– Norsk Industri var på banen i mars, vi har Eksportrådet og Menon-rapporten og nå kommer også NHO-sjefen, sier sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i SpareBank 1 Markets, og viser til Finansavisens intervju med Ole Erik Almlid lørdag.
– Med veldig støtte fra LO hevder de at Norge har en alvorlig ubalanse, og må foreta store grep i næringspolitikken for å rette opp store svakheter.
Andreassen opplever dette som en systematisk utvikling.
– Dette legitimerer politiske tiltak som har en veldig usikker effekt, men som kan være veldig lønnsomme for de som mottar pengene. Dette er et veldig stort prosjekt for å hente penger i statskassen, mener Andreassen.
– I balanse
Det han særlig reagerer på, er påstanden om at norsk økonomi trenger å øke eksporten.
– Almlid sier i Finansavisen at han ikke synes at et land som har oljeeksport skal eksportere mindre av annet. Dette er ikke noe man skal synse om. Det er kort og godt helt uriktig at et land med oljeinntekter trenger like mye eksport som andre land!
Andreassen kaller det en grunnleggende misforståelse at vi må øke eksportinntektene for å kompensere bortfallet av oljeeksporten.
– Det er helt feil! Norge som nasjon har ikke engang brukt oljeinntektene. De er spart i Oljefondet. Og det vi bruker er ikke oljeinntekter, men avkastningen av tidligere oljeinntekter, slår Andreassen fast.
– Fordi vi vil ha denne avkastningen lenge, lenge, vil landet være i balanse selv uten eksport av olje.
– Ikke ekstrem omstilling
Andreassen er enig i at Norge har et omstillingsbehov.
– Det har vi alltid, som alle andre, men det er ikke ekstremt.
Andreassen viser til at oljeprisfallet fra 2014 førte til at oljeleverandørindustrien sank fra 9 til 5 prosent av fastlands-BNP.
– Vi fikk altså nesten en halvering på tre år. Det ga økt ledighet langs kysten, men ingen nasjonal krise. Nå skal resten av oljeleverandørindustrien bort, men det vil ta noen tiår. Det vil gå greit, tror han.
– Disse bedriftene er allerede i gang med omstillingen. De er utrolig konkurranserettede og kompetente.
– Ikke et sykdomstegn
– Skal vi likevel ikke være bekymret over den synkende trenden for fastlandseksporten?
– Fastlandsbalansen er ikke svekket mer enn det som følger av at vi er blitt rikere og bruker av avkastningen på Oljefondet. Hvis vi skal ha nytte av oljeinntektene via fondet som gjør oss uavhengig av løpende oljeinntekter, må vi nødvendigvis bruke mindre ressurser på å finansiere importen. Det er ikke et sykdomstegn, men en nødvendighet, sier Andreassen.
– Og hvis du først ser på fastlandseksporten, må du for skams skyld også ta med at fastlandsindustrien og tjenestesektoren leverer for uhorvelige summer til norsk sokkel. Dette er eksport, ikke ut av landet, men til sokkelen.
– Ikke veldig originalt
– I mange av utspillene om omstilling pekes det på havvind, hydrogen og batterier. Er du skeptisk til å blinke ut slike satsingsområder?
– Dette er ikke veldig originale satsingsområder. Veldig mange land satser på hydrogen og batterier, og de som kan, satser også på havvind. Men dette er forståelige svar, og det er ikke noe galt å tenke slik, med vår erfaring fra virksomhet til havs og vår teknologi, mener sjeføkonomen.
– Det kan også bli positive klyngeeffekter av at mange fokuserer på det samme.
Andreassen er derimot mer skeptisk til det han opplever som forsøk på å sende mye av regningen til statskassen:
– Jeg skjønner hvorfor disse ropene om satsing på omstilling kommer. Det vil bety store, potensielle gevinster for næringslivet om staten i realiteten tar risikoen, mens bedriftene får oppsiden, frykter han.
– Vi har jo litt erfaring med tunge satsinger med staten på laget, som med «månelandingen», og erfaringene er blandede.
Mazzucato-eim
Bak mange av utspillene om tung, statlig støttet, satsing på nye områder, ligger en eim av Mariana Mazzucato, «pop-økonomen» som er blitt idol i industrialiserte land.
– Det er veldig udokumentert hvilke effekter hennes forslag kan ha, men næringslivet er begeistret, for dette innebærer at de kan få tilgang på penger.
Et prosjekt som ofte trekkes frem for å illustrere hvor tungt andre land satser på fremtidsnæringer er EUs 6 milliarder euro på batteriteknologi.
– Samme beløp pr. hode i Norge ville tilsvart 700 millioner kroner. Hvis vi skal satse statlige penger på nye næringer i Norge, så legitimerer andre lands satsing ikke hva som helst av beløper.
Andreassen ser mange fordeler ved en statlig satsing på utdannelse og kanskje også på pilotprosjekter.
– Men det er ikke nødvendig at staten skal ha direkte eierskap i tunge enkeltprosjekter. Fortsatt er risikoen knyttet til for eksempel batterier stor, men denne teknologiske risikoen blir jo mindre, og da vil kapitalmarkedene kunne håndtere finansieringen veldig greit.
