Drømmemateriale

– Dette er biler som inspirerer meg. Tenk hvilke drømmer disse folkene må ha hatt. For meg er denne og andre biler jeg har virkelige manifestasjoner av enkeltpersoners drømmer og visjoner, fortsetter Sarofim på inn- og utpust mens vi studerer den særdeles minimalistiske og unike stilstudien.

Svarene med superlativer og store ord er en texaner verdig, men det er ingen grunn til å tro at han ikke mener det han sier. Etter å ha lært ham å kjenne i løpet av de fem-seks seneste årene, har vi møtt ham med den ene kule særheten etter den andre: Stratos Zero fra 1970, Meyers Manx, Aston Martin Bulldog fra 1980 og Matra BB.

Philip Sarofim er ikke mer enn 38 år, men han har allerede fått en høy stjerne på bilsamlerhimmelen med noen aldeles fantastiske godbiter.

Vivant – levende

Født med sølvskje i munnen er han nok, som sønn av milliardæren og fondsforvalteren Fayez Sarofim. Men han viser en sann glede av å dele sine bilgodbiter med publikum og tar over biler til Europa hvert år, til både Rétromobile, The Ice St. Moritz, Villa d’Este og Goodwood.

Navnet på bilen – «Vivant» – er fransk og betyr «levende». Hvorfor skaperen Herb Adams kalte den det er uklart, men historien for øvrig er kjent.

Fritidsprosjekt

Adams gikk ut av General Motors Institute i 1961 og ble umiddelbart ansatt i utviklingsavdelingen til Pontiac. Her ble han raskt sentral i både å gjøre bilene raskere, og ikke minst mer håndterbare, under ledelse av John DeLoran (ja – mannen bak den senere bilen av samme navn).

Mot midten av 1960-tallet var de store barnekullene rett etter krigen i ferd med å få førerkort, samtidig som europeiske sportsbiler hadde gjort sitt inntog i USA for fullt.

Så markedet lå åpent for langt mer sportslige modeller fra de tre store også. For Pontiacs del under navnet GTO, en spennende historie vi skal komme tilbake til senere. Dette handler i stedet om bilen Adams selv hadde designet som ung gutt og bygde parallelt med jobben hos Pontiac.

Karosseribyggeren Fisher Body hadde nemlig en årlige kåring av modeller bygd av unge (gutter), og Adams hadde sendt inn flere slike i tenårene. I 1964 tok han frem en av modellene og bestemte seg for å bygge den i full størrelse, med bruk av Pontiac-deler der det var mulig, spesielt drivlinjen med en 405 hestekrefters V8-motor bygd for NASCAR som hjerte.

Egen design

Adams hadde allerede rukket å bli ganske så raceinteressert, så han bygde en skuddsikker rørramme med et (for tiden) avansert hjuloppheng hjemme i garasjen.

Det rakettinspirerte karosseriet med sin tidsriktige Pontiac-grill ble bygget i aluminium tre utvandrede engelske karosserimakere som hadde sluttet hos Rolls-Royce for i stedet å bygge dragracingbiler i USA. Byggefinishen står definitivt ikke noe tilbake for det som kom fra italienske karosserimakere.

Adams ferdigstilte bilen i 1965, og den sto på Detroit Autorama i 1966. Ikke lenge etter ble den annonsert i Hot Rod Magazine for $4.500. Ingen nappet på annonsen, så Adams hadde den som bruksbil i 12 år før han ble kvitt den.

Garasjefunn

Deretter ble den borte i rundt 30 år før den igjen ble funnet nedslipt og lett ribbet i en garasje i Ohio i 2009.

Ingen visste hva det var, men en artikkel i Hemmings avdekket historien. Entusiasten Mark Brinker i Houston overtok prosjektet og gjennomførte en fullstendig restaurering med konsulenthjelp fra Herb Adams.

Underveis forbedret Brinker spesielt interiøret med maskinert aluminium på dashbord, midtkonsoll og i dører, samt Stewart Warner Twin Blue instrumenter. Stolene var opprinnelig enkle buggy-stoler som er erstattet av to tidsriktige italienske og kledd opp i matchende blått skinn.

Mark Brinker gjennomførte den lange restaureringen hos JEM Motorworks i Colorado frem til premierevisning på Pebble Beach i 2017. Der vant bilen like godt klassen «Dream Cars of the 1960s».

Forelsket

Det var her Philip Sarofim så bilen, ble forelsket og kjøpte den. Neste stopp ble Villa d’Este i Italia, landet designen hadde hentet sin inspirasjon fra.

Adams hadde nemlig kastet mer enn ett blikk over til Bertone og Franco Scagliones fantastiske aerodynamiske Alfa Romeo BAT-prosjekter da han designet bilen.

Med voksende finner langs sidene og absolutt ikke noe tak eller kalesje til en regnværsdag er dette et kjøretøy for dagene som er preget av det gode liv.

Og er det en som er glad i det gode liv, som liker å bruke tid med andre mennesker og har raffinert smak, særlig når det kommer til mat og drikke (og kvinner og biler), så er det Philip Sarofim. En ekte «Bon vivant»!