Og selv om dollarkursen den gang lå på 5,80 rundet man en halv milliard med god margin. Den gang var verdens dyreste bil på auksjon en 1957 Ferrari 250 Testa Rossa til 16,4 millioner dollar.

Tankeeksperimentet

Vi visste at Olsen den gang i hvert fall hadde én klassisk bil, en 1926 Bugatti Type 40. Med en halv milliard å rutte med kunne han satt sammen en fantastisk bilsamling, selv i internasjonal sammenheng.

Vi fikk sågar auksjonshusenes eksperter til å sette opp en liste over hvilke biler som burde inngå. Og det var ikke småtteri han kunne finansiert med Skrik-salget: Mercedes-Benz 540K Special Roadster, Alfa Romeo 8C 2900 Touring Spider, Blower Bentley fra 1930-tallet, Porsche 550A Spyder og Maserati 300S fra 1950-tallet, Ferrari 250 SWB Competizione fra 1960-tallet, Porsche 917 fra 1970-tallet og McLaren F1 fra 1990-tallet var blant anbefalingene. Pluss en villa ved Canale Grande i Venezia.

Ramme-prosjektet

Det ble jo ikke slik. Olsen beholdt sin Bugatti, men investerte ikke i biler. I stedet var det oppbyggingen av Ramme gård i Hvitsten som fikk hans fulle oppmerksomhet. Et prosjekt som i løpet av det tiåret som har gått har havnet i et økonomisk uføre av dimensjoner. Et skattekrav i 50-millionersklassen og forfalte lån tilsvarende Skrik-salget har vært mediamat i høst, sammen med nyheter om både eiendoms- og kunstsalg for å skaffe likvider.

I tillegg til eiendom og kunst er nå Bugattien også i markedet for første gang siden Olsen kjøpte den for 30 år siden. Den har så vidt vi vet ikke ha vært tilbudt på det norske markedet før den nå dukker opp på listen over objekter på RM Sotheby’s Rétromobile-auksjon i Paris i slutten av januar.

Inngangsbilletten

En klassisk Bugatti er selvsagt ingen billig bil, men en Type 40 er likevel en rimelig inngangsbillett til å bli Bugatti-eier. Type 40 ble introdusert i 1926, oftest med tourer eller roadster-karosseri for sportsbilentusiasten som ikke hadde racingambisjoner. Den ble drevet av en 1,5-liters rekkefirer med litt lengre akselavstand enn forgjengerne, kalt Brescia.

Totalt ble det bygd omkring 830 eksemplarer av modellen frem til 1930, og de seneste årene har en drøy håndfull gått under hammeren på auksjoner. Prisene har variert i området fra 216.000 til 450.000 dollar, avhengig av tilstand, originalitet og historikk.

«Småpenger»

Veldig mange av disse bilene har nemlig fått nye karosserier i forbindelse med restaurering. Det har også Petter Olsens bil, som kom til Norge allerede 4. februar 1971 med Fred Olsens(!) rederi. Den gang var det den unge Bugatti-entusiasten Øivind Selvig som importerte chassisnummer 40377 til Norge fra Argentina.

Bilen ble solgt ny til São Paulo Brasil i 1927 som et rullende chassis og sannsynligvis utstyrt med et karosseri bygd i Syd-Amerika. Da Selvig kjøpte den var den en «haug» hvor alt måtte gjøres om, og arbeidet tok 12 år før Øivind kunne få den på skilter med et nytt Grand Sport-karosseri.

Etter noen år hos Paal Myhre fra 1985 til 1993, har den vært i Olsens eie siden 1993. Han har ikke brukt den særlig og ikke vært noen del av det lille norske Bugatti-miljøet, men den har vært en tur i England for noe småplukk i løpet av disse årene.

Nå er den altså på auksjon i Paris i 31. januar, med et estimat på 200.000 til 250.000 euro. En pris som virker ganske så moderat og markedsriktig for å sikre at den blir solgt, for Olsen ønsker den neppe tilbake med alle de kostnadene som oppstår da. Den er uansett bare en liten brikke i det store økonomiske puslespillet som skal gå opp.