Det slo kapitalismens far, Adam Smith, fast i sin klassiker Nasjonenes velstand tilbake i 1776. Snart 250 år senere er Norge inne i en dyrtid hvor mange i finanseliten virkelig får testet sine evner. I flere bransjer sitter svetten i veggene etter stadige renteøkninger. I tredje kvartal ble det åpnet 13 prosent flere konkurser enn på samme tid i fjor. Trenden er tiltakende. Eiendomsporteføljer som tidligere var sett på som en billett til det gode liv, legges nå ut på Finn.no. Inkassobransjen håver inn på stadig mer tørrlagte utesteder. Og det knaker i sammenføyningene på Kapitals 400 rikeste-liste.

I år så vi det største fallet på 15 år, og antallet milliardærer sank for første gang siden finanskrisen. 100 milliarder eiendomskroner forsvant på ett år. Verst har det gått utover Ivar Tollefsen. Formuen hans ble redusert med 30 milliarder bare fra 2022 til 2023. Han er fremdeles fremdeles god for vel 20 milliarder, men andre gjengangere på listen sliter mer.

Eiendomsbaron Pål Georg Gundersen, som ble ført opp på listen med syv milliarder kroner i formue i september, selger unna det han greier av eiendom for å betjene en gjeld på ni milliarder kroner.

Rederarving og investor Petter Olsen virker også å ha havnet i trøbbel. Ved forrige notering på 400 rikeste-listen var formuen hans estimert til 1,9 milliarder kroner – en halvering fra toppen i 2011, da han var god for 4,3 milliarder kroner. Nå selger han unna sine private nasjonalskatter for å betjene det som kan se ut som en eskalerende gjeldsknipe.

Et siste ferskt eksempel er XXL-gründer Øivind Tidemandsen. Han formelig blødde penger gjennom 2022, da Kapital noterte ham til en formue på 1,4 milliarder kroner. 2023 ser ikke ut til å gå bedre, og han har nå falt ut av listen. Nylig ble det kjent at han har solgt seg helt ut av sportskjeden han selv grunnla, på et tidspunkt hvor kursen var på et historisk lavmål på under kronen – mot toppen på 58 kroner i 2014.

Kan lære av falittene

Kapital har gjennomgått alle de store mageplaskene i moderne tid. Vi har tatt utgangspunkt i personer som en gang har vært inne på Kapitals 400 rikeste-liste, men som deretter har tapt hele eller mesteparten av formuen sin. Det dreier seg om navn som Idar Vollvik, John Victor Holten, Niels A.B. Bugge, Einar Aas med flere.

Disse kan dere lese mer om ved å trykke på lenken under: 

Fra rikdom til ruin: Milliardærene som forsvant

Skal man lære av historien kan man ikke bare se på suksessene, men også fallittene, og det er her vi mener investorene vist til ovenfor kan tjene et formål. Spørsmålet er om det er noen generelle kjennetegn ved deres historier og handlingsmønster som kan forklare hvordan en milliardformue kan bli satt over styr på relativt kort tid.

– Disse historiene minner ofte litt om en gresk tragedie. Det er ganske utrolig å kaste bort en milliardformue. Du skulle tro at når du hadde rundet en milliard kroner i verdier, at du egentlig var fornøyd. At du hadde greid det. Men det er ikke alltid tilfellet, bemerker professor Hans K. Hvide ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen.

Hvide har gjort omfattende forskning på beslutningstaking hos finansfolk og gründere, og noen av funnene kan være relevante her. Vi kan først se på en ofte bejublet egenskap som går igjen hos mange gründere.

Gjeld og raske biler

Hvide publiserte sammen med professor Georgios A. Panos ved Universitetet i Glasgow i 2013 en studie som undersøkte hvor mye risikovilje teller for om en person blir gründer eller ikke. Konklusjonen var at menn som utviste risikovilje på områder i livet som primært aksjehandel, men også raske biler eller høy gjeld i forhold til inntekten, hadde større sjanse for å bli gründere enn de mer forsiktige mennene.

De fant at det var 50 prosent større sjanse for at en aksjetrader startet et selskap enn andre, men at disse selskapene hadde 25 mindre salg, og 15 prosent mindre avkastning enn selskaper som var startet av ikke-aksjetradere. Med andre ord: Risikovillige gründere gjorde det generelt dårligere.

“Vi kan anta at personer med større tro på seg selv, berettiget eller ikke, er mer tilbøyelig til å etablere egen virksomhet enn å være ansatt i en bedrift. Det har vi testet på investorer som kjøper og selger aksjer i stort tempo [...] De med ballast som aksjeinvestorer har mye lavere salgsinntekter og mindre sjanse for å overleve enn selskap der gründeren ikke har investert i aksjer. Resultatet er det samme selv etter at vi tar hensyn til bransjeforskjeller og størrelsen på de nyetablerte bedriftene,” skrev Hvide om resultatene i en kronikk i Bergens Tidende.

Hvide og Panos pekte på at en av grunnene til at mange nyoppstartede bedrifter gjør det dårlig kan være at de er startet av risikovillige – og også risikosøkende – individer, som egentlig ikke har så veldig gode ideer i utgangspunktet. Troen på egne ferdigheter er gjerne mer innbilning enn realiteter.

Risikovilje er altså ikke en egenskap som nødvendigvis gjør deg skikket til å drive et selskap, men som likevel driver deg til å satse. Det forklarer hvorfor en såpass stor mengde oppstartsbedrifter ofte går dukken før de egentlig er i gang, men det forklarer ikke alene hvorfor noen gambler høyt med allerede etablerte formuer.

Tilbake til den eksklusive klubben av investorer som har gått fra “rikdom til ruin”. På sett og vis kan du si at dette er neste nivå. Mange av disse har allerede tatt en voldsom risiko. Ta Idar Vollvik. Den fargesprakende gründeren og salgsmannen fra Trøndelag var på det meste god for nærmere 3 milliarder kroner på papiret, og satt igjen med over en milliard kroner etter han solgte seg ut av mobilselskapet Chess i 2005. De påfølgende årene flyttet han til Spania og begynte som daytrader. Etter noen år var alt borte, og Vollvik satt igjen med 300 millioner kroner i gjeld.

– At du er villig til å ta risiko sier noe om at du er villig til å satse første gangen for å bli rik. Det vi trolig ser i situasjoner hvor folk risikerer formuen de allerede har skapt, er mer den “onde fetteren” til risikovilje – at du ikke bare tør å ta risiko, men at du også liker risiko. Du kan strekke en rasjonell forklaring i den retningen, sier Hvide.

Ekkokammer og gudesyndrom

Hvide viser til en annen studie han publiserte med professor Jarle Møen ved Norges Handelshøyskole i 2011. Den tok for seg formuende gründere, som arvinger. Konklusjonen var at selv om disse gründerne hadde god tilgang på kapital, var ikke det nødvendigvis et gode for dem. Forskerne så på sammenhengen mellom gründernes formue ved oppstarten av en bedrift, og profitt. I studiens utvalg falt lønnsomheten for de rikeste med elleve prosentpoeng.

– Det har vært vanlig å betrakte mangel på kapital som et hinder for entreprenørskap og innovasjon. Våre funn nyanserer dette bildet. Hvis en oppstartsbedrift ikke disiplineres av en viss knapphet på kapital, bør både entreprenører og investorer være svært årvåkne, uttalte Møen til Forskning.no den gang.

Studien pekte på to mekanismer som kunne forklare fenomenet: organisasjonsmessig handlingsrom og personlige fordeler. Et stort handlingsrom gir stor frihet til å eksperimentere, men det kan samtidig senke terskelen for hva som er et akseptabelt resultat. På det personlige plan kan det å drive en bedrift simpelthen være et luksusgode for rike personer. Ytre årsaker gjør den formuende mindre årvåken.

– Med folk som har bygget seg opp en stor formue, kan det tenkes at noe av det samme skjer. De tror gjerne selv at de har en “Golden Touch”. Ting har jo gått kjempebra så lenge. Forskjellen fra tidligere er at de ikke lenger trenger å skaffe ekstern finansiering. De har pengene selv. Da får de ikke nødvendigvis den korreksjonen de kan trenge, sier Hvide.

Han viser til at dette kan sees på som en form for hybris. Et konsept fra gresk mytologi som minner om overmot, men favner bredere. Det handler om mennesker som mener de med sine evner kan heve seg over begrensningene gudene har satt. De tror de kan gå på vannet, og det er kanskje ikke så rart. De har jo gjort det en gang.

– Hybris kan alle ha. Det som kjennetegner personer med enorme formuer, er at de virkelig kan leve ut sin hybris. De kan bare kjøre på i troen på at de er den neste Warren Buffett, og ingenting kan stoppe dem.

– Min egen verste fiende

Vollvik er ikke tilfeldig valgt her. Han er en av få tidligere milliardærer som har reflektert over fallet åpent i mediene, og endel av de tankene han har gjort seg tangerer godt forskningen på temaet. 

– Det var mine fantastiske egenskaper til å skape disse pengene som på sett og vis ble min største fiende også, sa han i et intervju med Nettavisen i 2018. 

Problemene begynte som nevnt for alvor for forretningsmannen etter salget av Chess. Han flyttet til Marbella og tok opp daytrading. Her kunne han flytte aksjeposter for milliarder på en dag. I intervjuet forteller han om en nesten vanvittig avhengighet av risiko. 

– Børsen ble en substitutt for spenninga jeg hadde opplevd i alle år som gründer. For det er jo spennende å bygge et firma. Som pensjonist mistet jeg den spenninga, og da tilfredsstilte børsen den spenninga. Helt klart idioti.

Overfor Nettavisen var han tydelig på at hele perioden var galskap. 

– Det er ingen tvil om at jeg mistet hodet. Ingen tvil om det. Det gjorde jeg. Fullstendig.  

Kapital har vært i kontakt med Vollvik, men han er inne i høysesong med sitt selskap Norske Nettbutikker og kunne ikke bidra til denne saken. Du kan lese mer om Vollviks historie senere i denne utgaven. 

Overmot og toppledelse

Det finnes en stadig større mengde vitenskapelige artikler som tar for seg beslutningstaking innen finanseliten. Spesielt gjelder dette toppledelse, og også her kan vi kanskje se noen likhetstrekk med medlemmene i Falittklubben. 

Den tyske økonomen Ulrike Malmendier har forsket på toppledere med for stor tillit til egne evner. En av hennes konklusjoner i studien Behavioral CEOs: The Role of Managerial Overconfidence fra 2015 var at stadig mer tyder på at en stor del av toppdirektørene i næringslivet er overmodige i sine beslutninger. Noe av grunnlaget for denne påstanden er at mange toppledere har en tendens til å sitte for lenge på egne aksjeposter i selskapet, selv etter at det begynner å gå dårlig. 

De enten tror fullt og fast på at de kan snu skuta, eller de tror at nedturen bare er midlertidig – nesten med vilje. Ifølge studien er bakgrunnen for denne villfarelsen flere ting, men primært en usvikelig tro på at det ikke har gått opp for markedet hvor bra selskapet egentlig er under deres stødige ledelse.

Et interessant moment ved overmodige direktører er deres villighet til å satse mer penger. Forskningen viser at direktører vil være tilbakeholdne med å satse hvis de er nødt til å hente eksterne midler. Hvis selskapet derimot har mye kapital på bok, er de mer enn villige til å satse disse midlene tross indikasjoner på at de virkelig burde holde fingrene fra fatet. På dette punktet minner de om formuende gründere. 

I våre dager har mange direktører millioner i lønn og nyter stor status. Mange argumenterer med at gode direktører har helt spesielle egenskaper og erfaringer som rettferdiggjør lønnsnivået. For mange er nok det tilfellet. Men, som medlemmene i falittklubben har fått erfare, rikdom og status er ikke alltid et tegn på gudbenådede evner.  

Professor Hvide påpeker: 

– Mye av en persons suksess handler om flaks og ikke evne. Du kan selvfølgelig virkelig være genial. Det er en sjanse, men det er også godt mulig at man overvurderer den sjansen.