Her kan du lese om norsk næringslivs mest kjente og dramatiske familiefeider:

Kranglene kan gå på flere ulike temaer, men et kritisk punkt kommer ofte når pater familias skal utpeke neste generasjons ledelse og hvem som skal ha styringen over milliardene. Som regel ønsker man ikke å splitte opp familiebedriften til mindre økonomiske enheter, som fort blir ulønnsomme å drive videre. I tillegg kommer mer emosjonelle argumenter som går ut på å bevare og videreføre imperiet som er bygget opp, kanskje gjennom flere generasjoner.

Løsningen blir i mange tilfeller at noen etterkommere krones med stemmeberettigede A-aksjer, mens resten blir avspist med B-aksjer, med liten eller ingen stemmerett og innflytelse. Tanken er at de sistnevnte skal leve på utbytter. Det er i utgangspunktet greit nok, men når tiden går, og aksjonærene opplever at formuesskatten spiser opp utbyttene, oppstår det som regel problemer. Ikke sjelden blir de “forsmådde” B-aksjonærene etter hvert så opprørte at de krever å få innløst sine aksjer, slik at de fritt får disponere det de oppfatter som “sin arv”. Kanskje er de også kritiske til hvordan familiebedriften drives av slektningene. Deres tid som “innelåste” aksjonærer, uten råderett over formuen, er definitivt forbi.

Selskapet som pengebinge

Denne tematikken er prøvd flere ganger i rettsvesenet – sist gjennom mange uker i Wilhelmsen-saken i Ringerike, Asker og Bærum tingrett – og B-aksjonærene taper som regel. Sistnevnte anlegger gjerne et finansielt perspektiv, der det som betyr noe er hvor stor avkastningen i familieselskapet blir, mens A-aksjonærene ofte ikke vil se på selskapet som en ren pengebinge. De argumenterer med at bedriften har en egenverdi og at dens mål er å være til stede for alle aksjonærene, ansatte og samfunnet. “Vi har ikke bedriften for å tjene penger, at vi tjener penger er en forutsetning for at vi skal drive, og skape verdier for samfunnet.”

A-aksjonærene kan også finne på å si til sine slektninger at “forutsetningen for at dere fikk B-aksjer er at den eller den personen skal drive butikken videre, det er ikke du som eier butikken, og da kan du ikke komme 100 år etter og si du eier selskapet”. Til det siste hører for øvrig en prinsipiell debatt hvor noen mener aksjonærene ikke eier selskapet, de eier derimot aksjen, som gir rettigheter inn mot selskapet, men at selskapet er en juridisk person, som eier seg selv.

Men noen ganger går generasjonsskiftet bra, særlig hvis bedriften har flere separate virksomhetsområder, eller i praksis ulike ben å stå på. Et eksempel er fisjonen av MøllerGruppen i 2003. En gren protesterte heftig og ville ut av familiebedriften da daværende styreleder Jan H. Møller pekte på sin sønn, Harald, som sin etterfølger. Møller-familien fortsatte med bilvirksomheten, mens den andre grenen, Schage-familien, tok med seg eiendomsvirksomheten og dannet et eget selskap. Noen av utbryterne vendte sogar tilbake i 2010, og dagens styreleder, Øyvind Schage Førde, er blant disse. Det var også greit å dele etter skipsreder Nils Ebbessønn Astrup: Sønnen Nils Jørgen overtok rederiet, mens den andre sønnen, Hans Rasmus, overtok og utviklet meglerforretningen som i dag er Astrup Fearnley.

Strømmesuksess med familiedrama

Den amerikanske seriesuksessen Succession, som har paralleller til Murdoch-dynastiet, slår an tonen ved at den aldrende mediemogulen Logan Roy får et illebefinnende og svever mellom liv og død. Det resulterer i en hektisk posisjonering blant barna – og andre slektninger – om kontrollen over konglomeratet.

En av grunnene til at serien slo an er nok at den (kanskje litt overdrevent) skildrer et drama som går igjen i endel rike familier. Som for eksempel at familiens overhode gjerne vil utpeke den han eller hun synes er best egnet til å overta roret. Og da er det ikke alltid målbare meritter som veier tyngst. Erfaringsmessig blir det mindre problematisk hvis man velger den eldste sønnen, men det gjør hverken rollefiguren Mr. Roy eller alle andre. De kan for eksempel finne på å velge et eller flere barnebarn, og dermed hoppe bukk over en hel generasjon. Det var tilfelle da den mektige rederen Sigval Bergesen d.y. pekte på Morten Bergesen og Petter C.G. Sundt, som den gang var unge menn. Det resulterte i et klassisk drama, som kulminerte i Oslo byrett, ved at rederens arveløse sønn trakk frem en erklæring med farens underskrift som han mente gjeninnsatte ham som arving av selskapet som den gang var flaggskipet blant norske rederier. Sjalusidrama om milliarder, kalte VG saken i 1981. Sigval Bergesen d.y.s sønn, Berge S. Bergesen, fikk beskjeden om at han ikke var bra nok til å drive dette. Samme konflikt går igjen i filmen Gladiator, hvor keiserens eneste sønn blir forbigått og faren velger den populære og lojale generalen, Maximus, som sin etterfølger, hvilket utløser en voldsom sjalusi hos sønnen, Commodus.

Også Grimstad-rederen Johan Jørgen Ugland hoppet over sine egne barn og skjenket hele shippingimperiet til ett av sine mange barnebarn, fotballkeeperen Knut Nicolai, samt sin ektefelle nummer to, Ellen. At nye ektefeller truer farsarven og skaper konflikt, kan nok også barna til Stavanger-rederen Folke Hermansen skrive under på. Datteren hans krevde skriftgranskning av testamentet til sin far som gav enken, Yuhong Jin Hermansen, milliardarven og full kontroll over familiebedriften Folke Hermansen.

Press og krav

Men slett ikke alle vil til topps i familieforetaket, eller klarer den tøffe skolen som en sterk og krevende far kan legge opp til for sin etterfølger. Marc Wallenberg var arvtaker til et svensk finansimperium, men strevde med å møte kravene som faren, patriarken Marcus Wallenberg, og øvrig familie stilte til ham. Det endte i tragedie ved at han skjøt seg selv med en elgrifle.

Men det er kanskje ikke så rart at viljesterke gründertyper kan undres om deres barn har hva som trengs for å styre skuta, i hvert fall sett ut ifra deres egne standarder.  Den tyske forfatteren Thomas Mann behandlet temaet allerede for 100 år siden med romanen Buddenbrooks – en families forfall, som gav ham Nobelprisen i litteratur. Fortellingen følger en familiebedrift gjennom fire slektsledd, med oppgang og dypt fall. Et vesentlig poeng i sagaen fra Lübeck er at mens de første generasjonene har vært pisket frem av sterke økonomiske og sosiale ambisjoner, er de påfølgende generasjoner vokst opp i velstand og har naturlig nok ikke den samme sulten som suksessen en gang ble tuftet på. Da kan noen hver bli skeptiske og finne på å si som Johan Jørgen Ugland: Jeg velger en som aldri ytret ønske om noe liv i luksus.