Gruppesøksmål og nedsagd brygge

Hvem: Atle Bergshaven vs. Bjørn, Herman og Lisen Bergshaven

“Jeg vil gjøre hva jeg kan for å sprenge dette selskapet!”

Bergshav har sitt utspring i det ærverdige Ugland-rederiet. Etter over 20 år med bitter strid er Atle Bergshaven i dag eneeier. Veien dit har imidlertid vært lang. Rettssakene har vært særdeles mange, og til sammen har rederen vært saksøkt av ni av sine slektninger.

Broren Herman var ikke nådig i sin kritikk under den aller første rettssaken. Han skulle gjøre alt han kunne for å torpedere familiebedriften. Det klarte han ikke. Underveis har også moren Lisen forsøkt å gjøre sønnen Atle arveløs. Også det fånyttes.

Atle Bergshaven sto i fjor oppført på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med en formue på tre milliarder kroner. Det som startet som et selskap med seks skip og hundre millioner i kontanter, har under hans ledelse gjennom 30 år utviklet seg til å bli et ledende rederi i Norge.

Konflikten startet allerede tidlig på 1990-tallet i kjølvannet av at moren Lisen og tanten Evy fikk skilt ut sine verdier fra det felleseide Uglands Rederi og etablerte Bergshav. De to, samt Atles fettere og kusiner, nevøer og brødre, krevde oppløsning av rederiet og økt utbytte. Flere av sakene havnet i Høyesterett. Atle vant de fleste sakene, men ble ved to anledninger dømt til å høyne utbyttet til minoritetsaksjonærene. Punktum ble satt i 2017, da Herman ble tilkjent nær en kvart milliard kroner for sine aksjer.

Underveis har det imidlertid også blitt utkjempet kamper i den private sfære. Atles hytte Kosebu ligger nemlig rett ved morens feriehus. En sommer skal hun ha beordret sønnen Bjørn til å gå løs på Atles brygge med vinkelsliper og slegge, og da Atles sønn, hennes barnebarn Ebbe, forsøkte å legge til, ble han kjeppjaget fra stedet. I retten innrømmet Lisen at hun sto bak, og ble dømt til å erstatte bryggen. Dommen vitnet for øvrig om alt annet enn kos på familieeiendommen. Atles friområde ble satt til en radius av fire meter fra plen og hytte, og moren fikk ikke bevege seg nærmere enn en meter fra Atles hyttevegg. Ifølge Fædrelandsvennen skal broren Bjørn under en befaring ha sagt at han kunne komme til å hogge trær i ren sjikanøs hensikt. Det fikk lagdommeren til å utbryte lettere oppgitt: “Kan dere ikke se litt praktisk på dette?” Hvorpå Bjørn svarte: “I denne saken er det prinsipper det handler om, ikke å finne praktiske løsninger.”

Dyr i nød og arveløse barn

Hvem: Dag Stian Stiansen vs. døtrene Linn og Reidun Victoria

“Jeg er bekymret for far. Jeg vet at han er underernært, syk og behøver legetilsyn. Noen må gripe inn!”

For tolv år siden bragte Finansavisen en artikkelserie om milliardær Dag S. Stiansen. Her ble leserne servert en dyp familiekonflikt. Blant de involverte var en hestegal kone og to døtre som var blitt gjort arveløse. Venner av eiendomsinvestoren fortalte at han var hensatt i hjelpeløs tilstand på en hytte ved Nesbyen flere måneder i strekk. Også eldstedatteren Linn var urolig. Det uttrykte hun også overfor Finansavisens journalist. Hun hadde noen år tidligere blitt kastet ut av leiligheten hun bodde i, som faren eide, samtidig som hun med øyeblikkelig virkning hadde blitt sagt opp fra stillingen i familieselskapet uten oppsigelsestid. Like etter ble det også klart at faren angivelig ikke lenger ønsket kontakt med hverken henne eller sin andre datter. De to søstrene mente at det var farens nye kone som sto bak det hele.

Stiansen Eiendom ble startet av entreprenøren Nils S. Stiansen i 1936. I etterkrigstiden ble bedriften en av de største boligaktørene i Oslo. Senere arvet adoptivsønnen Dag alt. Både den store eiendomsporteføljen, entreprenørvirksomheten og en betydelig kunstsamling. Han var kjent i byen som en fartsglad levemann. På slutten av 1970-tallet ble han imidlertid hardt skadet i en bilulykke med sin nye Corvette. Etter dette overlot han i stadig større grad driften av selskapet til andre. I flere år gikk det godt.

Så giftet han seg med den hestegale frisøren Trine H. Stiansen. Stiansen Eiendom eier mer enn 400 leiligheter fordelt på 14 bygårder på Oslos vestkant, i tillegg til næringseiendommer og parkeringsplasser. Selv om boligmarkedet i hovedstaden har vært brennhett over tid, har det de siste årene gått mer ut av selskapet enn det kommer inn. Årsaken er at eiendomsmillionene blir spist opp av det heleide datterselskapet Tailormade Horses, som driver et stutteri med hester i danske Nykøbing Mors.

For drøye ti år siden ble det bestemt at en stiftelse som skal hjelpe dyr i nød skal overta eiendomsinvestorens formue, som i fjor ble verdsatt av Kapital til to milliarder kroner, den dagen han går bort. Stiftelsen skal imidlertid kunne tilgodese Stiansen og hans kone i deres levetid. Milliardærens to døtre vil på den annen side kun motta pliktdelsarven, som i dag er på litt over 1,6 millioner kroner.

Granskning av testament og mistenkelige dødsfall

Hvem: Johan Jørgen og Lars Torgeir Ugland

“Dette er en sørgelig affære, og stikk i strid med alt min far har uttalt tidligere.”

Lars Torgeir var lenge utpekt som kronprinsen i Uglands Rederi, men ble til slutt sittende igjen med småpenger. Hans far, Johan Jørgen Ugland, hoppet nemlig over en generasjon og gav hele shippingimperiet til ett av sine mange barnebarn, Knut Nicolai, samt sin kone nummer to, Ellen. Da hun døde knapt ni måneder etter sin ektemann, tilfalt hele rederiet – verdt tre milliarder kroner – dattersønnen. Det skapte sjokkbølger over hele landet.

Lars Torgeir hadde havnet i unåde hos sin far flere år i forveien, angivelig på grunn av sin ekstravagante livsstil. Knut Nicolai, den gang fotballkeeper på Jerv, hadde aldri ytret ønske om noe liv i luksus. Derfor passet han bedre som arvtaker, mente pater familias.

Lars Torgeir ble likevel mildt sagt overrasket over innholdet i sin fars testamente.

“Jeg, og sikkert de fleste andre, er sjokkerte,” uttalte han til Agderposten den gang.

Spesielt irritert var han over at stemoren ikke hadde fått noen restriksjoner, og sto fritt til å gjøre som hun ville med sine aksjer.

Om lag ti år før han døde, gav Johan Jørgen de tre barna sine 25 millioner kroner hver for aksjene de eide i selskapet, men i testamentet ble skipsrederens tre barn gjort nærmest arveløse. Storebror Jørgen og Lars Torgeir satt han igjen med kun én million kroner, mens søsteren Gerd Jorun, moren til hovedarving Knut Nikolai, fikk fem millioner. Jørgens to eldste sønner fikk syv millioner hver. De to yngste fikk en halv million. Det samme fikk Lars Torgeirs tre døtre og hans oldebarn.

På grunn av Knut Nicolais unge alder ble et forvaltningsråd satt til å styre skuta da bestefaren døde brått, men for to år siden satte arvingen omsider sjøbein. Da fikk han råderett over verdiene i familiekonsernet.

“Egentlig var jeg innstilt på å bli melkebonde, men jeg er veldig stolt og ydmyk over at jeg ble valgt til å overta,” uttalte den unge milliardæren til Kapital for to år siden. Formuen hans er i dag anslått til 4,8 milliarder kroner.

Til historien hører også med at dødsfallene til både Johan Jørgen og Ellen ble etterforsket av politiet. Skipsrederen ble funnet død i sitt eget badekar. Bare ni måneder senere ble enken funnet livløs, kledd i yttertøy, i gangen i sin egen leilighet. Politiet konkluderte til slutt med at det ikke forelå straffbare forhold i noen av sakene.

Fikk smuler av gigantisk mediearv

Hvem: Tinius Nagell Erichsen vs. døtrene Margrete, Karina og Susanne Nagell Erichsen

“Han var oppfarende og hadde et hissig temperament. Bare ved å heve stemmen satt vi søsken ofte på nåler.”

Den mektige Schibsted-eieren Tinius Nagell Erichsen, som døde i 2007, var en dyktig, viljesterk, sammensatt og tidvis brutal mann. Avislegenden gjorde blant annet VG til en kjempesuksess og ble hyllet av journalistene. På 1980- og 1990-tallet kriget Tinius med slektninger om kontrollen i Schibsted – og vant. En etter en valgte de cash foran aksjer i mediegiganten.

Arvestriden med døtrene fra hans første ekteskap, av i alt fire, Margrete, Karina og Susanne, endte i en diger oppvask i retten så sent som i 2021. Trioen hadde fått tildelt B-aksjer og skulle sitte igjen med avkastningen av farens kontrollerende eierpost i Schibsted, men søstrene mente de knapt fikk utbytter som dekket formuesskatten. Mediemogulen hadde nemlig overført sine aksjer til Blommenholm Industrier og gitt Stiftelsen Tinius kontrollen over investeringsselskapet.

Stiftelsen har nedfelt i sine vedtekter at den skal ivareta uavhengig og troverdig journalistikk. I klare ordelag gav pater familias uttrykk for at han mente døtrene hverken hadde kvalifikasjoner eller kompetanse til å overta styringen av arven. I rettssaken, 14 år etter hans død, kom lite flatterende vitnemål fra hans første familie. De beskrev en tidvis stresset forretningsmann som på hjemmebane døyvet presset med alkohol – i stadig større mengder – og døtre som ofte satt på nåler når far hevet stemmen, ifølge Dagens Næringsliv. Døtrene tapte saken, men som et plaster på såret fikk de en avtale med stiftelsen som gav dem verdier for 900 millioner kroner hver, men summen smuldret da aksjene ble utdelt.

Alt i alt ble familiearven for de tre kvinnene beskjeden målt mot verdien av mediekonsernet som, ifølge DN, var rundt 80 milliarder kroner da saken pågikk.

Et år før den omtalte rettssaken meldte samme avis at Tinus’ sønn, Jan, ble kjøpt ut med Adevinta-aksjer som den gang var priset til rett over 800 millioner kroner.

Brødre-fight og stjålne Munch-malerier

Hvem: Brødrene Fred. Olsen vs. Petter Olsen

De to brødrene og arvingene etter skipsreder Thomas Olsen har utkjempet flere bitre kamper om arven etter sin far. En lang strid om kontrollen av verdiene i Fred. Olsen-gruppen endte med at Fred. og Petter Olsen inngikk forlik i 1997. Verdiene de delte mellom seg ble anslått til seks milliarder kroner, men inkluderte ikke milliardverdiene i familiestiftelsen i Liechtenstein. Men det var ikke slutt på stridighetene med det. Noen år senere gikk storebror Fred. til sak mot sin 19 år yngre bror og hans tre døtre. Fred. ønsket halvparten av familiens store samling av Munch-bilder, en samling lillebror hadde fått storparten av, i tråd med morens testamente.

En mainatt i 1984 skal Petter og hans mor ha sneket seg inn på familiens jaktslott i Skottland og tatt med seg 34 verdifulle malerier av den kjente kunstneren. Fred. hevdet at han hadde rett til sin halvpart av disse bildene. Ifølge ham fremkom det klart i testamentet etter faren Thomas at alle verdier skulle deles likt mellom de to brødrene.

Petter Olsen vant saken i to rettsinstanser, og beholdt samlingen, som blant annet inneholdt en av fire originale versjoner av Munchs berømte bilde “Skrik” fra 1893. Dette bildet solgte han for en milliard kroner på auksjon i New York i 2012, og han har siden sluppet flere verk av den verdenskjente norske billedkunstneren på markedet.

Shipping-arving bodde på lager og lånt hytte

Hvem: Eva Skaugen vs. sine søsken Morits Skaugen, Monica Skaugen og Elenor Falkenberg

“Jeg har ikke midler til å reise til retten.”

VG viet i 2013 hele førstesiden til striden mellom søsknene i familien Skaugen. De fire kjempet i mange år om arven etter en av Norges legendariske redere, Isak Martinius Skaugen. Eva Skaugen hadde lenge krevd innløsning av sine verdier i rederiet I.M. Skaugen, men hennes tre søsken Morits Skaugen, Monica Skaugen og Elenor Falkenberg drøyde i det lengste. 

De fryktet angivelig at det ville bety slutten for det hardt pressede selskapet om søsteren fikk ut sine millioner. Det bidro ikke til å dempe konflikten at Eva Skaugen tidvis bodde i en uisolert hytte og et lagerlokale, fordi hun sa hun hadde stor gjeld fordi alle pengene hun fikk i utbytte gikk til å dekke formuesskatten. Sogar mente hun at hun ikke hadde råd til å reise fra Kragerø til Oslo for å vitne i ankesaken i Borgarting lagmannsrett i 2013, etter at søsknene hadde anket dommen fra Oslo tingrett.

Det gjorde de klokt i. Lagmannsretten reduserte beløpet Eva Skaugen ble tilkjent fra 40 til 20 millioner kroner. Opprinnelig krevde søsteren 90 millioner kroner. I 2018 ble driften i rederiet avviklet, da var kreditorkravene på rundt 1,1 milliarder kroner.

Raste mot populær pappa

Hvem: Trond Mohn vs. sønnen Frederik Wilhelm Mohn

“Det ble for vanskelig å innrømme at han hadde en flink sønn.” “Skam deg, Trond!” “Han kan tørke seg et visst sted.”

Ingen hadde før hørt Bergens populære industribygger og rause velgjører, Trond Mohn, bli omtalt i slike nedsettende ordelag. Men hans sønn, Frederik W., var rasende og sparte ikke på kruttet i sms-er til mediene da han fikk vite at hans far hadde solgt familiebedriften Frank Mohn til svenskene i 2012 for 13 milliarder kroner – bak hans rygg. Sønnen truet også med juridiske virkemidler for å stanse salget. Junior hadde utdannelsen, interessen for finans og fartstid i oljeservicegiganten Schlumberger. Likevel fikk han ikke overta roret i den suksessrike pumpeprodusenten Frank Mohn.

Raseriet varte heldigvis ikke så lenge. Samme år, etter at sønnen hadde fått utbetalt 3,4 milliarder kroner i arv og etablert sitt eget investeringsselskap, uttalte Frederik Mohn til Finansavisen at han og faren ikke var langsinte og at de ikke var fremmed for å gjøre forretninger med hverandre i fremtiden. “Vi er forretningsfolk, og må se fremover,” het det da. 

I møte med pressen ba Trond Mohn om forståelse for at han ikke ville kommentere den hete striden med sønnen og ukvemsordene som falt da nyheten om svenske-salget sprakk. I fjor førte sterk medvind på børsen til at junior passerte senior med et par milliarder kroner mer i formue på Kapitals 400-rike liste, og kanskje føltes det som en revansje for den “fortapte” sønn.

Onkel og nevø i innbitt kamp

Hvem: Kjetil Holta vs Halvor Holta

“Halvor har ikke noe konkret mål. Han skyter med hagle for å skade mest mulig!”

Striden om Tinfos-dynastiet var i flere år en av norsk næringslivs virkelige såpeoperaer. De to partene i konflikten var nevø og halvonkel Kjetil og Halvor Holta, og krangelen handlet i bunn og grunn om maktbalansen i det verdifulle konsernet. Den gang, det vil si i 2005, verdsatte Kapital bedriften til over tre milliarder kroner. Det var altså ikke smuler det ble kjempet om.

De to familiegrenene var opprinnelig likestilt, men i løpet av årene hadde Kjetil fått et forsprang ved blant annet å kjøpe ut sine egne søsken. Familiens yngste sønn ble plutselig størst og satt med kontrollen i selskapet. Tilbake sto den opprinnelige arveprinsen Halvor uten makt.
Kampen mellom de to ulmet i flere år, før den kom til overflaten da Halvor truet med søksmål mot sin nevø på flere punkter. Han hevdet bl.a. at det foregikk en sammenblanding av personlige interesser og selskapets interesser. Kjetil på sin side mente at halvonkelen bare ønsket å gjøre livet surt for ham, samtidig som målet var å bli selskapets store mann.

Halvor tapte den første rettssaken, men lot seg ikke pille på nesen av den grunn. Det måtte derfor to rettssaker til før partene til slutt kom til enighet gjennom et forlik.
“Halvor fant nok ut at det kanskje ikke var så smart å holde det gående i årevis fremover,” proklamerte Kjetil til Kapital i etterkant.

Knappe tre år senere valgte Kjetil å selge sin andel i Tinfos til franske Eramet. Da fikk Halvor endelig oppfylt drømmen om å bli storaksjonær i familieselskapet. Lykken skulle imidlertid bli kortvarig. Kjetil satset pengene på børs. Det har han siden tjent over tre milliarder kroner på. Formuen hans ble i fjor verdsatt til 5,35 milliarder kroner. Halvor derimot fikk oppgjøret i Eramet-aksjer, og har siden sett store verdier forvitre. Han er i dag god for 1,3 milliarder kroner, mot 1,7 milliarder den gang.

To barnebarn fikk shippingarven

Hvem: Berge S. Bergesen vs. nevøene Morten Bergesen og Petter C.G. Sundt

“Jeg beklager skittentøyvasken vi var nødt til å gå igjennom for åpne dører.”

Champagnen gikk i taket på Stortorvets Gjæstgiveri i den seirende delen av Bergesen-familien i 1981, ifølge VG. Da hadde sønnen til rederen Sigval Bergesen d.y., Berge S. Bergesen, kastet kortene og aksepterte et sviende forlik. Den landsforviste og arveløse sønnen hadde fått faren til å endre sitt testamente på dødsleiet og gjeninnsette seg selv.

Etter en dramatisk rettssak i Oslo byrett skrev Berge under på at erklæringen han hadde fått sin far til å underskrive på Bermuda i 1976, ikke var gyldig. Dermed gikk Bergesen-milliardene til de to barnebarna Morten Sig. Bergesen og Petter C.G. Sundt, slik rederlegendens opprinnelige ønske var. Rederens fem barn ble avspist med lite eller ingenting. De to fetterne var henholdsvis 25 og 31 år gamle da de sammen tok kontrollen i det tradisjonsrike rederiet som på den tiden bestod av en flåte på 27 skip. I 1986 stod de to imot et forsøk fra øvrige søskenbarn som bak deres rygg ville selge rederiet til Kosmos i Sandefjord. Fetter-duoen måtte låne 1,2 milliarder kroner for å benytte seg av forkjøpsretten. I 2003 solgte de rederiet til den kinesiske Sohmen-familien for 10,3 milliarder kroner. Fetterne og deres etterkommere har i mange år ligget høyt på Kapitals liste over Norges 400 rikeste.

Påstander om forfalsket testament

Hvem: Arvingene etter Folke Hermansen

“Jeg vil til bunns i hva som skjedde. Jeg kjenner ikke igjen min far i dette.”

Dagens Næringsliv kunne i fjor bringe nyheten om full arvestrid mellom barna til avdøde Folke Hermansen og hans enke Yuhong Jin. Datteren Cathrine ønsket en skriftgranskning av testamentet hans, men hennes stemor nektet å utlevere originalen. Blant annet stusset Cathrine på at navnet hennes var skrevet med K og ikke C.

“Det er ingenting i dette testamentet som minner meg om min far. Det er ingenting som tilsier at han har lest det,” hevdet hun overfor DN.

Yuhong Jin har tidligere uttalt at hun stiller seg uforstående til anklagene.

Stavanger-rederen Folke Hermansen døde i 2006. Han var da 61 år gammel. Testamentet er datert syv år tidligere. Der fremgår det at hans fire barn fra første ekteskap bare arvet pliktdelsarven på den gang én million kroner hver. Resten av milliardarven tilfalt enken. Hun fikk også full kontroll over familiebedriften Folke Hermansen. Yuhong Jin Hermansen er i dag en av Norges rikeste med en formue som i fjor ble verdsatt av Kapital til 4,75 milliarder kroner.

Folke Hermansens fire barn fra første ekteskap fikk i 1976 overført aksjer i milliardkonsernet. De eier i dag hver seg 9,81 prosent. Det tilsvarer eierandel på like under 40 prosent. Dette er imidlertid B-aksjer uten stemmerett.

Hva utfallet blir er uvisst. Siste nytt i saken er at Sør-Rogaland tingrett i fjor høst bestemte at det originale testamentet skulle utleveres.