– Man får en veldig rask forståelse om man gjør rett eller galt når man spiller denne sporten. Man hører det på lyden.
Sophie Elise Isachsen er godt i gang med sin faste treningstime på Oslo Tennis Klubb, en uke før hun skal sjekke inn på TV2s Farmen Kjendis. Samklangen av tennisslag og fuglekvitter spilles ut i full harmoni på Madserud. Det har blitt vår. Oslo har akkurat åpnet opp og solen har tittet frem. Alle av klubbens baner er fullsatt: Middelaldrende menn med ankelbeskyttere, hengemager, unge kvinner, skjørt og raske briller. Primalskrik og småsnakk om hverandre. En lang vinter i isolasjon er i ferd med å forsvinne fra minnet.
– Det jeg liker best av alt, er å komme ut hit og være noen timer utendørs. Jeg begynte med tennis fordi jeg hadde lyst på en ny hobby og en sport som man kan drive med på ferie.
Hun bryter ut i latter.
– Jeg så faktisk på et hotell som ligger på Mallorca i går. Tenker å kombinere ferien med tennis i år, forklarer hun opprømt.
Sophie Elise Isachsen
En ny bølge
Sophie Elise Isachsen er ikke alene om den nye hobbyen. I løpet av de to siste årene har tennissporten opplevd en enorm vekst. Ifølge Norges Tennisforbund har antall spillere økt med over 30 prosent på østlandsområdet. Størst er veksten blant unge kvinner, ikke helt ulike influenseren som står på banen denne formiddagen. En kort telefonsamtale med daglig leder av Oslo Tennis Klubb, Reidar Nilsen bekrefter det kontant:
– Det er flest kvinner mellom 25- 35 år som ønsker å lære seg tennis. De fleste er høyere utdannet og er stort sett fra Oslo Vest. Vet ikke helt hva som har gitt de interessen, men jeg har notert meg at det er slik.
Nilsen gir et lite innblikk i tennislivet under pandemi-året. Nesten hundre nye medlemmer i løpet av 2020. Hver eneste uke er det blitt holdt 25 kurs for voksne tennisspillere. Kø og muligens inntaksstopp etterhvert.
– Vi har ingen venteliste foreløpig, men vi blir nok nødt. Om vi hadde hatt ti flere baner og ti flere trenere så ville det ikke vært noe problem å fylle det opp. Det har vært helt vilt!
Selv en lang og kald vinter i Oslo har ikke klart å sette en stopper for tennis-mosjonister som vanligvis søker solen. De som følger klubben på sosiale medier kunne være vitne til et merkelig fenomen denne vinteren: Noen av banene var skuffet fri fra snø slik at sultne mosjonister kunne spille tennis i februar. Utenfor banen var det kø. Blant storparten av spillerne som klasket ball i 12 minusgrader, var riktig nok flere av spillerne over 80 år gamle og har vært næret opp på mer enn billige flybilletter og feriedrømmer.
« Om vi hadde hatt ti flere baner og ti flere trenere så ville det ikke vært noe problem å fylle det opp. Det har vært helt vilt! »Reidar Nilsen. Oslo Tennis Klubb
– Vi har hatt seks baner i gang siden februar. Minimum to av banene har vært i gang gjennom hele vinteren. Folk har vært helt tussete etter å spille. Mange av de gamle er helt ville etter å spille tennis. Folk stod i kø, fortsetter Nilsen.
Oslo Tennisklubb
Nye tider
For mange er tennis en fritidssyssel, nesten som trening, bare morsommere. Det er en god stund siden tennis var forbeholdt middelaldrende menn med hvite shorts, pannebånd, solbriller og en alligator sydd på brystet av polo-skjorta. Nå er sporten som tidligere har vært forbundet med private hager, «Country Club» eller jappetid langs solkysten i Spania er i ferd må få en ny generasjon nye spillere.
En av de er altså Sophie Elise Isachsen. Hun er en av Norges mest profilerte influensere, kjent for å ha bygget et digitalt univers basert på seg selv: En blogg, egen youtube kanal, podcast og en Instagramkonto som rommer nesten 500 000 følgere. Hun har skrevet tre bøker som alle har blitt bestselgere, og ble i 2015 kåret til den mektigste kvinnen i medie-Norge av Medier24. I år ble hun tildelt prisen «Gullbarbie» av Redd Barna, og forrige uke sjekket hun altså inn på realitysuksessen Farmen Kjendis. Nå er hun i full gang med å lære seg å spille tennis.
– Mange av mine følgere spør mye om tennis. Jeg legger som regel ut en post etter at jeg har vært her og jeg legger merke til at det er mange som lurer på hvordan det fungerer. Om man bare kan booke bane uten å være medlem og slike ting.
Sammen med samboeren Kasper Kristoffersen reiser hun helt fra Ellingsrud, øst i Oslo, hver eneste uke for å bli drillet av treneren Felix Magnus. Skuet er likt som hos de fleste nybegynnere. En trener som forer baller fra en stor kurv, noen kjegler og hyppige tilbakemeldinger.
– Men jeg tror også det er litt sånn influenser-greie å late som man spiller tennis. Noen booker seg inn på en bane og tar noen bilder liksom. Jeg har sett så mange som legger ut bilder fra tennis som umulig kan spille til vanlig. Mange utenlandske influensere står stylet på bilder fra tennisbaner. Men for all del, jeg har gjort det selv også, tidligere.
Nå har Isachsen spilt regelmessig i over et år og er i ferd med å mestre grunnslagene. Tennis er en av verdens mest tekniske sporter. For de som sammenligner tennis med den nye folkesporten Padel, er svaret klart:
– Padel er ikke det samme i det hele tatt. Det er altfor enkelt. Alle blir gode med en gang. Ballen går jo aldri ut, sier Isachsen på utpust mens hun fortsetter å øve på volley.
På toppen av Skøyen. Idyllen er påtagelig. Oslo Tennis Klubb er en av Norges eldste. På en god solskinnsdag kan man få en kontinental følelse. For de som har vært isolert innenfor fire vegger det siste året, føles det som å være på ferie.
– Det var jo litt derfor jeg begynte med tennis. Ikke bare klærne og spillet, men også banene. Jeg liker veldig godt denne klubben. Dette er et av de stedene i Oslo som ikke minner om Norge i det hele tatt.
« – Ambisjonene mine? Ikke så mye mer enn å kunne spille god tennis når jeg er på ferie »Sophie Elise Isachsen
Små, hvite murhus tett-i-tett. En familie som spiser lunsj i hagen noen meter unna. På taket er det plassert en trampoline. Lokale beboere farter mellom hverdagslige gjøremål til lyden av tennisballer som smeller fra nært og fjernt. På motsatt side står en rad av herskapsvillaer. Disse villaene vært grobunn for en årelang strid om utbygging av tennisanlegget. I fjor sommer ble det kjent den 100 år gamle «villaklausulen» ikke er nok til å stoppe utbyggingen av det som kommer til å bli Norges største tennisanlegg.
– Ambisjonene mine? Ikke så mye mer enn å kunne spille god tennis når jeg er på ferie, ler hun.
På toppen av verden
Tennis alltid vært nært knyttet til kapital, privat eiendom, adelige og lukkede klubber. På 1500-tallet ble det sett på som den ypperste fritidssyssel for det europeiske aristokratiet. Da den fornemme sporten Real Tennis (kongenes spill) ble nevnt av William Shakespeare i stykket Henry V (1599) var tennisballene riktignok laget av tre og ble spilt innendørs. The Royal Tennis Court (1529) på Hampton Palace er den eldste banen som fremdeles er i bruk, og åpnet akkurat opp etter å ha vært stengt under pandemien. I resten av Europa forsvant sporten under den franske revolusjonen og Napoleonskrigene.
På midten av 1800-tallet dukket fritidsaktiviteten opp igjen. Denne gangen i fri luft blant hagene til overklassen. Spillet slik vi kjenner det i dag, heter «Lawn Tennis» og ble ofte utøvet i festlig lag der man spilte fire stykker sammen, kledd i selskapsklær. Reglene som ble skrevet ned hos Marylebone Cricket Club i 1875, er i stor grad de samme reglene vi spiller med i dag. De fire store turneringene, kalt Grand Slam startet alle på slutten av 1800-tallet og var åpen klasse. På 1960-tallet var det fremdeles ikke profesjonalisert og spillerne tok ofte imot penger under bordet i et tappert forsøk på å leve av tennis som sport. Tennis som profesjonell sport ble ikke stort før 1970-tallet.
Rockestjerner
På 1970- og 80-tallet ble sporten introdusert til personligheter som skulle legge et nytt narrativ til tennis. Bjørn Borg, den kjekke svensken med blondt hår som alltid holdt hodet kaldt. Jimmy Connors, den amerikanske middelklassegutten med datidens hardeste serv. John McEnroe, tennisbølla som er mest kjent for å skjelle ut dommerne. Tennisverden fikk protagonister og antagonister som kunne underholde TV-tittere fra hele verden. Premiepotten økte og tennisskjørtene ble kortere.
Tennisspillerne var kjendiser som ble oppfordret til å utrykke sine personligheter. Mye handlet om at de ikke representerte et lag, slik mange ballidretter gjør, men også fordi de lagde god underholdning. De var kjendiser som ikke ble styrt av et PR-team eller kom med korrekte uttalelser. De snakket direkte til fansen. Sporten var helt ny. Turneringene, dommerne og spillerne forsøkte å finne ut hvordan profesjonell tennis skulle formes. I 1986 ble tennisballen offisielt gul på alle turneringer, slik at man lettere kunne følge den på skjermen.
TV-sport
De sportslige prestasjonene er nok sterkere i dag, men for de som ikke er så opptatt av selve spillet, var tennis på 1980-tallet noe flere kunne relatere til. Det var vanlig å se bilder av Borg, Gerulaitis og McEnroe på nattklubber i pressen. McEnroe hang med The Rolling Stones og delte en joint med Mick Jagger det samme året han vant Wimbledon i 1981. Det monomane, asketiske idrettsmennesket var ikke født enda. Ihvertfall ikke i tennissfæren.
Da tennis ble internalisert med resten av idrettsverden på 1990-tallet dalte ironisk nok interessen blant seerne. Racketene var av karbon, spillerne var topptrente, «top spin» ble videreutviklet og spillet ble mer defensivt. Variasjonene i spillet forsvant. Vekslingene på banen ble lenger, tennisen bedre, men fansen ble ikke underholdt på samme måte. Sponsoravtalene økte, men antagonistene var borte. Historien om den svenske tennisstjernen som skal ha skuslet bort formuen på fester i Monaco, har endt opp som et undertøysmerke og måtte stoppes av Jimmy Connors og John McEnroe fra å selge pokalene sine på auksjon i 2006 er blitt fortalt til det kjedsommelige i ettertiden.
Harde baller
– Man har flere dårlige dager enn bra dager, derfor må man lære seg å takle det. Kanskje man spiller fem drømmekamper i året, mens resten er vanskeligere. Man må finne en måte å vinne på, selv på en dårlig dag. Det er mye av kunsten, mener tennisproff Malene Helgø (21).
Tross ung alder har hun rukket å vinne seks NM-gull og er tidenes yngste kvinne til å vinne kongepokalen i tennis. I dag er det første dag ut fra karantene etter å ha turnert noen måneder i Europa.
– Jeg er ikke så ofte i Norge. Jeg trener mest i Belgia, men er vanligvis på reise. I ferieukene er jeg i Norge. Men jeg skal nok være mer i Norge fremover. Det er blitt bedre treningsvilkår her. Det er veldig bra, for da slipper vi å betale dyre summer i andre land.
Malene Helgø
Helgø er i ferd med å avslutte sin andre økt med tennis for dagen sammen med treningspartner og tidligere tennisproff Emma Flood. Den behagelige lyden av tennis trosser borre- og gravemaskiner som er i ferd med å rive ned det gamle tennisanlegget i Oslo. Tribunen som en gang huset noen sitteplasser og en bod der man kjøpe en is eller strenge racketen er borte. Nytt av året, er en rekke spillere som har funnet en ny og korona-vennlig måte å mosjonere på.
– I fjor var det mange som begynte å spille her. Plutselig var det mange nye ansikter på banene. Det er veldig gøy at det er flere som har fått øynene opp for tennis, mener Helgø.
Men hun legger til:
– Det veldig få klubber og få steder man kan spille på. Dette er stedet med flest baner i Norge, og det er jo ikke direkte stort.
Verdensport
Tennistalentet har allerede rukket å reise verden rundt med racketen i hånda. Australian Open, Roland Garros, US Open og Wimbledon var allerede strøket av listen før hun ble myndig. Hun har omtrent 200 reisedøgn i året der hun konkurrerer på mindre kjente turneringer for å heve seg på den internasjonale rankinglisten.
Furuset Tennis IF
– Nordmenn kan generelt veldig lite om tennis. Det er mitt inntrykk etter å ha reist rundt i verden. I Norge er denne idretten liten, men på verdensbasis er denne idretten enorm.
Her er en liten tankevekker for de som tenker at et skiløp på Falun overgår enhver idrettsprestasjon. Hver dag må Helgø konkurrere mot 2.500 profesjonelle tennisspillere fra hele verden. Totalt ligger det 146 millioner dollar i pengepremier som systematisk deles ut i turneringene etter rangering. Akkurat nå er hun rangert som den 541 beste spilleren i verden. Målet er å bli blant de 450 beste i løpet av året.
« – Nordmenn kan generelt veldig lite om tennis. I Norge er denne idretten liten, men på verdensbasis er denne idretten enorm. »Malene Helgø
– Folk forstår nok ikke helt Casper Ruuds prestasjoner. At han er nr. 16 i verden er helt vilt. Men han har også et veldig bra team i ryggen, fortsetter hun.
Helgø er lenger bak i løypa. Neste steget er å vinne turneringer med 60.000 dollar i potten. Vinneren får litt over 3.000 dollar. Hvis man trekker fra reiseutgifter, kost og losji går man høyst sannsynligvis i null. Om man har med en trener, går man i minus. Livet som tennisproff kan beskrives litt som å være et ukjent rockeband. Hver uke er det et nytt hotell i en ny by. Høyst sannsynlig ingen kjente blant publikum.
Mesterens tips:
– Det har hendt at jeg har lurt på hva jeg holder på med. Hvis jeg har vært på et helt øde sted på landsbygda i Bulgaria for eksempel. Hva er det jeg driver med? Hva er det jeg bruker livet mitt på? Det er ikke noe A-4 liv.
– Hender det at du blir ensom?
– Det er veldig ensomt. Jeg kjenner veldig på det. Det er ikke bare å forlate familie og venner for å gå ut der å krige på egenhånd. Jeg reiser som regel uten trener også, så jeg er helt alene. Man skal lære seg å trives i eget selskap.
Hun ler litt før hun trekker en alvorlig mine.
– Det krever mye mentalt styrke å spille tennis, men også det å være lenge på reise. Nå blir jeg borte i seks uker. Nå skal jeg krige matcher alene. Nye turneringer i nye land der jeg må finne ut av hvordan alt fungerer.
– Men det er også veldig gøy, legger hun til.
En ensom kriger
Tennis blir ofte sammenlignet med sjakk og boksing. Det er flere likheter. Det kjempes innenfor et kvadratisk angitt område. Det krever en ekstrem mental styrke. Strategi, ikke minst. Men den aller største likheten er allikevel at man kriger i flere timer, helt alene.
– Når jeg er ute på banen er det bare meg. I kamp er man der ute på banen alene og må finne ut av alt selv. Jeg har nok alltid vært ganske selvstendig. Det har jeg jo vært nødt til ettersom jeg har reist alene siden jeg var 14 år gammel.
Mens det finnes voksne mennesker som fremdeles er nødt til å bli fortalt at de skal se seg over veien før de
krysser gaten fra bussen og over til hotellet på chartertur, måtte altså Helgø finne frem til ukjente tennisanlegg i Europa som 14 åring,
Om en knapp uke er hun tilbake på reisefot. Først til Latvia, deretter Italia, og så videre til Ungarn, der hun skal representere Norge i Billie Jean King Cup.
– Har du lagt merke til om det er en ny tennisboom?
– Jeg har sett at det er mange unge kvinner som har begynt å spille. Det er jo sikkert mange som tenker at det er fint med skjørt og kjoler. Det er jo en veldig fin sport med fine klær og ofte fine omgivelser. Så det ville ikke vært så rart.
Gode naboer
Noen kilometer unna riksanlegget på Frogner spiller Agnes Kroepelien og Hilde Øverby ukens faste tenniskamp på Berg Tennisbane. I bakgrunnen suser t-banen forbi det lille klubbhuset som huser seks tennisbaner nord i Oslo.
– Vi har helt klart lagt merke til at det er en økning. Vi startet i 2017. Da var vi jo bare to stykker. Vi gikk på kurs, men hvem skulle vi egentlig spille med etterpå? Hun satte i gang en tennisgruppe som heter «Dametennis på Berg», forteller Kroepelien mens hun peker på Øverby.
Agnes Kroepelien og Hilde Øverby
De er tennispartnere, såkalt mosjonister og langt unna noen rating blant verdenseliten. Kroepelien jobber til daglig i Kulturrådet, mens Øverby er produktsjef i Europeiske Reiseforsikring.
« Vi booker fremdeles banen med gammeldagse klyper der man henger opp en lapp. »Hilde Øverby
– Nå husker ikke jeg stiftelsesparagrafen til klubben, men jeg mener å huske at det står noe om at denne klubben skal være en mosjonistklubb for nabolaget, fortsetter Øverby.
Selv om Berg Tennis er en nabolagsklubb, har den fostret flere av Norges beste tennisspillere. Mest kjent er Per Hegna, filologen som regjerte Norge med bøttehatt og slappe server i perioden fra 1973–1980 (26 NM gull til sammen). Husk, dette var før det monomane idrettsmennesket hadde funnet veien til tennisbanene. I den samme klubben spilte også Terje Brofos, best kjent under kunstnernavnet Pushwagner. Sistnevnte spilte sammen med Arne Melander som senere ble Norgesmester han også. Det er utrolig hva man kan få til på ren dugnadsånd.
– Jeg tror folk er veldig glad for at vi har denne klubben. Det er et nabolagsprosjekt. Det er ikke digitalisert. Vi booker fremdeles banen med gammeldagse klyper der man henger opp en lapp.
Kroepelien legger til.
– Det bidrar jo til at banen forblir lokal. Om man bor på Frogner og vil spille her, må man kjøre innom om morgenen for å booke banen manuelt. Det gjør jo at det holdes til nabolaget.
Tribunepalass
De to nyfrelste tennisspillerne tar en pustepause på tribunen. To meter bak ligger nabolaget de snakker om. Trehus i gult og brunt med hageflekker tilpasset sosialdemokratisk lykke.
– For de som tenker at tennis er for de mer bemidlede, så vil jeg si at dette er rimeligere enn mange andre former for trening. Et par tennis-sko og en racket. Det er jo ikke dyrt. Om man sammenligner det med andre sporter er det billig, forklarer Øverby.
De har begge noen tanker på hvorfor tennis er blitt så populært igjen.
– Det er null kontakt, det er ute, og man henger jo med de samme folka. Det er jo disse menneskene jeg har sett det siste året. Kall det gjerne Berg kohort, ler Øverby.
– Det er jo en ypperlig pandemi-sport. Det tror jeg det er mange andre som har oppdaget også. Vi ser det jo når vi har booket oss inn til Voldsløkka, og nå er det helt umulig å få en time. Man må sitte våken til over tolv på natta for å få en time.
Berg Tennisklubb
Moderne forviklinger
Pandemien har gitt oss et nytt blikk på det offentlige rom. Plutselig ble barneskolen en legitim erstatning for treningssenteret. Synet av en livredd voksen mann som forsøker å stå på skateboard for første gang i sitt liv, med et flunkende nytt brett og en hjelm strammet godt fast på hodet er uforglemmelig. En jevnaldrende som tester rulleski på den samme barneskolen, mens en sistemann står alene i boblejakke under basketballkurven, likeså. Alle med det samme tapre forsøket på å overkomme den uunnværlige følelsen av stillstand, kroppslig- og mentalt forfall.
– Pandemien har jo forsterket en viktig utvikling. Som en følge av at stadig flere bor tett i byen, er det også et økt behov for å bruke byens offentlige rom til fysisk aktivitet og trening. Det har jo virkelig eksplodert det siste året. Det er bare å se seg rundt.
Tidligere rockestjerne og sosiolog, Knut Schreiner er ganske sikker på at mange av oss har endret vaner det siste året.
– Jeg tror nok mange har utvidet repertoaret sitt og oppdaget at det er veldig bra å bruke nabolaget og byen som en arena for fysisk aktivitet. Når man bor trangere så må man dele mer av plassen rundt seg.
Knut Schreiner
Schreiner sitter godt benket ved den lokale tennisbanen på Valleløkka. Valle Tennis kan kanskje kalles for en slags nabolagsklubb, men strengt tatt er det en privat bane som deles av et sjenerøst sameie mot et sympatisk vederlag. Antageligvis er det også en av Norges flotteste tennisbaner - en liten kuriositet i indre Oslo by.
– Jeg husker tennisbanen på Valle for 10-15 år siden som en stille kuriositet i nabolaget; et interiør som fortalte om et fornemt strøk ved St. Hanshaugen, men som stort sett stod tomt mesteparten av tiden. Jeg tittet litt gjennom hekken da jeg gikk forbi, men husker ikke at det var noe særlig liv her.
« – Det er en fri sone - et «Third Space» som det heter i urbanismen. Et sted mellom hjemmet og arbeidsplassen. »Knut Schreiner
I skrivende stund det like mange som står på venteliste som det er aktive medlemmer i den lille klubben. Her spiller sosiologen «double» hver eneste helg med venner og bekjente. De aller fleste fra nabolaget.
– Denne banen er en viktig identitetsfaktor for nabolaget. For felleskapet. Enten du spiller tennis eller ikke. For eksempel når man spiller «double», har det ingenting å si hvem du er, hva slags sosial status du har eller hva du har oppnådd i livet. Da er det heller sosiale ferdigheter eller spilleferdighetene på banen som gjelder.
Han legger til.
– Det er en fri sone - et «Third Space» som det heter i urbanismen. Et sted mellom hjemmet og arbeidsplassen.
Valle Tennis
Tennis, anyone?
Før Schreiner flyttet til nabolaget var ikke tennis i bevisstheten, og ganske fjernt fra musikkidentiteten. Da han tok fatt i tennisracketen for åtte år siden handlet det mer om sosialt samvær og estetikk enn de sportslige opplevelsene.
– Da var vi helt useriøse. I hvert fall jeg. Jeg vil ikke si at vi var ironiske, men for meg handlet det mer om en estetikk som jeg kjente fra Wes Anderson-filmer enn tennissporten. Vi dro på XXL og kjøpte de billigste racketene og hadde knapt tennissko. Jeg fikk til og med kjeft av de som eier banen, mimrer punk-gitaristen.
Med en lang karriere som rockestjerne i det undersnakkede bandet Euroboys- og senere publikumssuksessen Turbonegro i bakspeilet, har han vært med på å prege Oslos uteliv gjennom 1990-tallet og 2000-tallet. Nå er han med på å prege Oslo som sosiolog og områdeutvikler i byrået Rodeo Architects. Han peker på et stort forbedringspotensiale i Oslo.
– Sporten har selvsagt fra gammelt av en identitet knyttet til rikdom, mye fritid og privat eiendom. Men man er vel forbi den ideen nå, og tennis bør forstås som en folkesport i større grad, og burde vært en del av samfunnsplanleggingen på ethvert sted, på linje med andre idrettsfasiliteter.
