USA velger sin neste president 5. november, og ut fra galluper så langt, har Donald Trump gode utsikter til å komme tilbake til Det ovale kontor.
Under hans forrige periode var utspillene mot Federal Reserve mange og krasse. Trump gikk hardt ut i mediene med angrep på Jerome Powell, og mer eller mindre krevde raske og store rentekutt ved flere anledninger.
«No guts, no sense, no vision!» tweetet Trump i 2019 etter at Fed nøyde seg med å kutte renten med en kvarting, til 1,75 prosent.
I et ferskt NBC-intervju skryter Trump av hvordan han presset Powell til lavere renter.
Massivt press
Hvis Trump vinner, og fortsetter på samme linje, kan det fort bety høyere inflasjon, viser en studie av politisk press på Fed. Hvis Feds prognoser slår til, overtar den neste presidenten på et tidspunkt hvor inflasjonen er nær 2 prosent, uten at USA underveis har havnet i resesjon. Det betyr at det ikke vil være stort behov for å stimulere økonomien mye mer, men heller ikke for å stramme til mye mer i pengepolitikken.
Basert på alle presidentperioder mellom 1933 og 2016, altså før Trump tiltrådte, viser Thomas Drechsel ved University of Maryland effektene av politisk press på sentralbanken. Drechsel har dypdykket i arkivene i Det hvite hus og Fed, og har håndplukket hendelsene han regner for politisk press.
I mer enn 800 tilfeller i denne perioden har det vært konkrete henvendelser fra president overfor Fed, oftest i form av møter. I 92 prosent av disse tilfellene har det vært kontakt med Fed-presidenten, og ellers med andre Fed-topper.
Arkivene viser at Richard Nixon hadde 160 møter og kontakter med Fed, mot bare seks under Bill Clinton.
Drechsel ser klare tegn til hyppigere kontakt fra presidentens side når USA er i resesjon, men understreker at dette ofte er møter for å bli oppdatert, og ikke for å forsøke å presse Fed til for eksempel rentekutt. Men også slike møter kan lett dokumenteres. For eksempel presset Nixon i 1971 daværende Fed-sjef Arthur Burns til å kutte renten, noe Burns fulgte opp.
Løfter inflasjonen
Ved slike perioder med presidentpress, havner styringsrenten normalt nær 100 basispunkter lavere enn det sentralbankens normale pengepolitiske respons tilsier. Dette bidrar til at prisnivået etter fire år blir 5 prosent høyere.
Dette betyr at selv halvparten så stort press som Nixon utøvet, ville føre til 8 prosent høyere prisnivå.
Trolig har de fleste rundene med politisk press på Fed ikke hatt styringsrenten som mål, men heller høyere BNP. Den dårlige nyheten er at Drechsel ikke finner noen signifikante tegn til høyere vekst som følge av de politisk styrte rentekuttene.
– Negativ effekt
«Politisk press skaper primært en prisnivåeffekt. I noen av periodene er det mulig å finne en signifikant effekt på real-BNP, men denne er faktisk negativ,» skriver Drechsel i en artikkel publisert på økonominettstedet Vox.
Gjennom den raske effekten på prisnivået, følger en annen, negativ konsekvens: Publikums og markedets inflasjonsforventninger stiger når renten politisk presses ned.
«Denne analysen kan bidra til å belyse effektene av potensielle perioder hvor presidenter utøver press på Federal Reserve,» konstaterer Drechsel selv.
