Slik ble erkeengelske Clarks Jamaicas største merkevare

Skoleuniform, militærutstyr og trendy fottøy. Hvordan erkeengelske Clarks ble Jamaicas største merkevare.

Publisert 27. jan. 2022 19:52
Article lead
MUSIKK OG SKO: – Hvert eneste nabolag i hver eneste by i Jamaica hadde et «sound system». Selv på 60- og 70-tallet. Musikk har vært en veldig viktig del av deres egen kultur etter kolonitiden. Alle hadde et «sound system» og alle hadde Clarks, forteller Beth Lesser som reiste til Jamaica for å dokumentere den gryende dancehall-scenen på 1980-tallet.  Foto: Beth Lesser

Britisk kultur har preget klesstilen – ikke minst fottøyet til verdensborgere i flere hundre år. Clarks er et godt eksempel. Den erkebritiske skoprodusenten har skodd utallige menn i sine mest formative år. De semskede skoene med rågummisåle har vært en del av den britiske skoleuniformen så vel som Storbritannias væpnede styrker i snart et århundre. Blant opprørske tenåringer er skoene blitt brukt til å signalisere kulturell tilhørighet som mods-bølgen på 1960-tallet, britpop på 1990-tallet- senere også blant fotballhooligans.

Skoene har danset gjennom britiske motefenomener i en mannsalder. I dag kan fremdeles en gjennomsnittlig brite ha rukket å få en yrkestittel, barn og pappamage uten å bruke noe annet skotøy enn Clarks.

LEGENDE: Den avdøde musikkprodusenten Bunny «Striker» Lee (1941-2020) var en av mange kulturskikkelser som nær sagt gikk på engelske såler gjennom hele livet. Han var tidlig ute med å bygge bro mellom England og Jamaica. Foto: Mark Read

I Norge har skoene vært mest kjent som en formell høstsko, kanskje også vintersko om man legger godviljen til. Med spisse brodder kan de allsidige skoene manøvrere seg mellom møkkete snø og holke. De er elsket av pensjonister, og er som regel å finne i lokale skoforretninger som fremdeles opererer uten netthandel - gammelmodige butikker der ekspeditører fremdeles tar seg tid til å trykke på tuppen av skoen for å bekrefte om de passer eller ei. Du er kanskje gammel nok til å ha puttet føttene dine i et rart måleinstrument i en skobutikk på 1980-tallet en gang? Dette måleinstrumentet er Clarks` patent.

Konservativt? Ikke nå lenger. De siste årene er de tradisjonelle skoene fra Somerset i Storbritannia nok en gang blitt yndet av motesfæren. Toneangivende merker som Aimé Leon Dore, Todd Snyder og det altetende hype-merket Supreme har alle lagt sin hånd på klassiske «Wallabees» og «Desert Boots» i 2021. Det som en gang var ansett som en «pappasko» i USA har de siste årene blitt hyllet av yngre og langt hippere helter som Tyler The Creator og kultfilm-regissør Wes Anderson.

« – For meg var det noe jeg bare ble tvunget til å gå med på barneskolen. Etterhvert har jeg forstått hvor fine de er. »
Al Newman, forfatter av boken Clarks in Jamaica

Enten det er i rosa semsket skinn eller beige, er de britiske sømmene igjen blitt populære utenfor øyriket. Hvert år blir den sovende landsbygda Somerset i Storbritannia invadert av kinesisk middelklasse som anser de gamle fabrikklokalene til Clarks som en turistattraksjon.

Allikevel er skoene mest populære blant palmer, solskinn, sløye rytmer og en eim av urter. Det er det ingen steder på jordkloden der Clarks har hyllet i like stor grad som på Jamaica. Slik har det vært i snart 70 år. Hvordan endte de semskede høst-skoene opp som en integrert del av populærkulturen på en karibisk øy?

PÅ SKOLEBENKEN: Det er ikke bare i England at Clarks er ensbetydende med skoleuniformer. På Jamaica er det riktignok langt mer frivillig. Foto: Mark Read

– Jeg hadde hørt Clarks bli nevnt i reggae og dancehall tekster i årevis. Det er hundrevis av sanger som nevner Clarks. Det er en del av jamaikansk kultur, nærmest hver eneste mannlige innbygger eier et par med Clarks. Jeg tenkte at det var interessant og ville dokumentere det.

Clarks på Jamaica

En samtale med Al Newman kan muligens forklare fenomenet. Han har jobbet flere år som DJ og kulturformidler. I 2010 bestemte seg for å skrive en egen bok om emnet, ganske enkelt døpt Clarks in Jamaica (2012). I fjor kom det et nytt opplag grunnet økt interesse for fenomenet.

– Alle i Storbritannia har jo et forhold til Clarks, og for meg var det noe jeg bare ble tvunget til å gå med på barneskolen. Etterhvert har jeg forstått hvor fine de er. Det er Jamaikanske innbyggere som har gjort dem til moteikon.

Han fortsetter.

– Ikke bare er det blitt et fenomen på Jamaica, men de inspirerte også artister innen hiphop-sjangeren på 1990-tallet som brukte Clarks som moteplagg.

Newman trykker ansiktet sitt mot skjermen av entusiasme fra det lille hjemmekontoret i London. Der er han en kjent skikkelse som Dj og forfatter. I bakgrunnen henger det plakater reggaekonserter og et banner påskrevet «Black Lives Matters». Ikke helt ulikt et gutterom fra London anno 2022. Selv om Newman har bikket voksenalderen for lengst, er han kjent for å fordype seg i obskur ungdomskultur. Leksikonet han lagde om kamuflasje på starten av 2000-tallet er regnet som et samlerobjekt for mange. I skrivende stund ligger DPM – Disruptive Pattern Material (2004) til salgs for litt over 32 000 kr på Amazon. I senere tid er det dancehall-kulturen fra Jamaica som har fått mest oppmerksomhet. Han fortsetter å ramse opp låter fra gutterommet.

BANKRANER:  – Modellen Trek blir kalt «bank robber». Det er en liten fyr på hælen som bærer en ryggsekk. Da jamaicanerne så han, tenkte de at han var en bankraner, forklarer Al Newman. Foto: Mark Read

– Du har hørt om Vybz Kartel? Det er av de beste dancehall artistene gjennom tidene. I 2010 kom han ut med sangen «Clarks». Dette ble årets sang på Jamaica. Deretter kom det en ny sang som het «Clarks Again». Deretter en sang som het «Clarks part Three». Han satte Clarks på kartet igjen. Det var egentlig denne artisten som inspirerte meg.

Øyhopping

Et kjapt søk på nettet viser til en musikkvideo der det danses og pusses sko til tung bass. Sangen som har over 20 millioner avspillinger på Spotify handler utelukkende hvor fett Clarks er. Merkelig. Et åndsverk som er mer dedikert til en merkevare enn en gjennomsnittlig reklamefilm. Enda merkeligere er det at dette går inn i en årelang tradisjon i populærkulturen fra Jamaica.

Sangtekster som «me ah wear Clarks» kan spores helt tilbake til 1980-tallet. Og det er hundrevis av lignende strofer. Først var skoene en del av antrekket til såkalte «Rude Boys» - gangstere som drev lysskye virksomheter – og kledde seg fra topp til tå med britiske gevanter og et par «Desert Boots» på føttene. Disse ble etterhvert kalt «Booty Clarks» fordi man dro damer om man hadde et slikt par på føttene. Om de ikke brukte Clarks var sko fra Sveitsiske Bally’s eller den norske skoprodusenten Viking også høyt ettertraktet på den karibiske øya – ganske fjernt beliggende fra gummifabrikken i Askim.

– Du må forresten sjekke ut «Mesh Marina». Det er litt historie om norsk mote på Jamaica. Jeg tror det kalles Brynje, spør Newman beskjedent på gebrokkent norsk-engelsk.

GOD BUTIKK: I en liten lokal forretningi Kingston henger falske Clarks på rekke og rad. – Det er bare noen få offisielle butikker som selger Clarks direkte fra den britiske fabrikken. Det er flere som lager «locally made» sko på øya, men det er også masse falske varer som blir laget i Kina, forklarer Al Newman. Foto: Mark Read

Hæ? Plagget Newman sikter til, viser seg å være «helsetrøyen». Han tar en kort omvei innom norsk motehistorie: Helsetrøyen er en norsk oppfinnelse som ble designet av den tidligere yrkesmilitære Henrik Natvig Brun i 1921. Han ønsket et varmt og pustende undertøy for det norske militæret – som ble senere eksportert til Storbritannias væpnede styrker – deretter brukt flittig av britisk arbeiderklasse – kalt «wife beater» – og har nå endt opp som et moteplagg på Jamaica.

– Det var en enorm utveksling mellom de to forskjellige kulturene etter andre verdenskrig. Omtrent 15 % av Jamaicas befolkning flyttet til Storbritannia på veldig kort tid. Nesten alt av mote på Jamaica kommer fra Storbritannia.

Tunge tønner

Newman brukte to år på å researche til boken om Clarks på Jamaica. Mye av tiden ble brukt på å reise gjennom øya og snakke med forskjellige artister og innbyggere. På hovedkontoret til Clarks i Somerset hadde de ikke hørt om fenomenet i 2010. Og Vybz Kartel, som var datidens største artist, hadde akkurat blitt dømt for drap. I starten ville de ikke ha så mye med denne koblingen å gjøre.

– Clarks hadde ingen anelse om hvor populært det var. De hørte jo ikke på reggae og fikk ikke med seg hvor mye merkevaren deres var nevnt i musikken der nede.

Premium har forsøkt å komme i kontakt med Clarks flere ganger uten å få svar. Det var nok aldri noen store ambisjoner om å annektere markedet på knapt 2 millioner mennesker som levde på Jamaica i etterkrigstiden. Ei heller være assosiert med reggaekultur, narkotika og vold. Ifølge Newman var det kun to butikker som solgte Clarks gjennom 1970-tallet, men det var mange som importerte de egenhendig.

– Det er mange historier om folk som smuglet Clarks. Det var en kistemaker fra Miami som pleide å fylle kistene med Clarks og sende de til Jamaica. Markedet ble jo bare større og større. Men det visste jo ikke Clarks. Det sto jo ikke noe i regnskapet deres hvor populært dette var på Jamaica.

Det vanligste var riktignok å sende tønner med Clarks kjøpt på billigsalg i Storbritannia. Etterhvert som Reggae ble populært i England, reiste de største artistene ned til London for å selge plate-rettighetene og deretter reise ned til Somerset å fylle varebilene med sko kjøpt fra fabrikkutsalget.

– De som hadde emigrert til London pleide å fylle tønner med Clarks og sende de til Jamaica. Derfor visste ikke Clarks hvor mye de faktisk solgte på denne øya.

Nye rytmer

Etterhvert var ikke bare Clarks en sko som signaliserte at man var en vellykket kriminell på den lille øya, men at var en del av en kulturell revolusjon. Rudeboy-filosofien ble etterhvert erstattet med en mykere toner av Roots-kulturen som sang om undertrykkelse i en eim buskeplanter og mer hippieinspirert livsførsel. På bena var det fremdeles Clarks.

– De hadde en uniform. Stilen på 1970- og 1980-tallet var skreddersydde dresser, pinstripes, bredsnippede skjorter, skotske diamantsokker og rette bukser. Alle disse tingene har gått ut av moten nå. Men Clarks? Aldri, bekrefter Beth Lesser

Lesser kan sies å være en slags pionér innen Jamaicansk kultur. Hun reiste ned til Jamaica med ektemannen på 1980-tallet for å dokumentere den nye musikksjangeren. Det startet med et personlig brev til stjerneprodusenten Augustus Pablo. Etterhvert utviklet det seg til et vennskap som skulle vare i årevis. De gav ut «Reggae Quarterly» - det første internasjonale magasinet av sin sort gjennom 1980-tallet og ble en del av en gryende populærkultur som var i ferd med å bli populært på verdensbasis.

– Vi hadde jo et nordamerikansk bilde av hvordan det var å være en musiker eller rockestjerne. Vi trodde det var større. Men det var veldig lite og lokalt. Vi ble invitert inn til alle musikkstudioene og hang rundt med artister som er ansett som legender i dag. Det var ingen limousiner eller dørvakter på den tiden, ler Lesser.

RASTAFARI: – Vi trodde jo at alle var rasta og skulle røyke pot og være avslappet. Med det viste seg at alle bare tuller rundt. Selv de som hadde lange dreadlocks, drakk de alkohol og spiste kjøtt. Det var bare mote, forteller Beth Lesser. Foto: Mark Read

Fremdeles Clarks

Etterhvert ble dancehall en egen sjanger i løpet av 1980-tallet. Lesser hang rundt i Kingston med et kamera rundt halsen. Clarks var fremdeles en protagonist i fortellingen om mote og kultur på den lille øya.

– Du må huske på at Jamaicanere kler seg veldig bra når de går ut. Spesielt menn. Stilen imiterte overklassen fra England. Etterhvert begynte jeg å forstå at dette var gangstere. Dette var jo en slags uniform for kriminelle.

Hun legger til:

– Vi sluttet å reise ned dit på 90-tallet. Alt forandret seg. Det ble mye crack og mer vold som følge av narkotika. Da vi kom ned først var man beskyttet om man var en kunstner, men sånn er det dessverre ikke lenger.

Etter å ha gitt ut fire forskjellige bøker om kulturen fra Jamaica sitter hun godt pensjonert foran en laptop i Toronto. For henne startet fotokarrieren som en ren tilfeldighet. Mye takket være klesstilen hun ønsket å dokumentere. Hun har en klar formening om hvordan de semskede skoene med rågummisåle har endt opp på den karibiske øya:

– Det er veldig typisk i koloniserte land at man bruker klærne til koloniherrene. Man kler seg ut for å imitere koloniherrene – man gjør narr av dem. Det er veldig typisk, og noe av grunnen til at disse gangsterne kledde seg ut i businessdresser som om de jobbet i finansdistriktet i London, mens de egentlig gikk rundt og plaffet ned folk.

Foto: Mark Read