Gjestekommentar: Atle Melø, partner og advokat i Advokatfirmaet Melø
For å oppnå skattemessig emigrasjon fra Norge, må du som personlig skattyter oppfylle tre vilkår:
- Du må ta permanent opphold i utlandet.
- Du eller dine nærstående kan ikke disponere bolig i Norge. Som nærstående anses i denne sammenheng ektefelle, samboer eller mindreårige barn.
- Du kan ikke oppholde deg i Norge i mer enn 61 dager per år.
Atle Melø. Foto: Advokatfirmaet Melø
Har du vært bosatt i Norge i ti år eller mer før utflyttingen, må du oppfylle disse tre vilkårene i tre sammenhengende inntektsår, det vil si i tre år etter hverandre, før du tidligst kan kreve emigrasjon fra år 4. Utreiseåret teller ikke med, slik at emigrasjon i praksis vil kunne kreves med virkning fra år 5.
Vanligvis skal en rettsvirkning kunne inntre når rettsvilkårene er oppfylt. Derfor skulle man tro at om vilkårene for emigrasjon var oppfylt, så skulle rettsvirkningen emigrasjon inntre automatisk. Skatteetaten har imidlertid lagt seg på den linje at emigrasjon er noe det må «søkes om». Det kan i og for seg være grunn til å sette spørsmålstegn ved denne praksisen, men den har vært såpass langvarig, konsekvent og ensartet at det nok vil være krevende å skulle få lagt om på den.
Exitskatten trigges ved exit, enten dette skjer i form av internrettslig skattemessig emigrasjon, eller det skjer ved at skattyteren endrer skattemessig bosted etter skatteavtale
Mange kan dermed gå i den tro – eller villfarelse – at de er skattemessig emigrert fra Norge, fordi de har vært bosatt i utlandet i mange år og ikke har sett seg tilbake. Men strengt tatt kan de fortsatt ha status som internrettslig skattemessig bosatt i Norge, fordi de aldri «søkte om» emigrasjon, da de var i posisjon for å kunne gjøre det. Mange får seg dermed også en overraskelse når de innser at de fortsatt regnes som bosatt.
Emigrasjon bør derfor kreves («søkes om») så snart man er i posisjon for å kunne gjøre det, det vil si fra det tidspunktet vilkårene er oppfylt.
Den mest nærliggende følgen av emigrasjon, er at den internrettslige skattemessige bostedsstatusen til Norge opphører. Dermed opphører også den alminnelige skatteplikten («globalskatteplikten») til Norge. En annen (mulig) konsekvens, er såkalt exitskatt (eller utflyttingsskatt). Dette er aktuelt for utflyttere som har aksjer eller likestilte andeler med samlet latent gevinst overstigende 500.000 kroner.
Exitskatten trigges ved exit, enten dette skjer i form av internrettslig skattemessig emigrasjon, eller det skjer ved at skattyteren endrer skattemessig bosted etter skatteavtale. Hensikten med exitskatten er sånn sett å skattlegge opparbeidet gevinst i Norge før det er «for sent». Det vil det være etter at personen er emigrert; da er det ikke hjemmel for å skattlegge gevinsten etter vanlige realisasjonsbeskatningsregler. Som regel vil det også være for sent å skulle skattlegge gevinsten etter at personen har endret skatteavtalemessig bosted, fordi slik gevinst normalt er forbeholdt eksklusiv beskatningsrett i bostedsstaten, således at Norge har frasagt seg beskatningsretten etter skatteavtalen.
Det er mulig å få utsettelse med betaling av exitskatten, dersom man stiller betryggende sikkerhet for skatteforpliktelsen. Innenfor EØS er det mulig å få betalingsutsettelse uten å stille sikkerhet, dersom Norge har informasjons- og utvekslingsavtale med den andre staten.
Før var det slik at skattyteren kunne sitte på aksjene/andelene i fem år, for dernest å realisere, og således gå klar av både exitskatten og realisasjonsskatten. Dagens regjering opphevet imidlertid den såkalte «femårsregelen» i slutten av november 2022. Reglene om betalingsutsettelse ble ikke opphevet. Den praktiske konsekvensen har sånn sett blitt at alle som har flyttet ut den 29. november 2022 eller senere, er låst til exitskatten på ubestemt tid. Det er tvilsomt hvordan dette stiller seg i forhold til EØS-retten og reglene om fri bevegelighet mv.
Atle Melø
Partner og advokat i Advokatfirmaet Melø
