Når man gir gass med den ene foten og bremser med den andre, oppnår man ingenting, er mantraet i økonomisk debatt, særlig etter pandemien.
Jo, det kan faktisk være det mest effektive, for eksempel når et land brått får mye importert inflasjon, protesterer Norges Bank-toppen Øistein Røisland sammen med økonomiprofessorene Tommy Sveen (BI) og Ragnar Torvik (NTNU) i en fagartikkel (Staff Memo) publisert av Norges Bank.
Hvis man «beskytter» innbyggerne og den innenlandske økonomien mot mye av utslagene av rentehevingene, for eksempel gjennom skattesystemet eller andre grep, ville man kunne heve renten mer.
Da vil man få større kronekursstyrking, og dermed dempe inflasjonen mer, uten at aktiviteten bremser opp eller virkningene av rentehevingene oppleves som vanskelige fordelingsmessige.
Slike Staff Memo representerer ikke nødvendigvis Norges Banks syn, men Røisland er direktør i pengepolitisk avdeling, og artikkelen har også vært innom Ole Christian Bech-Moen, sjeføkonom i Norges Bank, på vei til publisering.
– Helst hver sin retning
«Mens en i utgangspunktet kunne tro at penge- og finanspolitikken bør dra konjunkturene i samme retning, viser vi at dette ikke nødvendigvis er tilfelle», skriver de.
«Dersom det ikke er store kostnader ved å bruke renten aktivt, skal penge- og finanspolitikken dra i hver sin retning ved inflasjonssjokk og valutakurssjokk».
Pengepolitikken virker nemlig på inflasjonen både gjennom etterspørselen og valutakursene, mens finanspolitikken kun påvirker etterspørselskanalen. Derfor er pengepolitikken mest effektiv til å stabilisere inflasjonen, mens finanspolitikken har sine relative fortrinn i å stabilisere aktiviteten.
– Mest effektive kombinasjon
– Det er riktig at jo mer ekspansiv finanspolitikken er, jo høyere vil Norges Bank normalt sette renten, sier Torvik til Finansavisen.
– Men det vi ser på er hvilken kombinasjon av penge- og finanspolitikken som vil være mest effektiv når man både sikter mot et inflasjonsmål og ønsker stabil produksjon, understreker han.
– Pengepolitikken er mest effektiv til å påvirke inflasjonen, ved at den virker både på aktivitetsnivået og samtidig valutakursen. Finanspolitikken er et mindre skarpt våpen mot inflasjonen.
Torvik viser til en situasjon der Norge opplever høy importert inflasjon.
– Da kan du oppnå både stabilitet i inflasjonen ved å heve renten mye, men da rammer du også produksjonen hardt. I en sånn situasjon kan du bruke finanspolitikken til å stabilisere produksjonssiden.
OBS! Nær grensen?
Konklusjonen blir ikke like klar hvis man er i en situasjon hvor det å heve renten videre har høye kostnader.
– I en slik situasjon kan man ikke heve renten like mye, og da har man følgelig også mindre behov for å bøte på utslag gjennom en ekspansiv finanspolitikk.
– Hva er det som avgjør om kostnadene ved å heve rentene er høye eller lave?
– Det er flere momenter som avgjør dette, blant annet at når folk har høy gjeld, gir en høyere rente store velferdskostnader og slår ulikt ut for ulike grupper. Og hvis man er usikker på hvordan renten virker, taler det for å øke renten mindre enn man ellers ville gjort. Hvis man hever renten mye, og så må kutte kort tid etter, kan det svekke troverdigheten til sentralbanken og inflasjonsmålet.
– Er vi, etter mange rentehevinger på svært kort tid, i en situasjon hvor å heve renten videre vil kunne ha høye kostnader?
– Når man har hevet mye på kort tid, er man nærmere et punkt hvor kostnadene ved ytterligere rentehevinger stiger, sier Torvik.
– Kunne vært mer aggressiv
Han viser til at mange av konsekvensene av innstrammingene gjennom rentehevingene kan bøtes på gjennom finanspolitikken.
– Hvis man er bekymret over virkningene for husholdninger med lave inntekter, kunne man for eksempel innføre et arbeidsfradrag i skatten, slik Skatteutvalget foreslo. Da ville man både bøte på fordelingsvirkningene og samtidig stimulere arbeidstilbudet, som igjen ville dratt ned inflasjonspresset.
Torvik understreker at artikkelen er ment å illustrere ny teoretisk innsikt.
– Men det er naturlig å ha dette med seg i praktisk politikkutforming. Dette viser at Norges Bank kunne vært enda mer aggressiv i rentehevingene hvis man samtidig kompenserte mer gjennom finanspolitikken, for eksempel gjennom arbeidsfradrag i skatten, sier han.
– Mer generelt; hvis man bruker finanspolitikken mer aktivt, kan det gi rom for å gjøre mer med rentene.
Dette gjelder også omvendt:
– Da vi hadde for lav inflasjon som følge av lav importert inflasjon, tilsier vårt resultat at finanspolitikken kunne vært strammere og renten lavere.
