– Det er akkurat som å være i Paris, selv om servitørene vel så gjerne kunne feiret 30-årsjubileum på et tilsvarende etablissement på Kurfürstendamm. Det er noe med holdningen; de rette ryggene, utstrålingen og bekledningen, sier Short, som lar seg begeistre nok en gang.

– Jeg har akkurat sjekket ut fra nåtiden, med smarttelefoner, elsparkesykler, airpods og Hooka-sko. Nå er jeg tilnærmet i hatt, kåpe og lorgnett-modus, legger Long til.

Effektivitet i alle ledd

De er begge i perlehumør og gleder seg til lunsj i de særdeles unorske omgivelsene. Det er mindre enn en halvtime siden stedet åpnet dørene, og det begynner allerede å bli trangt om plassen på gateplan.

Et sjarmtroll av en servitør viser dem til bordet, finner effektivt frem to menyer og forklarer dagens retter. Drikkebestillinger gjøres tilnærmet simultant.

Short blinker seg ut salat med grillet chêvre, aspargesbønner, tomat og bakt hvitløk.

Long er som vanlig i tvil, og er innom alt fra pannestekt kveite og tartar til entrecôte og bouillabaisse. Hun lander til slutt på en kalveschnitzel Cordon Bleu med kantareller, artiskokk, erter, tomat og brunet smør.

Summingen i lokalet tar seg opp. Servitørene går i skytteltrafikk mellom bordene og har alltid et smil på lur. I det åpne kjøkkenet jobber et trespann effektivt med bestillingene, og snaue ti minutter etter bestilling blir rettene servert på en måte som oser av profesjonalitet og tilstedeværelse.

Short setter kniv og gaffel i den grillede osten av geitemelk. Kjernen er myk, men ikke rennende. Smaken er mer mild enn intens og passer perfekt til resten av salaten. I tillegg til å være en raus porsjon ost, er det heller ikke spart på de nydelige aspargesbønnene.

– Mmmm…, sukker Short og befinner seg nærmere salathimmelen enn hun har vært på lenge.

Lorgnett er en fin ting

Også Long koser seg glugg. Schnitzelen er stekt til perfeksjon, og resten av tilbehøret er det heller ikke noe å utsette på. Likevel kunne Long ønske seg et par dryss med salt og tilkaller sjarmbomben av en servitør.

– Unnskyld, er det mulig å be om litt salt? spør Long.

Servitøren smiler forståelsesfullt. Nærmest flørtende peker hun på saltbøssen som står rett foran øynene på Long, som på sin side blir flau og jobber med å komme helskinnet ut av situasjonen:

– Jeg ser det, men kan du gi meg saltet likevel? ler hun.

Servitøren tar utfordringen med et smil og noen passende, muntre kommentarer som fortsetter resten av måltidet. I likhet med begynnelsen, ble også resten av lunsjen en riktig så fornøyelig affære.

– Du burde ikke lagt lorgnetten i vesken, men beholdt den her ved bordet, erter Short.

– Hva behager? parerer Long og setter frekkasen på plass.

– Ekte kalveschnitzel er så godt! Og med kantareller til smaker denne retten himmelsk. Hvis jeg skal være pirkete synes jeg schnitzelen er fylt med vel mye ostesaus. Det tar litt for mye av smaken. Men det er som nevnt bare pirk, fortsetter hun, og soper tallerkenen ren med det aller siste kjøttstykket.

De to blir sittende i taushet en stund, trekker inn alle opplevelsene, ser gjester og ansatte i samspill og har ingen problemer med å enes: Klokkerent i alle ledd. Terningkast seks.