Det grønne brevannet og de dramatiske fjellsidene i bakgrunnen matcher den tofargede grønne 7-seteren perfekt.

Bensinstasjonsliv

– Du kan vel si at jeg er født og oppvokst på bensinstasjonen faren min drev på Nordstrand. Det var jo en del fine biler i området da jeg var ung gutt, så bil- og MC-interessen har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Ikke minst i britiske biler som Jaguar og Alvis i området som var kunder av min fars BP-stasjon. Selv om jeg bare var 14-15 år sa jeg ikke nei takk til å kjøre bilene inne på området…

Den først klassiske bilen Conradi kjøpte var en 1968 Daimler V8 250, som 19-åring i 1979, og det var et realt løft av sparepengene.

– Men etter hvert som jeg gikk inn i bensinstasjonsbransjen selv og fikk bedre råd ballet det på seg. Fra starten var interessen størst for engelske biler, i hvert fall en stund, så gikk det litt frem og tilbake. Og interessen økte også for eldre biler. Ikke minst takket være min kollega i Norol/Statoil-sammenheng, Dag Oppegård.

– Vi reiste mye sammen og utviklet produkter og tjenester, som for eksempel bilutleie. Dag hadde flere eldre biler, blant annet en Stutz (som vi presenterte i Motor for flere år siden) som jeg syntes var veldig fin. Så tanken om en stor amerikansk 1930-taller vokste for hvert besøk på Hershey-markedet utover 2000-tallet.

Krakket var løsningen

I begynnelsen av oktober 2008 var både dollarkursen og prisene på bilene helt annerledes enn i dag, og da de kom til selve helgen for Hershey-markedet hadde det vært en uke med stadig ny utvikling i bankkrisen som var i emning.

– Fredagen var det et minikrakk på Wall Street, og plutselig var alle selgerne mer opptatt av å få solgt bilene enn å oppnå den prisen de hadde forventet bare noen dager tidligere, da de tok dem med til markedet.

Fra Connecticut til Norge

– Jeg hadde sett på denne store Pierce-Arrowen på standen til Connecticut-forhandleren Dragone Classic Motorcars, og med det økonomiske bakteppet og dollar under seks kroner ble det handel. Fargene var kanskje litt spesielle, men jeg likte den veldig godt. I løpet av helgen hadde jeg sett på både Packard, Cadillac og Buick, men valget falt på denne 1931 Pierce-Arrow Model 41 Touring, den største fabrikken leverte det året.

Bilen hadde tilhørt en samler i Connecticut som var død, så arvingene ønsket penger.

Innen Dragone skulle sende bilen til Norge var det blitt vinter. Ikke bare vinter. Det ble den verste vinteren på den amerikanske østkysten i nyere historie, så bilen kom ikke til Norge før våren etter.

Nestenulykke

– Den har egentlig aldri blitt fullstendig restaurert, og den ble nok satt sammen og gjort ferdig etter samlerens død. Men den har gått fint siden, helt til jeg begynte å justere på bensinsystemet. Den har to pumper, og et vakuumsystem som skapte mottrykk i den manuelle pumpa, som gikk i stykker.

Det ble et års stillstand på bilen for reparasjon, men heldigvis slapp Conradi med skrekken siden det ikke skjedde så mye galt med de indre organer på den 8-sylindrede rekkemotoren.

Totalt har det blitt omkring 8.000 kjørte kilometer i løpet av de årene den har vært i Norge.

7-seters fjellgeit

Siden den er en 7-seter, er den kvalifisert til deltagelse i den særnorske 7-seterbevegelsens årlige helgeutflukt, gjerne i fjellrike områder mot vest i Norge. Og de siste årene har Jan Fredrik og kona Kjersti deltatt i løpet to ganger.

– Jeg har aldri målt forbruket, men den får det den skal ha. Den veier 2,7 tonn, så vi snakker nok mellom 2,5 og 3,0 liter på mila. I hvert fall når det blir litt opp og ned.

Oppover drar den så det suser. Sommerens tur gikk blant annet de 1.500 høydemeterne fra Geiranger opp til Dalsnibba og ned igjen før turen ble lagt hjem over Lom, Valdresflya, til Gol og Nesbye over fjellet og hjem. Totalt vel 45 mil.

– Det er ikke noe problem å holde følge med trafikken, men det er ikke behagelig å ligge i 110 km/t på motorveien. Det blir et gir for lite, selv med en firetrinns girkasse.

Alle detaljer er solide. Selv et hjul er så tungt at du ikke greier å løfte det. Det er en støpt jernfelg med trenav som er så tungt og tykt at du ikke klarer det uten trening.

– Det er en morsom bil med noen pussige detaljer. For eksempel «free wheeling» for å spare bensin i nedoverbakke, med det resultat at du nesten ikke har bremser. Så den funksjonen bruker jeg ikke, konstaterer Jan Fredrik Conradi tørt.

Luksusbilprodusent

Ved inngangen til 1930-tallet var Pierce-Arrow en av de tre virkelige luksusbilene på «P» i USA. Packard og Peerless var de to andre i trekløveret som ble omtalt som «The three P’s»

Alle hadde på ulike måter kommet inn i den gryende bilindustrien rundt 1900 ad ulike veier.

George N. Pierce, mannen bak denne produsenten, startet sin industrielle karriere med å produsere bur for fugler og ekorn så tidlig som i 1865. Derfra var ikke veien lang til å levere eiker til sykkelindustrien og hele sykler. Det ble etter hvert en Quadrilette, en firehjuls sykkel med De Dion-motor i 1901. Året etter kom en tosylindret 15 hester under navnet Arrow – og i 1904 hadde han og hjelperen Fergusson klar en stor firesylindret modell 24/28 hp med mange likhetstrekk til Mercedes.

Da Pierce vant fire seire på rad i det amerikanske pålitelighetsløpet Glidden Tour hadde man for alvor vist seg som en virkelig konkurrent å regne med i den øverste delen av markedet. Fra 1905 ble alle Pierce-vognene produsert med karosseriplater i støpt aluminium!

Merkenavnet Pierce-Arrow fikk bilene først i 1909 og i 1913 fikk modellene det som skulle bli deres kjennemerke for resten av livet: Frontlykter som var bygget inn i forskjermene, lenge før noen hadde tenkt den tanken. Blant de mange eksklusive kundene var også de amerikanske presidentene.

Den store smellen

Etter å ha introdusert en «billigmodell» i 1925 begynte de å miste litt fotfeste i markedet, og i 1929 vedtok generalforsamlingen en fusjon med Studebaker.

Dette året utviklet Pierce-Arrow sin første rekkeåtter som ble lansert i 1930. En nydelig, stillegående maskin på 6,3 liter med ytelse helt opp til 130 hestekrefter plassert i et chassis med akselavstand på hele 147 tommer. Tiltross for de dårlige tidene var etterspørselen etter de nye rekkeåtterne meget bra i 1930 og 1931, med årlige salgstall på henholdsvis 8.000 og 7.000. I 1932 kom imidlertid smellen.

Til tross for at modellutvalget hadde blitt utvidet med en spennende V-12, sank omsetningen til bare litt over 2.500 biler det året.

Det hjalp ikke at den amerikanske racinglegenden Ab Jenkins med en V-12 prototyp satte uoffisiell amerikansk 24-timers rekord på Bonneville Salt Flats med 182 km/t gjennomsnittshastighet og føyde på med ikke mindre enn 14 internasjonale og 65 andre rekorder med en standard V-12.

Et konsortium av forretningsfolk kjøpte Pierce-Arrow tilbake fra Studebaker i 1933. Neste steg ble å presentere en ekstremt strømlinjeformet modell – Silver Arrow. Denne ble solgt under slagordet «Verdens sikreste bil». Til tross for det, og det faktum at Silver Arrow-modellene var fremragende biler, gikk det bare utfor. I 1938 var selskapet insolvent. Hele fabrikken med innmat ble solgt til skrapjernspris.

En håndfull i Norge

Det var en tragisk skjebne for en av USAs fremste bilprodusenter. En produsent som aldri solgte mange biler i Norge. I 1921 var det 12 stykker registrert, men siden gikk det bare nedover. I dag er det en håndfull biler av merket på skilter, men bare en av dem med norsk opphav.

Noen slik bil som Jan Fredrik Conradis 1931-modell lå såpass langt utenfor kjøpekraften til norske bilkjøpere at de aldri kom til Norge som nye.