MO I RANA: Freyr er beskrevet som Norges nye, grønne industrieventyr. Det er én av fastlandsnorges største industrisatsinger i nyere tid, og har gått inn i historien som det åttende norskeide selskapet notert på børs i New York.
Satsningen skal skape opp mot 1.500 nye grønne arbeidsplasser de neste fire til fem årene.
Anlegget kalles gigafabrikk, og står dermed i stil med ambisjonene.
– Trenger folk
– Vi trenger folk av alle disipliner, sier Tove Nilsen Ljungquist, konserndirektør for drift i Freyr.
Byen Mo i Rana har fra før 22.000 innbyggere. Om man regner med at de 1.500 nyansatte i snitt tar med seg én person hver på lasset, innebærer det en økning i innbyggertallet på 14 prosent, og det er før ringvirkningene blir regnet med.
– Vi trenger opp mot 1.500 ansatte. Det er det overordnede tallet. Så har vi selvfølgelig mer detaljerte tall som er brutt ned på stillinger, funksjoner og ønsket bakgrunn, sier Ljungquist.
Ved kaia leder anleggssjef Frank Holvik byggearbeidene på den første av fem battericellefabrikker, som innen 2025 skal utgjøre gigafabrikkene i Mo i Rana.
Målet er at anlegget, som har navnet CQP Customer Qualifiaction Plant, skal være klart innen utgangen av 2022.
– Ambisjonene til både ansatte og underleverandører er krystallklare. Vi skal være i gang klar for produksjonsstart innen utgangen av året, om vi så skal spise juleribba der oppe, uttalte Freyr-sjef Tom Einar Jensen på Eksportkonferansen i Oslo i siste halvdel av mars.
Ved CQP skal det jobbe opp mot 20 ansatte på ett-skift.
BYGGER PÅ SPRENG: – Vi skal være i gang klare innen utgangen av året, om vi så skal spise juleribba der oppe, har Freyr-sjef Tom Einar Jensen sagt om byggeprosessen. Foto: Anders Horntvedt
– Råvarer er en flaskehals
I Tyskland har konserndirektør Tilo Hauke sitt fulle hyre med å skaffe råvarer til batteriproduksjonen.
Hauke er ansvarlig for forsyningskjede og fysiske innsatsfaktorer, og har mer enn 20 års erfaringen fra karbon- og grafittindustrien, spesielt med sikte på materialene og komponentene som trengs i grønn i industri.
– Råvarer er en flaskehals fordi det er flere andre som jobber med lignende prosjekter. Derfor er konkurransen om innsatsfaktorene reell, i hvert fall på noen av dem, sier Hauke.
Uten råvarer som karbon og grafitt blir det ikke drift ved batterifabrikken i Nordland. Men det blir det heller ikke uten rett bemanning.
– Det blir utfordrende å få tak i ansatte med de rette kvalifikasjonene. Det er ikke mange gigafabrikker som vår. Vi vil satse på norske ingeniører fra prosess- olje og gassindustrien, og så vi er i stor grad nødt til å utvikle kompetansen selv, sier Ljungquist.
– Det er viktig for meg å understreke at vi ikke har behov for 1.500 kjemikere eller batteri-ingeniører. Et fåtall trenger den spisskompetansen. For de øvrige vil det være andre kvalifikasjoner som trengs, sier Ljungquist.
– Rundt 20 prosent av de ansatte vil ha formalkompetanse innenfor batteriproduksjon. Resten vil være personer med bachelorgrad, mastergrad, teknisk fagskole og fagbrev i automasjon, mekanikk, kjemi, elektro, produksjonsteknikk, statistikk og lignende, legger hun til.
VISNING AV PILOTANLEGGET: Fra ventre Hilde B. Rønningsen, Thomas Bergan, Tove Nilsen Ljungquist, og Frank Holvik. Foto: Anders Horntvedt
Jobber i Asia, Polen og Sverige
– Hvordan skal dere skaffe 1.500 ansatte?
– Ved å jobbe på flere måter parallelt, svarer Ljungquist.
– Først og fremst jobber vi gjennom vårt eget nettverk. Lederteamet i Freyr har til sammen 100 års erfaring fra batteri, fornybar energi og olje og gass industrien. De har et uvurderlig nettverk som vi bruker til fulle, legger hun til.
– Ved siden av åpne søknader og tradisjonelle stillingsannonser i rettede medier benytter vi eksterne rekrutteringsbyråer. Vi jobber i Asia, i Polen, Ungarn, Storbritannia og Sverige. Vi tiltrekker oss allerede gode folk fra Sør-Korea og Brasil.
– Hvor mange av de 1.500 ansatte vil være norske statsborgere?
– Det er vi ikke så veldig opptatt av. Vi trenger dyktige folk uansett hvor de kommer fra, , svarer Ljungquist.
– Hva blir arbeidsspråket på fabrikkgulvet?
– Det vil sikkert variere ut fra situasjonen, men engelsk vil nok dominere, og slik er det allerede i bedriften i dag. Vi kommer til å ha tett samarbeid med de internasjonale utstyrsleverandørene i lang tid, i tillegg er vår batteriteknologileverandør 24M fra Boston, sier Rønningsen.
– ENGELSK VIL NOK DOMINERE: Det sier konserndirektør Tove Nilsen Ljungquist om arbeidsspråket på fabrikkgulvet i Freyr. Foto: Anders Horntvedt
– Kommunen er på vårt lag
Folk i det lokale industrimiljøet som Finansavisen snakker med, mener Mo i Rana er rett sted for å oppfylle ambisjonene.
De viser til at Mo i Rana er et samfunn med lange industritradisjoner. Folk er vant til å jobbe skift. Industriparken ligger i gangavstand fra sentrum og boligområder.
Ranfjorden og Nordlandsbanen sikrer tilgang til verdensmarkedene, og en ny, stor flyplass er sikret i spleiselag mellom offentlige og private krefter.
– Vi har bidratt med 15 millioner kroner til flyplassen, sier Hilde Rønningsen, kommunikasjonssjef i Freyr.
Flyplassen skal stå ferdig i 2025, og skal sørge for at passasjerer kan reise tur-retur Mo i Rana med jetfly, i stedet for Widerøes Dash-8. Prisene blir lavere, og reisene mindre sårbare for dårlig vær.
Rana kommune har på sin side skutt inn 450 millioner kroner til flyplassen. I februar vant kommunen NHOs pris for Årets vertskapskommune for næringslivet.
– Kommunen er på vårt lag. Det er viktig for et så stort industriprosjekt, sier Rønningsen.
Hun viser til at Rana kommune tidlig kjøpte aksjer Freyr for 10 millioner kroner.
– Det var veldig viktig for at vi kunne lykkes med brofinansieringen sommeren 2020, sier hun.
Nylig satte kommunen i gang et prosjekt for internasjonal skole som en del av den offentlige skolen.
– Det er viktig for mange av våre internasjonale rekrutteringer. 1,3 milliarder kroner er brukt på nye skolebygg mellom 2017 og 2021. Det bidrar til å øke attraktiviteten. Det er også gjort vedtak om regulering av blant annet nye byggehøyder for fortetting i sentrum, sier Rønningsen.
Ljungquist legger til at finansiell garanti for boligutviklere samt samarbeid med kommunen og næringsetaten for «onboarding» til ranasamfunnet er noen av oppgavene Freyr jobber med.
– Det pågår en diskusjon om hvor langt vi som arbeidsgiver skal gå for å sikre de ansattes velferd. Men vi må gjøre mer enn bare å tilby en jobb, og så satse på at resten ordner seg selv, sier Ljungquist.
