Det var i 2019 at det ble kjent at Fredriksen-familien hadde inngått en samarbeidsavtale med Nasjonalmuseet, og som blant annet består av å finansiere fire doktorgradsstudier. Nå er den første av stipendiatene i gang med arbeidet.
Kapital er invitert til Nasjonalmuseet for å høre mer om den første kunstneren det skal forskes på, tekstilkunstneren Frida Hansen. Hun hadde stor suksess i utlandet, men ble helt glemt etter sin død.
Nå skal kunsthistoriker Adine Ødegård Lexow gå i dybden på kunstnerskapet de neste tre årene, og som det er satt av ca. seks millioner kroner fra Fredriksen-potten til. Prosjektet er en viktig del av museets satsning på blant annet kvinnelige kunstnere og kan også få noe å si for prisene i annenhåndsmarkedet.
– En doktorgrad på en kunstner kan ha noe å si for markedet, sier seniorekspert Anders Elvestad hos auksjonshuset Blomqvist.
En doktorgrad på en kunstner kan ha noe å si for markedet.Anders Elvestad, Blomqvist
– Ofte leder det til at det blir mer oppmerksomhet. Man kommer for eksempel over noe eller finner noe i privat eie. All oppmerksomhet rundt en kunstner er bra, sier eksperten, som utdyper dette i en boks i saken.
– For internasjonal
Museer og formuende samlere hev seg over tekstilarbeidene til Frida Hansen i Paris i 1900. I Norge mente man at hun var for internasjonal. Enda verre gikk det etter Frida Hansens død i 1931. Stavanger-kunstneren, som kom fra en meget velstående handelsfamilie, men som mistet alt, ble mer eller mindre glemt helt frem til 1970-tallet. Da skrev kunsthistoriker Anniken Thue, siden direktør for Nasjonalgalleriet, magistergrad om Hansen, og det ble holdt en utstilling av tekstilarbeidene hennes på Kunstindustrimuseet i Oslo etterpå.
Frida Hansen var en pionér. Men etter sin død kom hun i skyggen av sin mannlige kollega Gerhard Munthe.Adine Ødegård Lexow, doktorgradsstipendiat
– Frida Hansen var en pionér. Men etter sin død kom hun i skyggen av sin mannlige kollega Gerhard Munthe, som var nasjonalt orientert i motivkretsene sine med kongesagaer, og som slo an en periode da Norge løsrev seg fra Danmark.
Det forteller kunsthistoriker Adine Ødegård Lexow, som er i gang med en doktorgrad om Hansen. Hun støtter seg blant annet på arbeidet Thue la ned for omtrent 50 år siden.
– Frida Hansen ble for internasjonal, men mange samlere og museer i utlandet kjøpte arbeidene hennes for over 100 år siden. Hun var en viktig representant for stilbevegelsen art nouveau.
En del av Fredriksen-avtalen
Også mannlige samlere er bitt av “lev og vev”, blant dem investor Christen Sveaas. Mannen bak Astrup Fearnley Museet, Hans Rasmus Astrup, som har gjort kuler på mange kunstkjøp, var tidlig ute med å kjøpe billedvev helt tilbake på 1960-tallet. Og da John Fredriksen-døtrene bød på en smakebit fra sin store samling – som er i verdensklasse – i forbindelse med åpningen av Nasjonalmuseet, dekket et tekstilverk av amerikanske Sheila Hicks en hel vegg i det såkalte Søylerommet på museet.
Det er Fredriksen-familien, ved tvillingene Kathrine og Cecilie, som sponser doktorgraden Lexow så smått har startet på, den første av i alt fire. Faren John er Norges rikeste mann og var god for 205 milliarder kroner ved forrige opptelling av Norges 400 rikeste. Tvillingene inngikk som kjent et økonomisk samarbeid med Nasjonalmuseet i 2019, og som skapte massivt oppstyr. Les mer om det i faktaboksen.
– Hva tenkte du da du fikk vite at du hadde fått stipendet?
– Jeg ble skikkelig, skikkelig glad, sier Lexow, som for øvrig ikke har truffet Fredriksen-tvillingene.
Tradisjonen med at utdannelse og forskning også skal være endel av et museums kjernefunksjoner, er et par hundre år gammel. Rederfamilien bidrar til en viktig stolpe i den nasjonale institusjonen.
Fredriksen-avtalen
I 2019 inngikk John Fredriksen-familien en samarbeidsavtale med Nasjonalmuseet til en verdi i hundremillionersklassen. Samarbeidet har i første omgang en varighet på ti år. Det er tredelt: Familien skal låne ut internasjonal samtidskunst fra sin private samling, dekke utgifter til spesialproduserte utstillinger til Lyssalen, og finansiere doktorgradsstudier, fire i alt.
Til nå har det vært to utstillinger med verk fra Fredriksen-samlingen og en bestillingsutstilling, Laure Prouvost. Nasjonalmuseet og Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo har signert en samarbeidsavtale om doktorgradssamarbeid. Den første utlysningen skjedde i fjor. De tre neste er planlagt i år, i 2026 og i 2027. Fredriksens bidrag er utelukkende av økonomisk karakter og har ingen innvirkning på utformingen av utlysning, tildeling av midlene eller selve forskningen. Familien dekker blant annet lønn til stipendiatene i tre år, samt midler til forskeropphold ved universiteter i utlandet og til publisering og formidling av forskningen. Kostnadsrammen for de fire doktorgradene er på totalt 24,5 millioner, i overkant av seks millioner for hver av stipendiatene.
Da samarbeidsavtalen mellom Fredriksen og museet ble kjent, hevdet kritiske røster den var uheldig av flere grunner. Kritikken gikk på at museet ville bli påvirket, blant annet hva de ville stille ut, og at avtalene ville høyne verdien på den store kunstsamlingen til milliardærfamilien.
Fant tema på museum
Lexow tar imot oss sammen med senior kommunikasjonsrådgiver Alv Hågård Gustavsen. Den unge Oslo-kvinnen har trasket rundt på Blindern i fem år og har en master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Nå har hun arbeidsplass på Nasjonalmuseet.
– Jeg har akkurat startet, forteller hun.
– Det hele er ganske nytt.
Men kunstneren Frida Hansen er ikke ny for henne. Lexow skrev masteroppgaven om kunstneren som slo igjennom på slutten av 1800-tallet.
– Jeg leste at Stavanger Kunstmuseum etterspurte mer forskning på Hansen, forteller hun.
Stavanger er hovedpersonens fødeby. I 2015 arrangerte institusjonen utstillingen “Frida Hansen. Art Nouveau i full blomst”.
Lexow har også jobbet som frilansskribent for Oslo kommunes kunstsamling og hatt prosjektlederansvar for utstillinger og den daglige driften av galleriet til stiftelsen Queen Sonja Print Award (QSPA) i Bjørvika.
En innovatør
Selv om kunstneren Frida Hansen ikke fikk den anerkjennelse hun fortjente i Norge ved at de store museene ikke kjøpte henne, var det mange i andre land som fikk øynene opp for vevarbeidene hennes rundt forrige århundreskifte.
Frida Hansen utviklet vevteknikkene og egne mønstre. Hun hentet mye inspirasjon fra hagen hun elsket.Adine Ødegård Lexow, doktorgradsstipendiat
– Hun hadde tatt opp gamle, norske tradisjoner som holdt på å dø ut som følge av industrialiseringen. Hun gikk rundt og samlet inn disse.
– Som en vevens Ivar Aasen, skyter Kapitals fotograf inn med referanse til nynorskens far.
– Ja, det kan du godt si, svarer Lexow og forklarer videre:
– Frida Hansen utviklet vevteknikkene og egne mønstre. Hun hentet mye inspirasjon fra hagen hun elsket. Som ung anla hun en imponerende hage rundt huset i Stavanger, men denne måtte hun gi slipp på da familiens formue ble tapt, forteller hun.
– Antar veldig ettertraktet
Det har vært lite fremme av Hansen i annenhåndsmarkedet. Billedteppet “Najadene” fra 1895 har den høyeste noteringen med 220.000 kroner pluss omkostninger. Det ble solgt hos Blomqvist i 2008. Det ferskeste tilslaget er fra 2021. Da fikk “Frosk og iris”, ull på linrenning, tilslag på 90.000 kroner hos Grev Wedels Plass Auksjoner. Det arbeidet hadde proveniens Skøyen hovedgård, hvor investor Tore Aksel Voldberg bor i dag.
– Det er veldig lite fremme ved offentlige salg av Frida Hansen. Men jeg antar at det er veldig ettertraktet. Hun er en viktig person i kunsthistorien.
Det forteller seniorekspert Anders Elvestad hos Blomqvist.
– Men det er ikke så mye på private hender av de større og viktige tingene, det er musealt eie, utdyper han.
Elvestad sier at det derfor er vanskelig å si så mye om markedet for hennes kunst.
– Men generelt kan man si at det er mye fokus på både tekstilkunst og kvinner. Hansen var en fornyer av tekstilkunsten. Det hadde vært fantastisk hvis det kom ut et stort teppe for salg, men hvordan man skal prise noe slikt, er et stort spørsmål.
– Hva er det gjeveste?
– Billedteppene med en historie. Det er viktig at de er blitt tatt godt vare på. Bruksgjenstander bærer mer preg av at de nettopp har blitt brukt. Men det kommer så sjelden frem, så det er kanskje ikke så farlig om det har litt slitasje.
– Hva er aksepterte skader?
– Hvis man har et par portierer som er i så dårlig forfatning at det ikke går an å henge dem opp, er det begrenset hvor interessant det er for privatpersoner. Men det kan ha interesse for museer fordi det kan være forskningsmateriale.
Gullmedalje på Verdensutstillingen
Frida Hansen deltok som nevnt på Verdensutstillingen i Paris i 1900 og høstet stor suksess. Noe av det som ble mest populært hos samlerne var såkalte portierer. Det er en type lange forheng eller gardiner som ble hengt opp mellom stuer i et hjem.
– Portierene hadde gjerne blomstermønstre og var ofte transparente, laget i en ny teknikk Hansen hadde utviklet, forklarer Lexow.
– Det kan se litt ut som hull, utdyper hun.
Museer over hele Europa ble også fengslet av billedtepper. Selv om Nasjonalmuseet med tiden har skaffet seg endel arbeider – omlag 30 verker, ikke medregnet skisser, stoler og lignende – er mange hovedverker i museer utenfor Norges grenser.
Ett av dem er det store billedteppet “Melkeveien”, som Hansen fikk gullmedalje for på Verdensutstillingen. Motivet er kvinneskikkelser med stjerneslør som glir over himmelhvelvingen i en elegant rytmisk bevegelse. Arbeidet ble kjøpt av Museum für Kunst und Gewerbe i Hamburg og befinner seg fremdeles i institusjonens eie i den tyske havnebyen.
Også velstående kunder i Norge
I Hansens levetid var det noen velstående kunder i Norge som kjøpte arbeidene hennes. Blant dem var August Andresen Butenschøn. Han overtok Skøyen hovedgård ved Frognerparken etter faren, bankier Nicolai A. Andresen, som hadde fått oppført praktbygget. Etter det Kapital har klart å oppspore, var han med på å etablere Andresens Bank, grunnlaget for Ferd-formuen, som nå styres av Johan H. Andresen.
Sønnen Butenschøn, som tok morens navn, utvidet Skøyen hovedgård med et tårnlignende tilbygg og dekorerte med Frida Hansens arbeider. Det skal ha vært alt fra tepper til møbler og puter med hennes mønster. Denne bestillingen skal også ha vært avgjørende for at Hansen kunne satse på en karriere som kunstner.
I dag er det investor Tore Aksel Voldberg som bor på Skøyen hovedgård. Han kjøpte den rundt 2.000 kvadratmeter store herregården for 25 millioner kroner på slutten av 1990-tallet og skal ha pusset opp for mange ganger summen siden den gang. Kapital har forsøkt å få en kommentar fra Voldberg om det fremdeles er Frida Hansen-arbeider der, men vi har ikke lykkes med å få en uttalelse.
Men nå er det altså en annen meget formuende familie som trekker i trådene for at Hansens arbeider igjen skal komme frem i lyset.
Ektemannens fallitt ble startskuddet
Frida Hansen (f. 1855) vokste opp i et meget velstående hjem i Stavanger. Faren var leder for handelshuset J.A. Köhler & Co og eide gården Hillevåg rett utenfor byen. Hansen viste tidlig et kunstnerisk talent og fikk bl.a. tegneundervisning av Kitty Kielland og Johan Bennetter. Kunstnerdrømmen ble lagt på hyllen da hun giftet seg med Wilhelm Severin Hansen i 1873. Han overtok ledelsen for Köhler & Co da faren hennes døde få år senere. Det unge paret flyttet inn på Hillevåg og fikk tre barn. Frida skapte en eventyrlig hage rundt hovedhuset.
Ekteparet Hansen var en del av det hektiske selskapslivet i byen. Frida Hansen reiste ofte til utlandet for å se på kunst, særlig til Paris. I 1883 gikk butikken konkurs, og paret mistet også to av barna. Han reiste til utlandet, mens Frida ble igjen i Stavanger med deres gjenlevende datter. Hun startet en broderiforretning for å tjene til livets opphold. Ektemannens fallitt ble starten på Frida Hansens karriere.
Ambisjonen var å revitalisere norsk tekstilkunst med utgangspunkt i eldre vevteknikker og bruk av plantefarger. Hun ønsket også å skape egne motiver. Resultatet ble en serie store billedtepper og dekorative arbeider. De gav henne internasjonal anerkjennelse og resulterte i betydelige innkjøp til utenlandske museer. Også teknisk sett var hun en pionér.
I 1892 flyttet hun til Kristiania. Hansen ble ansatt som konsulent og mønstertegner i Den norske Husflidsforening. Der kom hun i konflikt med ledelsen om plantefarger og mønsterrettigheter. Det endte med at hun fortsatte virksomheten i eget atelier. Dette ble mulig bl.a. gjennom en stor bestilling fra familien Butenschøn til deres eiendom Søndre Skøyen, også kjent som Skøyen hovedgård. Hansen fikk dermed økonomisk frihet til å kunne ta et studieår i Köln og Paris. Utenlandsoppholdet markerer et skille i kunsten hennes.
I 1897 ble hun kunstnerisk leder for aksjeselskapet Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri (NABV), kalt Det norske Billedæveri (DNB) fra 1899 og som altså ikke har noe med banken DNB å gjøre. Det hadde som mål å utvikle en kolleksjon av billedtepper og dekorative tekstiler som ikke bare skulle tilbys i Norge, men også til utlandet. Til tross for internasjonal anerkjennelse ble billedveveriet ingen økonomisk suksess. Frida Hansen bygget seg hus på Bestum utenfor Kristiania 1904 – som nå trolig skal fredes – og samme år gikk Det norske Billedvæveri inn i historien (formelt oppløst 1906).
Hun var aktiv som tekstilkunstner frem til hun døde i 1931, men tiden løp fra henne. Art nouveau-stilen hennes ble “umoderne” da 1920-årenes klassisisme og senere funksjonalismen kom.
Lager med lavt oksygennivå
Vi starter i et av museets magasiner, altså lager.
– Si fra hvis dere blir svimle, blir vi advart om av tekstilkurator Eva Düllo.
Her oppbevares tekstilarbeider, og da må oksygennivået være lavt av hensyn til brann.
Düllo har tatt på seg blålilla plasthansker og finner forsiktig frem et av Hansens arbeider. Det er et teppe som heter “I Blaat” og er fra 1898.
Lexow smiler når det rulles ut. De to kvinnene løfter på det, studerer forsiden og baksiden. De lurer på hva som er falmet, hva som ikke er det, og hvilken teknikk hun har brukt både her og der.
Veverske, gartner, kunstner og kvinne
Slik skal Lexow altså holde på de neste tre årene med Hansens store produksjon. Doktogradsprosjektet er formulert “Frida Hansen: Weaver, Gardener, Artist, Woman”.
– Jeg har akkurat begynt, så det er litt tidlig å si hvor det ender.
– Står du helt fritt?
– Ja, det gjør jeg, og jeg har veiledning på Universitetet i Oslo. Men jeg kommer særlig til å undersøke hvordan Frida Hansens fascinasjon for blomster og dedikerte arbeid med hager påvirket arbeidene hennes. Da tenker jeg både på de art nouveau-inspirerte motivene og vevpraksisen hennes, forteller hun.
Jeg kommer særlig til å undersøke hvordan Frida Hansens fascinasjon for blomster og dedikerte arbeid med hager påvirket arbeidene hennes.Adine Ødegård Lexow, doktorgradsstipendiat
Vi går ut av magasinet og ned i utstillingsrommene i første etasje. Der henger et motiv med et bibelsk innhold og en portier som er rustrød og mønster med store margeritter.
– Det er sjelden de er i så god stand som denne, forklarer 29-åringen om arbeidet som er hengt sammen med brukskunst fra en senere periode.
Inngang i San Francisco
Det var på et utvekslingsforhold i San Fransisco at Lexow fant inngangen til hvordan hun skulle skrive masteren sin om Hansen. Der studerte hun teorier fra kunsthistorie, filosofi, kjønnsstudier og det nye feltet miljøhumaniora, som har blitt et buzzord.
– Jeg vil blant annet se på Hansen i sammenheng med kvinners forhold til hagen på slutten av 1800-tallet. Det er ting som tyder på at hagen var et frigjørende, kreativt sted for flere kvinner. Det er relevant i forhold til dagens miljø- og kjønnsspørsmål, hvor mange er opptatt av håndarbeid og langsomme prosesser.
