På Alexander Kiellands plass i Oslo ligger restauranten og baren Colonel Mustard. En stor uteservering ligger delvis i solen i det Long og Short ankommer Darres gate. Det er ingen servitør å se utenfor. De to stikker hodet inn og spør om de kan sette seg ute.
– Ja, bekrefter servitøren.
Uteserveringen er helt tom, og lunsjkameratene finner et bord i solen og slår seg ned. De venter noen minutter før de ser QR-koden på trebordet foran dem, og forstår at de kanskje er nødt til å finne både meny og gjennomføre bestilling digitalt.
Short bryter ut i et lite sukk.
Colonel Mustard
Spisested med trivelige lokaler, og helt middels mat. Mye øl. Masse bordspill om du ønsker. Sentralt på Alexander Kiellands plass.
– Ikke en eneste annen gjest, og likevel er det null kontakt med servitøren.
– Det er nok praktisk for dem med QR-koden når det er fullsatt på uteserveringen om ettermiddagen og i helgene, tipper jeg, sier Long.
Enkel meny, litt for enhver
Menyen til Colonel Mustard er enkel. Drøyt ti retter, men ikke oppdelt i forretter og hovedretter. De tilbyr blant annet sandwich med skagenrøre, kyllingsalat, fish and chips og et utvalg burgere.
Long prøver å bestille mat og drikke via mobilen, men får beskjed om at betalingssystemet ikke fungerer med bankkort for øyeblikket. Hun blir nødt til å gå inn, ser etter servitøren og får bestilt og betalt i bardisken.
Ute er det endelig begynt å ankomme flere gjester. På det ene bordet, en far og datter. I en sofagruppe, tre venner med øl i hånden.
– Kanskje årets første utepils, spør Long.
Sausen skuffer
Etter drøyt ti minutter kommer servitøren ut med to tallerkener. Short hadde bestilt en klassisk burger av oksekjøtt, med en minst like klassisk komposisjon av salat, hjemmelaget ketsjup, sylteagurk og cheddar.
– Friesene er helt ok, med et slags grillkrydder. Det funker. Men hverken revolusjonerende eller en utpreget smaksopplevelse. Standard.
– Selve burgeren er litt brent, men fin med et hint av rosa på innsiden av kjøttet.
Short fortsetter videre på retten. Brødet er ikke noe spesielt, bemerker han seg. Den hjemmelagde ketsjupen er på sin side en fin touch.
– Men jeg hadde ikke lagt merke til den om det ikke var bemerket i menyen altså.
– Alt i alt er det ikke en burger jeg hadde notert meg som spesielt bra. Men standard.
Long på sin side valgte moules frites, med andre ord dampede blåskjell med sjalottløk, hvitløk, persille og fløte. Servert med fries og aioli.
– Blåskjellene er rykende varme. De er ferske og gode. Men sausen i bunnen av gryten her er dessverre litt kjedelig og platt, sier Long.
Hun hiver innpå med friesene på tallerkenen ved siden av.
– De er i utgangspunktet gode ja, men grillkrydderet funker ikke til blåskjellene. Og aiolien smaker faktisk ikke så mye, sier Long.
Funker bedre som pub
Colonel Mustard påstår selv at de har en hjemmekoselig atmosfære. Og stedet tilbyr blant annet over 50 brettspill som gjestene kan få låne. Drikkemenyen oppdaterer de tilsynelatende også ofte.
– Maten er bare helt middels, selv om beliggenheten er fin og lokalene er hyggelige på innsiden. Dette stedet funker nok bedre som en bar og pub enn som restaurant.
– Om vi skal følge skalaen, hvilket vi naturligvis gjør, er det ikke nok til å score 4 her. Det blir er 3-er for meg.
– Prisene er egentlig helt greie. Men min moules frites var ikke verdt sine 260 kroner. Porsjonen var i tillegg litt liten.
– Om servicen hadde vært tilstede, ville nok opplevelsen vår vært en del bedre.
