– Jeg har ikke lyst til å nevne navn, men ved en klassisk institusjon i Oslos barflora ble jeg møtt med «jammen, det er israelsk» og litt sånne svarte øyne, den følelsen du får av at her er det ikke vilje eller interesse for å gå videre, og man skjønner ganske raskt hva det handler om.
Even Nord Rydningen sitter hjemme i Oslo, langt fra Midtøstens konfliktsoner. Her driver han og makkeren Olav Gjertsen Ørum et lite importfirma som distribuerer det israelske brennevinet Tubi 60 i Norge. Det serveres på et antall barer i Oslo og andre byer, og selges på Vinmonopolet.
Tubi 60 er en bitter og syrlig drikk, ufiltrert, med en dyp gulfarge. Oppskriften er hemmelig, men blant de mange ingrediensene finner vi ingefær, sitron og annen sitrus, urter og krydder som for eksempel anis, muskatnøtt, safran, mynte og spisskummen. Den har et lavt sukkerinnhold – seks gram per liter – og er vegansk og glutenfri. Alkoholen er fremstilt på mais og er, bare for å ha nevnt det, Kosher-sertifisert.
Brennevinet er omgitt av noen myter som at det gir en mer euforisk rus og at du unngår bakrus, men det stemmer ikke helt.
FRA ISRAEL TIL NORGE: Even Nord Rydningen og makkeren Olav Gjertsen Ørum importerer og distribuerer det israelske brennevinet Tubi 60 i Norge. Foto: Privat
– De har slått seg litt opp på at det er en hangoverfri drikk. Det er det selvfølgelig ikke, men det har sine fordeler at den er produsert med disse ingrediensene, sier Rydningen.
Toddy-kompatibel
Tubi 60 er godt egnet til å drikkes bar, over is, men kan også brukes i en spritz, med tonic eller i andre cocktailsammenhenger. En varmende Tubi-toddy er heller ikke å forakte i vinterkulda.
I og med at produktet er israelsk er det nesten per definisjon omstridt, i hvert fall her i Norge, hvor tradisjonen for å boikotte israelske varer står sterkt.
– Den juridiske fordømmelsen av en del av Israels aksjoner har materialisert seg i Norge med en ganske utbredt anti-israelsk holdning. Jeg tror veldig mange nordmenn, når de ser det israelske flagget, får en slags guffen følelse. Jeg må innrømme at jeg har det litt sånn selv også, sier han.
Selve produktet Tubi 60 burde likevel være ukontroversielt. Det er fremstilt av de israelske brødrene Hilal og Yanai Tubi fra Haifa, en by der jøder og arabere lever i forholdsvis normal sameksistens. Opphavet til byens befolkning er like mangfoldig som det er gammelt, og Haifa er heller ikke politisk omstridt slik Jerusalem, Vestbredden og Golanhøydene er det. Men hvordan fikk Rydningen nyss om Tubi?
– I 2015 var Olav og jeg observatører i en norskledet styrke som het Temporary International Presence Hebron (TIPH), hvor vi blant annet rapporterte om brudd på menneskerettighetene. Jeg var der i kraft av å snakke arabisk etter å ha studert i Damaskus og gjort feltarbeid i Syria, forteller han.
PRODUSENTENE: Hilal og Yani Tubi. Foto: Tubi 60
Hebron har lenge vært det økonomiske sentrum på Vestbredden, men er i dag isolert og konservativt og et vanskelig sted å bo. Mange har gjort store penger der, men det er også veldig mange som lever under elendige kår.
« Dette var også et miljø vi umiddelbart kjente en kjærlighet til og ønsket å assosiere oss med, og støtte og gjøre noe gøy i forlengelsen av. » Even Nord Rydningen
– «Stamme-Arabia» gjør seg gjeldende med de lojalitetsbåndene og forpliktelsene og begrensningene det innebærer for individet, og så er det innflyttingen av noen av de mest kontroversielle delene av den jødiske befolkningen, den israelske befolkning, disse såkalte «settlerne» som er ekstreme i mange av sine synspunkter. Vi måtte komme oss bort fra trykkokeren som er Hebron så ofte som mulig, og i Jerusalem, som også er en by veldig preget av konflikten, havnet vi på en slags undergrunnsklubb som heter Uganda, hvor pønkere og transer og israelere og palestinere, den litt oppløftende liberale delen av det israelske samfunn, hang. Der drakk de Tubi. Vi syntes rammene var fete og kule og rause, et deilig pustehull i en beklemt situasjon, sier han.
– Vi tok kontakt med Tubi-brødrene, som har et lite produksjonslokale i Haifa, en liberal by med stor arabisk og jødisk-israelsk befolkning, langt unna den ulovlige, israelske bosetterproblematikken. Det er lov å drive næringsvirksomhet innenfor legitime nasjonale grenser, mener jeg. Dette var også et miljø vi umiddelbart kjente en kjærlighet til og ønsket å assosiere oss med, og støtte og gjøre noe gøy i forlengelsen av.
Både den arabisktalende Even og makkeren Olav, som snakker både arabisk og hebraisk, er bevandret i Levantens kultur etter mange år i Midtøsten, og kjenner regionen på godt og vondt.
– I Israel møtes veldig mange kulturer, og det gjør blant annet at israelsk mat er inni helvete spennende. De har alle forutsetninger for innovasjon, å drive fram bra matkultur. De har fantastiske råvarer, eksponert for Middelhavets evigskinnende sol og gode temperaturer. Mye arabisk raus, god mat ligger til grunn, men med litt kule påvirkninger fra Vesten og verden forøvrig, forteller Rydningen.
ISRAELSK BRENNEVIN: Tubi 60 er en bitter og syrlig drikk, uflitrert, med en dyp farge. Foto: Kathryn Loeffler
– Du har en stolt og egentlig veldig hedonistisk mattradisjon. I det pre-islamske Arabia handlet mye om poesien, samlivet, sexen, drikkekulturen, rusen, festen og det utagerende livet. Den arven er ikke død, men den er blitt utsatt for diverse prøvelser. Det ligger masse kreativitet og skaperkraft, livsglede og liberale holdninger i den arabiske så vel som den israelske verden.
Kjenner kulturen
I det perspektivet synes Tubi 60 å være et utmerket produkt. Både Tubi-brødrene og deres norske representanter kjenner kulturen og begge sider av konflikten veldig godt, men er det vanskelig å innta en forsøksvis nøytral posisjon slik de gjør?
– Den kan med rette kritiseres fordi den på en måte er den enkleste. Det er veldig lett å argumentere for at samarbeid, meningsutveksling, økonomiske forpliktelser og avhengighet er fredsbyggende og bevarende relasjoner – og det er det. Så er spørsmålet om det må sterkere lut til når det gjelder Israel og Palestina. Det er det også gode argumenter for. Jeg vil si at det vanskeligste standpunktet er å si tydelig ja, eller først og fremst nei, til samarbeid, og argumentere for at det må mye sterkere lut til; sanksjoner, straff og utfrysning. Nelson Mandela var jo veldig klar på at boikotten (av det sørafrikanske apartheidregimet, journ. anm.) var en avgjørende faktor. Man må vurdere om man synes situasjonen er tilsvarende i Israel, og det er åpenbare likhetstrekk når et land gir spesielle rettigheter til en del av befolkningen og ditto manglende rettigheter til den andre, sier Rydningen.
– Men dere importerer sprit og er ikke politikere.
– Nei, det er vi ikke, men vi har litt trua på at vi alle, som individer eller businessfolk eller politikere, har et utvidet ansvar. Jeg vil ta et bredt ansvar og sørge for at hele verdikjeden spiller på lag, at vi samarbeider. Det synes jeg er helt rett og rimelig, akkurat som at bedrifter i dag blir tvunget til å ta bærekraft i ordets vide forstand, og legge det til grunn for en kjerne av sin virksomhet. Det skal også vårt selskap gjøre, vi skal ta etiske standpunkt. Det vi gjør som selskap forplikter og gir muligheter. Vi driver bare med brennevin, men vi digger Tubi-gutta og det de gjør. Selv om vi er små kan det kanskje ha litt effekt når vi kan fortelle denne historien.
Boikott og bannlysning
At det har vært drukket mye dårlig hjemmebrent, gin og tungt avhengighetsskapende absint med katastrofale følger gjennom årenes løp, er ingen hemmelighet. Men det finnes også eksempler på sprit- og ølprodusenter som har havnet i hardt vær av helt andre årsaker enn alkoholens skadevirkninger. Her er noen smakebiter:
- I McCarthy-tidens USA spredtes et rykte om at vodkaprodusenten Smirnoff var sovjetisk. En gruppe bartendere i New York startet en boikottaksjon, til tross for at Smirnoff ble født i Bethel, Connecticut i 1934 – riktignok etter at grunnleggeren Rudolph Kunett hadde sikret seg oppskriften fra Smirnov-familien som var drevet i eksil fra Russland. Smirnoff klarte seg gjennom stormen, og har ved flere anledninger gjort et nummer ut av at selskapet er amerikansk. Sommeren 2017 valgte Smirnoff å gjøre narr av Donald Trump og «Russiagate» i en reklamekampanje på undergrunnsbanene i New York City: «Made in America, but we’d be happy to talk about our Russian ties under oath.»
- I 1996 oppfordret en gruppe irsk-amerikanere til boikott av den nordirske whiskeyen Bushmills der de viste til en rapport som sa at kun ti prosent av de ansatte ved destilleriet var katolikker. De fikk til og med støtte fra San Franciscos borgermester Willie Brown, som poserte for reportere mens han helte ut en flaske Bushmills i en kum. En talsmann for Bushmills forklarte at selskapet åpenbart ikke lot sine ansatte bli gjenstand for religiøs screening, og boikotten hadde ingen effekt på salget av en whiskey som i utgangspunktet var lavt i USA.
- I 2012 forbød The Idaho State Liquor Division (ISDL) salg av den Utah-produserte Five Wives Vodka med begrunnelsen at den var fornærmende overfor delstatens store mormonske befolkning. Etiketten viste et bilde av fem kvinner (opprinnelig et vaudeville-ensemble) iført mormonerklær som løftet på skjørtene. ISDL trakk forbudet da produsenten, Ogden’s Own Distillery, truet med søksmål.
- Den polske spritprodusenten Bartex Bartol fikk trøbbel i Storbritannia da de lanserte sin AK47-formede Red Army Vodka-flaske – levert i en gavepakning sammen med en håndgranat i glass og seks shotglass. Det ble hevdet at innpakningen var nært knyttet til «voldelig, aggressiv, farlig og asosial adferd», og Red Army Vodka har vært bannlyst i England siden 2014.
- Det amerikanske bryggeriet Anheuser-Busch ble utsatt for et boikottforsøk fra tilhengere av Donald Trump etter å ha lansert en reklamefilm for Budweiser der en av selskapets grunnleggere, Adolphus Busch, ankommer Amerika i 1850-årene og møtes av mishagsytringer og fremmedfrykt. Filmen ble blant annet vist under Super Bowl-finalen, i kjølvannet av Trumps «muslim ban» i januar 2017, og ble oppfattet som kritikk av det omstridte innreiseforbudet, noe den beviselig ikke var, ettersom den ble påbegynt et år tidligere. Twitter ble arena for boikottforsøket som kanskje var dømt til å mislykkes uansett, men en feilstavet hashtag – #boycottbudwiser – forkludret kampanjen en gang for alle. Og det er klart, er du ikke i stand til å stave navnet på USAs mest populære ølmerke, gjør det ikke underverker for troverdigheten.
- I januar 2020 forbød Vinmonopolet den franske naturvinen Sorgasme fra den velrenommerte produsenten La Sorga. Årsaken var etiketten som viste en skrevende kvinne med en drueklasse foran skrittet, og polets jurister anbefalte at den ikke skulle legges ut for bestilling og salg da det kunne innebære et brudd på markedsføringsloven. Vinen ble dermed returnert til importør, som fikk solgt flaskene han hadde tatt inn til forskjellige restauranter.
- Egentlig har det ikke vært noen større kontroverser rundt den italienske bitteren Cynar, men i den ferske Netflix-filmen Den utrolige historien om Rosenes øy er den prominent til stede. I korte trekk forteller filmen den sanne historien om Rosenes øy, en plattform som ble bygd av italieneren Giorgio Rosa i 1967 utenfor Rimini, erklært som uavhengig stat i 1968, og torpedert av den italienske kystvakten i 1969. Øya fungerte mer som en partyøy enn noe annet – med esperanto som offisielt språk og egen valuta kalt milo – og sto i betydelig kontrast til datidens ungdomsopptøyer andre steder i verden. Hvilken rolle Cynar faktisk spilte for Rosenes øy er uklart. Skuespilleren Ernesto Calindri frontet en reklamekampanje med slagordet «Contro il logorio della vita moderna» («Mot det moderne dagliglivets stress»), som er et godt bilde på hva Rosenes øy også prøvde å være.
