Publikum på Genève-utstillingen den gang skjønte nok ikke helt hva som traff dem på Bertone-standen. Der sto en knallgul, sylskarp superbilprototyp som så ut som den kom direkte fra verdensrommet.

Designbomben

Den unge Bertone-designeren Marcello Gandini endret stil radikalt fra Miura-linjene. Så radikalt at flere enn én ekspert har stilt spørsmål om det virkelig var Gandini som hadde designet Miura på strak arm etter at han kom inn dørene hos Bertone etter Giorgetto Giugiaro.

Men publikum hadde blitt advart med noen heftige designstudier på Bertone-standene i Genève og Torino tidligere: Året før hadde Gandini tatt den helt ut med Lancia Stratos Zero, og allerede i 1968 benyttet han muligheten til å elaborere sine tidlige kileformsideer på et Alfa Romeo 33-chassis i form av revolusjonerende Bertone Carabo.

Gandini hadde etablert seg som den skarpeste designeren av supertrioen født i 1938: Giugiaro, Fioravanti og Gandini. Men med Countach-prototypen var det noe annet enn de to andre kileformskonseptene. Denne kunne faktisk settes i produksjon, etter relativt «små» modifikasjoner visuelt.

Norsk øyevitne

En av de som var på Genève-utstillingene, både da prototypen ble lansert og produksjonsversjonen for 50 år siden, var den norske biljournalisten Jon Winding-Sørensen. Han hadde allerede ti år bak seg i bransjen da bomben landet, og han hadde tilgang til de innerste kretser av italiensk bilindustri.

– Utviklingssjef Stanzani var jo aldri i tvil om at Kånnttasj (Winding-Sørensens lydspråk for Countach) var hans idé. Den gule prototypen sto på Bertones stand, men det sto Miuraer både hos Bertone og Lambo i 1971, forteller Winding-Sørensen.

– Det vakte litt oppmerksomhet at finishen kanskje ikke var den beste. Det viste seg at Lamborghinis testfører og utviklingsingeniør Bob Wallace hadde kjørt bilen til Genève på landeveien fra Torino før lakken var helt tørka. Sisteliten bil. På utstillingen spøkte han med at nå var det på høy tid å gjøre bilen kjørbar også, minnes den norske biljournalistnestoren.

Fra konsept til produksjon

– Egentlig het vel bilen bare Prosjekt 112 inntil et par dager før Genève. At den var nesten 10 centimeter lavere enn Miura var ganske dramatisk. 5-liters V12 likeså. Etter den utstillingen var det ingen som snakket om Miura mer, slår Winding-Sørensen fast.

Verden hadde fått en ny superbil – hvis den ble satt i produksjon.

Prototypen var bygd med designen i fokus, uten hensyn til hvordan man eventuelt skulle bygge en produksjonsbil. Og publikum trengte ikke vente lenger enn til 1974 før produksjonsversjonen sto på det samme utstillingsgulvet og snart trillet ut fra fabrikken til ventende kunder.

Motoren var tatt ned til den normale 4-litersutgaven av Lamborghinis V12, med en ytelse på 370 hestekrefter. Mer enn nok til den dramatiske bilen som bare raget 107 centimeter over bakken og veide 1.065 kilogram.

Periscopio

Linjene fra prototypen var – utrolig nok – bevart nærmest uendret. Litt visuelle justeringer med luftinntak foran bakhjulene for å få mer kjøling til motor og bremser, samt litt større dører måtte til. Det spesielle speilet på prototypen som du så vidt kunne se ut over taket bakover med ga selvsagt ikke annen informasjon enn eventuelle blålys som måtte dukke opp.

Men nå er jo ikke funksjonalitet utover fartsressurser og kjøreegenskaper det som særpreger superbiler. Designelementet ble beholdt også på produksjonsutgaven, som en signatur som også ga tilnavnet til denne første Countach-varianten: «Periscopio» – periskop.

På kanten av stupet

Totalt ble det bygd omkring 150 slike Countach «Periscopio» frem til 1978. Med streiker og politisk uro i Italia, oljekrise og enorm inflasjon var det ikke mulig for et underfinansiert selskap å få økt produksjonen mot målet på 10 eksemplarer i måneden.

På toppen av det hele solgte Ferruccio Lamborghini selskapet til Georges-Henri Rossetti og René Leimer i 1974. Det kunne endt galt der og da, men man greide å holde seg flytende utover 1970-tallet, selv med små volum. I 1978 gikk Lamborghini konkurs, men det sto nye eventyrere klare til å ta over selskapet og utvikle Countach videre.

Superbilformelen

Den første, rene LP400 ble etterfulgt av LP400S i 1978, basert på en håndfull spesialbiler bestilt av den kanadiske forretningsmannen og Formel 1-eieren Walter Wolf.

Senere skulle det komme flere avledninger over samme tema helt frem til 1990. Først LP5000S (235 eks) fra 1982, LP5000QV (610 eks) fra 1985 og til slutt 25-årsjubileumsversjonen (657 eks) som kom i 1988.

Der den opprinnelige Countach hadde vært med rene linjer uten kladding, ble 1980-tallets Countach i puristenes øyne mer og mer vulgære, akkurat som så mye annet i det tiåret, men få biler har hengt på flere gutteromsvegger enn bilder av en Lamborghini Countach.

I 1987 hadde Chrysler kommet inn på eiersiden med ambisjoner om å utvikle en verdig etterfølger. En oppgave som skulle bli mye vanskeligere og ta mer tid enn de hadde trodd og håpet, før Diablo debuterte i 1990.

Mer moderne, men grovt sett under den samme formelen med V12 i hekken og saksedører – akkurat som de påfølgende Murciélago og Aventador. Countach satte standarden for 50 år siden.