Det er ikke første gang dette skjer. Kapital har gjort et dypdykk i tidligere års 400-lister og funnet et knippe personer som tidligere var blant landets rikeste, men som i dag er helt ute av det gode selskap. 

Enkelte av dem forsvant under dotcom-kræsjen, andre under finanskrisen og atter andre som følge av boligkollaps.  Felles for dem er at de har tapt enorme verdier.

Du kan lese historiene under:

Med forsiden “Børsens Ape-Tarzan” kunne Kapital høsten 1984 for første gang avkle Niels A.B. Bugge som finansakrobat. Året etter fulgte flere viser opp med karakteristikker som “børshai” og “omstridt spekulant”. Advokaten hadde slått seg stort opp innen fast eiendom i inn- og utland gjennom det børsnoterte selskapet Bugge Eiendom. Bedriften eide blant annet 75 eneboliger og tre butikker i London. Eiendommene dekket en hel gate, bare tre minutter fra Westminster, i nærheten av Buckingham Palace. Selv var investoren blitt milliardær på papiret.

Da børskrakket inntraff tre år senere, ble det fatalt for konsernet. Det ble også starten på en rekke personlige økonomiske problemer for Bugge. Han hadde tegnet seg for 86 millioner kroner i en emisjon i Bugge Eiendom som ikke var gjennomført. Selskapet ble senere reddet ved at en engelsk gruppering overtok både Bugges aksjer og hans innbetalingsansvar tilknyttet aksjetegningen. Men for Bugge personlig fulgte en rekke rettstvister, som endte opp med at han ble slått personlig konkurs i 1995.

Det var meldt inn 24 krav på til sammen 70 millioner kroner da konkursen ble åpnet, men det var ikke mye å hente for kreditorene, ettersom Bugge i god tid før konkursen hadde overdratt alt av sitt private innbo og løsøre til sin hustru og barn. Ektefellene skal ha hatt fullstendig særeie.

I 2009 ble Bugge på nytt slått personlig konkurs. Samlede rapporterte krav i den siste konkursen var da på 40 millioner kroner, der 19 millioner stammet fra Bugges første konkurs i 1995. Siden har kreditorene jaktet og jaktet, uten å få byttet på skuddhold, frem til for åtte år siden. Da kunne Kapital melde at en av dem hadde fått et sugerør ned i den fallerte eiendomskongens pensjon. “Vi håper Bugge blir riktig gammel, da trekket bare er på rundt 10.000 kroner i måneden og kravene er over ti millioner kroner,” uttalte kreditorens advokat Fred A. Gade i advokatfirmaet Arntzen de Besche den gang.

Siden har det vært stille.

“Milliardær for tredje gang” lyste det av forsiden til Dagens Næringsliv i august 2016. Artikkelen, som gikk over 16 sider, omhandlet den omstridte forretningsmannen Jostein Eikeland. Han hadde vært milliardær før. Ifølge avisen var planene hans nå enda mer grensesprengende, fremtiden enda mer rosenrød og teknologien enda mer genial.

Likevel var journalistene noe skeptiske. Og det med god grunn. Bare et knapt år senere var også dette selskapet en saga blott.

Men la oss ta det fra starten: Da IT-boomen herjet på slutten av 1990-tallet, var Eikeland blant landets rikeste datagründere. Det startet med Telecomputing. Ved årtusenskiftet ble selskapet priset til nærmere 12 milliarder kroner. Så sprakk boblen. I løpet av bare noen måneder falt aksjekursen med 90 prosent, og formuen smuldret opp. Eikeland trakk seg til slutt ut av livsverket med bare noen titalls millioner kroner.

Disse pengene satset han i bilrattprodusenten Tønsberg Magnesium Group International (TMGI). Ideen var støping av bildeler i magnesium. Det ble bygget fabrikk i Mexico, selskapet ble notert i Stockholm, og bestillingene fra amerikansk bilindustri var langt større enn selskapet hadde kapasitet til å levere. Markedsverdien økte til over to milliarder svenske kroner. Alt så lyst ut, helt til kineserne over natten skrudde opp råvareprisene med mange hundre prosent. Da ble lønnsom drift umulig, og resultatet ble konkurs i 2008. Etter dette havnet Eikeland i dårlig lys hos mange. Blant ingrediensene var offentlig skittentøysvask, søksmål frem og tilbake, samt betydelig tap for de fleste involverte. I tillegg kom Skatt øst på banen med et skattekrav på 80 millioner kroner fra en transaksjon fire år tidligere. Eikelands enebolig, hytte og leilighet gikk med i dragsuget, og han sto blakk igjen.

Der kunne historien ha endt.

Eikeland fikk tilbud om en godt betalt jobb i en ledende investeringsbank og kunne forsvunnet fra rampelyset. Men han takket nei. Med lån fra tidligere investorer og gamle venner verden rundt, blant dem hasjbaronen Gjermund Cappelen, bygget han bit for bit et finansielt fundament som gjorde utviklingen av Alevo mulig.

Ifølge DN ble den hemmelighetsfulle bedriften på et tidspunkt verdsatt til rundt 13 milliarder kroner. Høsten 2017 gikk selskapet konkurs. Og det uten å ha solgt et eneste produkt.

“Tidenes fiasko” var tittelen på en artikkel i Forbes tidlig på 2000-tallet. Punchlinen lød som følger: “Dette overlever han aldri.” Saken omhandlet nordmannen John Victor Holten.

Bare noen år tidligere var selskapet hans, Holberg Industries, rangert som nummer 13 på listen over USAs største private selskaper i samme finansmagasin.

Samtidig, her hjemme, sto han oppført på Kapitals liste over landets rikeste personer med en formue på fire milliarder kroner. Så gikk det altså nedenom og hjem. “Hvem er denne fyren?” spurte den amerikanske journalisten seg. Svaret hans var kort og godt: “En unnvikende karakter som sies å snakke med tykk norsk aksent.”

Holten ble født i Kristiansund, men gjorde siden amerikaner av seg. Han hadde mangt å skryte av på CVen, deriblant utdannelse ved prestisjetunge Harvard og jobb i Nordic American Banking Corp.

Noen år senere giftet han seg med Lisann Jane, datter av milliardæren Jeremy M. Jacobs. Den anerkjente forretningsmannen lot svigersønnen få kjøpe et selskap med fotfeste innen hurtigmatindustrien for en svært billig penge. Dette ble startkapitalen til Holtens imperiebygging, og det som senere ble AmeriServe, fastfood-selskapet med kjeder som Burger King og Pizza Hut på kundelisten.

Men Holten forspiste seg i forsøket på å bli USAs største fastfood-leverandør, og gikk dundrende konkurs, noe som utløste flere søksmål fra en rekke kreditorer og sinte kunder. Siden bygget Holten seg opp igjen som amerikansk parkeringskonge, i et selskap som på det meste drev nesten 2.000 parkeringsplasser med plass til mer enn en million biler. Så gikk det galt igjen.

I 2009 kunne Aftenposten melde at et misligholdt lån satte et endelig punktum for kristiansunderens amerikanske storkonsern. Siden har Holten gått under jorden, og utallige søk i diverse arkiver gir ikke andre treff enn en artikkel fra et par år tilbake i Westport News. Der fremkommer det at Holten ble arrestert for fyllekjøring. Ifølge avisen hadde den tidligere milliardæren krasjet i en bygning, og da politiet ankom ulykkesstedet, fant de ham sovende ved rattet. Hele bilen luktet av alkohol, ifølge politiet, og Holten – som ble tatt i promilletest – ble siktet for å ha kjørt under påvirkning.

"Krise, hvilken krise?” uttalte Arne Nore, den gang milliardær, selvsikkert til Bergens Tidende i 2001. Bare et knapt år senere var hele formuen forduftet.

Det startet som et eventyr. På det meste var Pan Fish verdsatt til 13 milliarder kroner. Slutten ble dog alt annet enn lykkelig. Da lakseprisene sank på dypt vann, kom gjelden til overflaten. Det skremte vannet av de fleste. Alt kollapset, selskapet sank, og de tre gründerne satt tilnærmet sløyet tilbake.

Det var nok ikke noe slikt Arne Nore hadde sett for seg da han sluttet i en trygg jobb i Kreditkassen for å søke lykken som investor. Året var 1992. Sammen med Bjarte Tunold spyttet han inn noen få millioner kroner i sambygdingen Arne Barmens oppdrettsselskap. Bedriften, som etter hvert fikk navnet Pan Fish, ble i løpet av få år et av verdens største fiskerikonsern og en børsyndling.

Så smalt det.

Kursen begynte å stupe, og markedsverdien sank til bunns. Selskapet maktet ikke å svare for den store lånegjelden, og med trussel om konkurs hengende over seg ble gründerne tvunget til å gi fra seg kontrollen over selskapet. DnB og Nordea overtok styringen og sydde sammen en refinansieringspakke som gav dem kontroll over 80 prosent av konsernet. De tidligere eierne satt etter dette igjen med bare om lag syv prosent av aksjene, og ble tvunget ut av styret.

Pan Fish ble senere slukt av Marine Harvest (nå en del av Mowi-konsernet).

De tre gründerne hadde heldigvis sikret seg, og var personlig gode for om lag 300 millioner kroner til sammen da de ble tvunget til å trekke seg ut av Pan Fish. Bjarte Tunold fortsatte innen oppdrett, og gjorde tidligere i år comeback på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med en formue på 1,55 milliarder kroner. Gjennom holdingselskapet Svemorka har han store verdier i sjømat. Han er eier av oppdretts- og fiskeriselskapet Norsk Sjømat, som er en av Europas største lakseprodusenter. Arne Barmen jobber i dag som finansdirektør i Star Seafood. Arne Nore, som var nøkkelarkitekten bak etableringen av Pan Fish, har holdt en lav profil de siste årene. Den tidligere fisketoppen er i dag eier og styreleder i det lille investeringsselskapet Vasco Invest, og er ikke inne i oppdrett.

“Gjør gull av råtne verdier”, skrev Finansavisen i 1998. Artikkelen omhandlet Haakon Korsgaard, som i løpet av seks år hadde bygget opp finanskonglomeratet Olympia Capital til et eventyr med en verdi på nær 400 millioner kroner. I flere år gikk det som smurt, og da gründeren valgte å selge til John Fredriksen i 2004, sopte han inn et milliardbeløp. Så begynte pengene å fosse ut. Særlig ble finanskrisen brutal. Da tapte konsernet om lag en milliard kroner. “Gründeren har måttet tåle store tap på børsen i år og har i tillegg solgt privatflyet,” kunne Kapital avsløre den gang. Det stoppet imidlertid ikke der. Tre år senere var egenkapitalen negativ, og det har den vært siden. I januar i år kunne Dagens Næringsliv melde at den samlede gjelden var kommet opp i 450 millioner og at selskapet hadde meldt oppbud. Dette etter at Korsgaard, som i dag er bosatt i Sveits, hadde tapt et kjempekrav mot den kroatiske staten. Ifølge avisen kunne bobestyreren fortelle at selskapet ikke hadde hatt noen aktiv virksomhet på mange år, utover å sitte på noen feilslåtte eiendomsinvesteringer.

“Boblen som må sprekke” skrev Kapital om Acta vinteren 2005. Det skulle gå tre år før det smalt, men advarselen viste seg å være spot on. Kursmassakre og granskning av selskapet førte etter hvert til at gründerne Fred A. Ingebrigsten og Alfred Ydstebø, som lenge kunne titulere seg som milliardærer, falt ut av listen over Norges 400 rikeste. Det hele endte med at Ingebrigtsen i 2012 ble dømt til ni års fengsel i det som siden har blitt omtalt som norgeshistoriens største innsidesak. Saken ble forsøkt anket til Høyesterett, men ble avvist.

De to tidligere kompanjongene møttes for første gang i 1988, da Ydstebø solgte forsikringer for Ingebrigtsen i Vital. Et år etter at Ingebrigtsen startet Acta, hanket han inn ferske og nyutdannede Ydstebø, som kom rett fra BI. De to ble svært så nære, og delte det meste i årene som kom, inkludert aksjer i Acta. Rundt årtusenskiftet ble finanskonsernet børsnotert, og i flere år gikk det så det grein.

Så gjorde det plutselig ikke det lenger.

Det meste som kunne gå galt gikk galt, og uenighet om videre strategi gjorde at tospannet splittet opp og avsluttet alt samarbeid. Resten er historie. Ingebrigtsen startet sin soning i 2016, og året etter meldte han oppbud for samtlige av sine syv selskaper. I juni i år kunne Finansavisen melde at den tidligere Acta-toppen, som nylig slapp ut av fengsel, igjen selger aksjer. Denne gangen heter selskapene Ewave og Seismic Partner.

Ydstebø har på den annen side slått seg opp som boliginvestor, og er i dag antakelig god for noen hundre millioner kroner.

“Vi bygger ikke i blinde,” erklærte Tore Lie selvsikkert på spørsmål fra Kapital om han var nervøs for boligkrisen. Året var 2009. Lenge hadde eiendomskongen flydd høyt med sitt heleide Otium. Investeringer i næringseiendom, fritidsboliger og finansaksjer hadde sendt den verdijusterte egenkapitalen opp i nesten tre milliarder kroner. Hele 120 selskaper inngikk i konsernet, og imperiet var en ren pengemaskin.

Så skar det seg.

På forsommeren 2008 satt investoren tungt inne i Acta-aksjer, og tapte til sammen rundt 200 millioner kroner. Så kom finanskrisen, og Otium kom i alvorlig likviditetskrise. Det meste av egenkapitalen, som kunne ha vært en buffer, var jo allerede borte.

De neste årene gikk det sakte, men sikkert nedover. Gjelden var skyhøy, og kreditorene overtok etter hvert mesteparten av konsernet.

Lie, som på det meste var god for 2,7 milliarder kroner, satt igjen nærmest ruinert. Investoren greide imidlertid å sikre seg en liten spire, Team Bygg Holding, som ble kjøpt ut av Lies TB Industrier. I dag er TB Industrier et konsern som består av flere eiendomsutviklingsselskaper, og Finansavisen kunne i fjor melde at forretningene så smått hadde begynt å kaste av seg. Et eiendomsmarked i fritt fall gjør dog at det nok kan bli vanskelig for Lie å gjøre comeback på listen over Norges 400 rikeste med det første.

Kapital tar kontakt med Idar Vollvik på hans berømte telefonnummer 45678910.

Den kjente forretningsmannen har nemlig beholdt sine magiske sifre.

Eller, han fikk ikke solgt dem for de ti millionene kronene han en gang mente telefonnummeret var verdt da han i 2014 la det ut på Finn.no.

Eller, det hele var en spøk. Ikke godt å si. Det er litt typisk Vollvik.

Vollvik er gründeren fra Nes i Trøndelag som nærmest eksploderte inn i den norske finansverdenen tilbake i 1999. Den gang bygget han opp Vollvik-gruppen og GSM Sentrene. I en alder av 33 år var formuen hans verdt 140 millioner kroner og mer skulle det bli. Det så ut som alt den fargesprakende trønderen tok i, ble til gull.

I 2002 kjøpte han det lille mobilselskapet Chess for fire millioner kroner. Etter hvert som SMS-teknologien virkelig festet seg, eksploderte Chess, og Vollvik ble et nasjonalt navn. Han stilte villig opp i mediene med en rekke stunts. Han kjøpte bl.a. en gul Koenigsegg CCX, som han så gav bort til Plan Norge for så å kjøpe en til, og han skulle betale en million kroner for en billett til verdensrommet.

I 2005 solgte han sin andel av aksjene i Chess.

Han var på det meste god for over tre milliarder kroner og satt igjen med over en milliard kroner fra salget. Vollvik tok med seg familien og flyttet til Marbella i Spania for å leve pensjonistlivet. I denne perioden levde Vollvik som en jetsetter med gigantvilla, luksusferier og dyre biler.

Det varte ikke lenge. Gjennom selskapet Vollvik Invest begynte han et svært aktivt liv som daytrader. Noen år senere var pengene blåst bort, og Vollvik satt igjen med 300 millioner kroner i gjeld. Deretter bar turen tilbake til Norge, hvor Vollvik satte i gang med nye prosjekter. I 2009 returnerte han til mobilbransjen med selskapet Ludo mobil, men magien fra Chess-dagene var borte. Etter at mobildrømmen var kassert, vendte Vollvik blikket mot detaljhandel – Ludo mobil ble til Ludo Store.

I de påfølgende årene ble Vollviks selskap flere ganger begjært konkurs, men hver gang har han plukket opp bitene og fortsatt. Under pandemien jobbet han lenge intenst for å importere munnbind til Norge. De første 80.000 munnbindene han importerte gjennom selskapet Vovi ble ikke godkjent av Legemiddelverket. I september 2020 ble Vollvik pågrepet. Han ble siktet for å ha pakket om munnbind med hensikt å lure helsemyndighetene. Lagmannsretten fant at 486.530 munnbind var pakket om og uriktig merket. Han ble dømt til 30 dagers betinget fengsel og en bot på 30.000 kroner.

I dag driver han selskapet Norske Nettbutikker, hvor han selger diverse forbruksartikler på nett.

Over flere år hadde den mediesky investoren Einar Aas klart kunststykket å bygge seg opp en milliardformue uten å figurere spesielt mye i avisspaltene.

Så smalt det. Og ansiktet hans var plutselig overalt. “Et svært stort personlig tap,” skrev han selv i en sjelden uttalelse. Det skulle vise seg å være en sterk underdrivelse. Etter å ha tjent enorme summer på krafttrading mistet han nesten alt nærmest over natten i 2018. På det meste var Aas god for 2,2 milliarder kroner.

Så veddet han på at norske og tyske kraftpriser skulle nærme seg hverandre. I stedet bøttet det ned her hjemme, og differansen skjøt i været. Det betød et tap på godt over en milliard kroner.

Clearinghuset måtte overta, og traderen unngikk så vidt personlig konkurs etter en avtale med kreditorene. Siden har Aas jobbet hardt for å bygge seg opp igjen ved å kjøpe seg opp i vennenes tradinghus. Nylig kunne Finansavisen melde at fjoråret endte med ny smell og røde tall.

Han begynte livet med en joker som er få forunt. Petter Smedvig Hagland hadde arvet seg til en del av Smedvig-konsernet, som sitter på både store eiendomsporteføljer og fondsinvesteringer. Unge Smedvig Hagland var lenge tiltenkt en fremtredende plass i konsernet. I flere år figurerte han på Kapitals 400 rikeste-liste sammen med resten av sine formuende slektninger.

Den mest prominente er hans onkel, konsernets mangeårige styreleder Peter T. Smedvig, som i dag er god for 14,3 milliarder.

I 2010 oppsto det en uenighet mellom Smedvig Hagland og familien. Konflikten skal ha vært bitter, og Smedvig Hagland har selv kort bemerket at hans uenighet var med styret og påpekte spesielt at onkelen var styreleder.

Uansett, Smedvig Hagland endte opp med 700 millioner kroner for sin andel i 2011. Etter endte studier i økonomi ved Cambridge i England flyttet han tilbake til hjembyen Stavanger sommeren 2017 for å satse i eiendomsmarkedet gjennom sitt selskap Petrus.

Etter veldig kort tid begynte ting å gå dårlig. Det hele kulminerte da Smedvig Hagland ble saksøkt av eiendomsutvikler Alfred Ydstebø og Base-gruppen for å ha brutt konkurransereglene i forbindelse med et tomtekjøp. Smedvig Hagland tapte saken og måtte betale ca. 20 millioner kroner i erstatning.

Da resultatet for 2017 ble klart året etter, viste det seg at de 20 millionene bare var en liten del av arvingens totale tap. 243 millioner kroner var tapt, og Finansavisen fylte forsiden med ham og tittelen “Skrekkår for Petter Smedvig Hagland: Tapte halve arven”.

“Dette er pinlig,” medga Hagland til Dagens Næringsliv den gang.

Pinligere skulle det bli. I 2019 måtte han selge unna giganteiendomsprosjektet Alstor, og hans investering på omtrent 200 millioner kroner i oljeselskapet Dome Energy fordunstet etter hvert som aksjekursen stupte. Da coronapandemien traff Norge i 2020, var Smedvig Hagland i prinsippet blakk. Hele arven hadde vært plassert i Petrus, og nå var den erstattet med 150 millioner kroner i gjeld. Konkursspøkelset hang over selskapet, og nå måtte familien trå til. Da snakker vi ikke om onkelen, men om svigerfar. Smedvig Hagland giftet seg med datteren til den tidligere sandvolleyball-stjernen og finansmannen Bjørn Maaseide i 2019. Sammen med Maaseide klarte Smedvig Hagland å redde selskapet fra konkurs.

Et kritisk punkt for Maaseide å rydde opp i var en såkalt selvskyldnerkausjon på 115 millioner kroner til DNB, som Smedvig Hagland hadde skrevet under på da ting begynte å gå dårlig. Nå er det inngått avtaler om salg av eiendom og nedbetaling, og selvskyldnerkausjonen vil bli oppløst når gjelden er nede i 30 millioner kroner.

I mellomtiden har Smedvig Hagland og familien flyttet til Stockholm og tatt seg jobb som viseadministrerende direktør i energiselskapet Svea, som tidligere het Dome Energy. Han har fremdeles en betydelig eierpost i selskapet.

Kristian Lundkvist debuterte på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med et brak i 2020. Den gang med en formue på nær en milliard kroner. Gjennom sitt heleide selskap Middelborg hadde investoren gjort en kule på kryptovalutaselskapet Arcane Crypto. I tillegg satt han på endel eiendom, samt investeringer i diverse noterte og unoterte aksjer. Året etter hadde formuen økt til 1,4 milliarder kroner, godt hjulpet av oppgang i flere tech-aksjer som Endur, Idex Biometrics og Techstep. Så forsvant børsmilliardæren like raskt som han kom. I fjor var han ute av vår rangering. I år har det gått enda videre nedover. Finansavisen kunne nylig melde at den tidligere milliardæren hadde sett seg nødt til å måke ut aksjer for å kutte gjeld. Etter det har høyt belånte aksjeverdier fortsatt å rase. Da Lundkvist nylig leverte regnskapet for i fjor, flere måneder etter fristen, hadde egenkapitalen sunket fra nær 1,2 milliarder til skarve 37 millioner kroner.

“Hva gjør egentlig tredje generasjon?” Det spørsmålet stilte Finansavisens journalist seg da han skrev om Morits Skaugen i 2017. Skaugen er en av finans-Norges grå eminenser. Han var bårebærer da Wenche Foss gikk bort, og har venner som Stein Erik Hagen og Jens Ulltveit Moe. Han er gift med Grace Reksten Skaugen, datter av skipsreder Hilmar Reksten, og hele familien kan nærmest betegnes som adel i Norge.

Og lik mange utenlandske adelsfamilier opplever de i dag at formuen stadig krymper.

Han er også, som FAs journalist merket seg, tredje generasjon av det en gang så mektige familierederiet IM Skaugen. Rederiet gikk konkurs i 2018. Mot slutten hadde selskapet opp mot en milliard kroner i gjeld.

Kontrasten er stor til da Morits Skaugen var på høyden i sin ungdom på 1980-tallet. Han var født inn i en av Norges 29 rikeste familier, men før han fylte 30, hadde han klart å etablere en strålende karriere utenfor familieselskapet – med en rekke toppjobber i shipping og finans.

Deretter begynte han i familieselskapet, og hans største øyeblikk kom i 1988 da han skal ha vært sentral i å fremforhandle en avtale om å selge rederiets andel av selskapet Royal Admiral Cruises, et selskap som på det tidspunktet eide verdens største cruiseskip, Sovereign of the Seas. Oslo-rederiet Anders Wilhelmsen & Co endte opp med å kjøpe brorparten av Royal Admiral Cruises, og I.M. Skaugen skal ha fått over 1,5 milliarder kroner for salget. Tatt høyde for prisstigningen siden den gang vil dette tilsvare vel 3,3 milliarder kroner i dag.

På begynnelsen av 1990-tallet var den verdijusterte egenkapitalen i Skaugen Gruppen på over tre milliarder kroner (tilsvarende 6,1 milliarder i dag), og da toppen ble nådd, bestemte den gamle garden seg for å skille lag. Morits Skaugen senior og broren Brynjulf Skaugen delte gruppen. Morits Skaugen jr. og hans tre søstre kom ut av oppstykkingen med verdier for 1,6 milliarder, og junior var kongen på skuta.

Utover 1990-tallet ble det klart at familierederiet ikke lenger seilte i like trygge farvann. Dårlige markeder førte til at kursene falt på aksjene i Skaugen Gruppens selskap I.M. Skaugen og Skaugen PetroTrans, og familien tapte to milliarder på to år. Siden har det tilsynelatende gått sakte nedover. Kuwait-krigen skrellet flåten ned fra 74 til 29 skip, og nyhetene som kom fra rederiet, begynte etter hvert å dreie seg mer om rettssaker enn om topplinjen. Den mest alvorlige for selskapet var deres mangeårige feide med den Volkswagen-eide skipsmotorprodusenten MAN.

Den som fikk mest spalteplass var Morits Skaugens egen søster, Eva Skaugen. Stridens kjerne i saken mot søsteren var at hun ikke hadde tilgang til egne verdier og ville at de andre skulle kjøpe henne ut. I 2013 vant søsteren saken, og de andre søsknene ble dømt til å løse ut hennes aksjer for 20 millioner kroner. En verdsettelse langt unna verdiene i storhetstiden. Noen år senere, i 2018, så Morits Skaugen seg nødt til å skrive et følelsesladet brev til I.M. Skaugens aksjonærer. “Det er med aller største frustrasjon at jeg må meddele at vi ikke har lykkes i vår refinansiering av selskapet.”

I dag jobber han med bobestyrer for konkursboet i den ennå pågående saken mot motorprodusenten MAN. Konkursboet ble i tingretten tilkjent 363 millioner kroner. Det har seg nemlig slik at en seier mot MAN er den eneste mulige store utbetalingen boet kan oppdrive.

Da I.M. Skaugen ble avviklet, var kreditorkravene på rundt 1,1 milliarder kroner.