Bjertnæs har samarbeidet med Bjarne Melgaard og var lenge representert av Galleri K på Skillebekk. Nå er det andre kunstnere og Galleri Brandstrup på Tjuvholmen som teller. Det gjør også et liv som småbarnsfar sammen med skuespillerkona Hanna-Maria Grønneberg på Frogner i Oslo.

Byttet ut bohemlivet

Den nye hverdagen står i sterk kontrast til bohemlivet han tidligere levde da han var gift med en annen kvinne. Det endte med avrusning og boken Mine bilder. Om kunst og alkoholisme. Men dressjakken og produktiviteten består for trønderen med det alvorlige ansiktet. I sommer skal Bjertnæs, som første kunstner noensinne, fylle Vestfossen Kunstlaboratorium med en soloprestasjon. Utstillingen åpner 4. mai.

– Jeg får ofte kick av risiko tilknyttet utstillinger og store prosjekter, sier Sverre Bjertnæs. 

– Men dette er nok den siste store utstillingen jeg gjør på denne måten med et så inngripende samarbeid med en annen kunstner, Fredrik Værslev. Det er en tid for alt i livet, sier Bjertnæs, som vet å tjene penger. 

I snitt har han hatt en skattelignet inntekt på 3,7 millioner kroner de ti siste årene. Pengene har han tjent på salg av grafikk og maleri i Norge, Europa og USA.

Solgt bilde til over tre mill.

På det tidligere industristedet Vestfossen har kunstner Morten Viskum på vanlig lønn bygget opp et imponerende anlegg. Det er nesten som en slags lillebror til det milliardær Christen Sveaas har etablert på Kistefos på Jevnaker – og hvor Sveaas har stilt ut bilder av Bjertnæs, som han har kjøpt til sin rikholdige samling.

I sommer kan man få se hele den nye produksjonen til Bjertnæs på Vestfossen, vest for Drammen. Over fire etasjer i den gamle cellulosefabrikken skal det vises malerier, skulpturer, fremføres et nyskrevet teaterstykke og spilles av en klein TV-serie med handling fra nettopp Vestfossen. Hovedverket er et maleri som er hele 28 meter langt og som allerede er solgt til over tre millioner kroner, en høy sum for et kunstverk.

Maler i blazer

Kapital har besøkt kunstneren i atelieret på Skillebekk et par ganger og fått en sniktitt før åpningen på Vestfossen. Det lille tettstedet er omkranset av en brusende elv og kulturlandskap. I den store bygningsmassen i teglsten fra 1800-tallet er det blant annet visningssted for kunst.

På parkeringsplassen utenfor er det flust med biler. I vrimleområdet sitter en gjeng og lager dekorasjoner til kafeen som heter Café Cellulose. Noen kunstverker er pakket i plast og skal ut for å gjøre plass til sommerens hovedutstilling. Senere på dagen skal det leveres en stor mannsskulptur støpt i Mandal. Den skal plasseres midt i inngangspartiet.

Bjertnæs kommer mot oss og hilser. Kroppen er tynn, ryggen litt lut. Øynene og ansiktet er alvorlig. Han er kledd i bukse og jakke. På det ene ermet er det spor av hvit maling. Han har bursdag denne dagen, fyller 48 år. Den skal tilbringes hjemme med sønnen på to og kona Hanna-Maria. 

– Fremover blir det nok av feiringer, mener han. 

– Skal vi gå inn og se? spør han på avslepet trønderdialekt. 

Hommage til moren

Bjertnæs forteller at de er i rute før åpningen. Vi går forbi en skulptur delvis dekket av plast på en slags pidestall i tre. På toppen står en keramikkbolle og ut fra den noe som kan ligne på glassarmer i en slags rosafarge. 

– Det er to hovedspor på utstillingen, maleri og skulptur. Jeg har brukt mammas keramikk i mange av skulpturene. Hun døde i fjor. Jeg fikk fortalt henne om prosjektet før hun gikk bort. Mamma valgte ikke å leve av kunsten. Det var en annen tid. Hun jobbet som lærer innen kunsthåndverk, forteller Bjertnæs.

Utstillingen er på mange måter en hommage til moren Randi Koren Bjertnæs. Det var hun som trodde på unge Sverre da han ville vie seg til kunsten. 

Samarbeid med Fredrik Værslev 

Inntil en vegg står flere malerier. De er fargerike. Man kjenner igjen det kunstneriske uttrykket som Bjertnæs har hatt de siste årene. Det er langt unna det figurative og klassiske han startet med hos Nerdrum. Slektskapet er nærmere Blekens kunstneriske uttrykk, i den grad man skal bruke sammenligninger. 

– Fredrik Værslev har hengt opp og stilt opp utstillingen. Jeg liker samarbeider som er inngripende, sier han om kunstneren som mange i finansbransjen samler på.

– Fredrik er et ganske ferskt bekjentskap. Han er ikke så mye yngre enn meg, men han tilhører en helt annen kunstnerisk generasjon. Han bruker mer humor. Det føles som en ny vinkling for min del, og som jeg setter stor pris på, sier Bjertnæs.

Værslev er en annen kunstner med stor suksess. Han slo igjennom med malerier og motiver av morens gamle markiser med mugg og et gulvmønster. I 2014 ble et av bildene hans solgt for over en million kroner på auksjon i New York, 12 ganger så mye som summen på en veldedighetsauksjon to år tidligere. Kunst- og finansekteparet Cecilie Malm og Knut Brundtland samler eksempelvis Værslev.

Navn fra TV-serie

– Fredrik har kalt utstillingen “Hjem”, fortsetter Bjertnæs. 

– Navnet er fra en nokså ukjent TV-serie som gikk på NRK. Hvorfor han har valgt denne tittelen, vet jeg ikke. Jeg antar at det har mest med å gjøre at vi befinner oss på Vestfossen, et sted som ikke er kjent for særlig mange, unntatt denne serien. 

Serien handler om en damefut og countryhelt som får hjertesvikt og forteller datteren om to ukjente halvsøstre som også bor på Vestfossen. 

– Vi spiller den i et av rommene i kjelleren i sommer. Pressemeldingen til utstillingen er identisk med omtalen som ble laget til TV-serien.

– Drømt om å vise bare én

Vi går opp en trapp. Der møter vi Morten Viskum, mannen bak Stiftelsen Vestfossen Kunstlaboratorium. Hver sommer siden oppstarten for over 20 år siden har han og det lille teamet på stedet laget sommerutstillinger.

– Jeg har drømt om å vise bare én kunstner i hovedutstillingen, forteller Viskum, som også er samler selv. 

– Det er ikke så mange kunstnere som kan fylle bygget med så mye og så ulik kunst. Siden vi ikke ligger så langt fra Oslo, må det være ikke for likt det som vises der. Sverre oppfylte begge kriteriene, sier han.

Bjertnæs har laget 17 nye malerier og 30 skulpturer, det er også lånt inn mange tidligere arbeider. I tillegg kommer altså visning av “Hjem” i kjelleren og et teaterstykke. Kunstneren har engasjert dramatiker Arne Lygre til å skrive stykket Gi meg hånden og de kjente skuespillerne Marian Saastad Ottesen og Nils Jørgen Kaalstad til å spille det.

Viskum har tidligere vist verker av Bjertnæs på utstillinger. I Café Cellulose henger foregående utstillingsplakater. Der ser vi minst to som har Bjertnæs-arbeider, den ene med et samarbeid med Melgaard.

Inspirert av lakseskatten

I den øverste etasjen flommer lyset inn fra store vinduer i hver ende. Til utstillingen har de revet en vegg i den ene enden for å få plass til hovedverket, maleriet på 28 meter. På 14 felter ser man mennesker, andre skikkelser, bygninger og tekst. Tittelen på det nye kjempeverket er “Lakseskatten” og er et slags portrett av Norge.

– Det er første gang jeg maler noe så direkte politisk, men det er ikke noe heroisk i det, forklarer Bjertnæs. 

– Jeg vet ikke om dette er en ny dreining i kunsten min, det ble bare sånn. Bildet tar utgangspunkt i det felles eide og urett som staten Norge har begått overfor sårbare grupper: tatere, samer, pasienter i psykiatrien. Jeg har også berørt justismord, at Norge hadde en napalmfabrikk, har drevet med overvåkning og mange andre, historiske ugjerninger.

– Det var litt av en “potpurri”. Hvordan kom “Lakseskatten” inn i det hele?

– Jeg fikk ideen til bildet da nyheten om lakseskatten kom, og så hvordan den ble et kollisjonspunkt mellom mange forskjellige ideologier. Hele tiden ble begrepet det felles eide brukt, og så har jeg spunnet videre på det; hva annet vi eier sammen, nemlig den norske historien. Det var jo i utgangspunktet en grå næringslivsnyhet. Jeg drev også litt med aksjer i den perioden. Det var mange som ble tatt på sengen. Det synes jeg var litt rart, for lakseskatten var ganske varslet, mener Bjertnæs.

Selv tjente han en slant på kjøp og salg av nettopp lakseaksjene Salmar og Mowi.

– Under corona spekulerte jeg endel i aksjer sammen med de jeg delte atelier med tidligere. Det ble en slags mani fordi vi kjedet oss, i likhet med mange andre i Norge. Jeg fortsatte litt etterpå, men nå har jeg gitt meg med aksjer. Jeg gikk vel omtrent i null.

– Mange som sier de har gått i null har egentlig tapt penger. Var det slik med deg også?

– Muligens også med tap om jeg hadde finregnet på det.

Maler på gamle verk

På gulvet ligger det fremdeles plast, maling og pensler. Siste hånd på verket er ikke lagt. Og kanskje blir det aldri det. Bjertnæs fikser gjerne på arbeider han har laget for lenge siden. Han kjøper også egne bilder som har havnet på auksjon for å jobbe videre med dem.

– Egentlig var “Lakseskatten” 24 meter langt, men så har jeg lagt til en flate til på hver side. Det var Fredrik Værslevs idé. Han mente det måtte til som en slags ramme med de to flatene som er malt mer abstrakte.

– Har han malt de to?

– Nei, han har ikke gjort noe på verkene, presiserer Bjertnæs.

– Er det Norges største maleri? 

– Det vet jeg ikke. Det har jeg ikke tenkt på.

– Hvem har plass til et så stort bilde?

– Du får ta alt det med salg med Galleri Brandstrup. Dette er ingen salgsutstilling, men galleriet står for salget av nye arbeider. Det er også mye som er lånt inn. Jeg kan si at jeg hadde ikke ventet at “Lakseskatten” skulle bli solgt, bedyrer Bjertnæs, som i liten grad omgås de som samler på kunsten hans.

– Tenker du aldri business når du lager kunst?

– Nei. Da ville jeg ikke fått laget noe som helst. Jeg er egentlig fortsatt like overrasket hver gang noen kjøper noe.

– Utstillingen nå er noe av det største jeg har laget. Jeg går i minus uansett salg. Det er en kjempedyr produksjon. Men det er et privilegium å ha råd til å lage noe slikt, presiserer han.

– En stereotyp i kunsten

Mobilen ringer. Bjertnæs må komme. Skulpturen fra Mandal er der. En tilhenger rygges sirlig så nær inngangen som mulig.

– Man må være altmuligmann i denne jobben, sier Viskum.

Bjertnæs holder seg litt i bakgrunnen. En stor sten må flyttes før den enda større og tyngre skulpturen blir flyttet over på en tralle og forsiktig trillet ned rampen laget for rullestolbrukere. Det spøkes og lirkes. Viskum er litt bekymret for gulvet. Bjertnæs lurer på om skulpturen står støtt nok. 

– Dette ble bra, konkluderer han.

Skulpturen viser en høy og litt forvokst mann, proporsjonene er forvrengte. Han har pukkelrygg. Noen lesere vil kjenne den igjen fra tidligere utstillinger hos Galleri Brandstrup. 

– Det er et klassisk motiv med en gående mann, en stereotyp i kunsten, bare tenk på Giacometti og Rodin, sier Bjertnæs.

Tittelen er “Slik forlater du et bål”, et dikt skrevet av Hans Børli. 

– Det er et vakkert dikt. 

Ikke kommentere før rettsbehandlet

Støping koster skjorta. Kostnaden for denne ligger på 800.000 kroner.

– Stein Lie har finansiert og eier denne skulpturen, skyter han inn. 

I fjor høst skrev VG en stor sak, “Kunst, cash og dop”, om at Melgaard mener hans to tidligere forretningspartnere, Svein Roar Grande og Stein Lie, utnyttet ham over flere år, mens han var tungt rusavhengig. Det var grove beskyldninger begge veier. Mange i kunst-Norge var intervjuet, også Bjertnæs. 

Det gikk frem av saken at han har holdt på sitt samarbeid med Lie og Grande.

Saken skal opp i tingretten til høsten.

– Jeg ønsker ikke å kommentere noe rundt saken før den har blitt behandlet i retten, sier Bjertnæs til Kapital nå.

Melgaard-relasjonen

Han og Melgaard fikk massiv oppmerksomhet for et samarbeid de hadde for over ti år siden. Også på den kjente kunstmessen The Armory Show i New York. De har fortsatt kontakt og jobber med en serie nye trykk.

I 2019 ble Bjertnæs tildelt Statens 10-årige arbeidsstipend. Han valgte selv å si det fra seg året etter.

– Jeg greide meg for godt på egen hånd. Stipendene er få og livsnødvendige for mange andre kunstnere. 

Bjarne Melgaard, som også har tjent svært godt på kunsten sin, fikk året etter et tilsvarende stipend på knappe tre millioner kroner, noe Kapital blant annet skrev om. 

– NRK skrev at du satt i juryen, og at kitschmaleren William Heimdal stilte spørsmål ved habiliteten din? Hva er din kommentar til det?

– Jeg erklærte meg inhabil i tildelingen av stipend til Bjarne og hadde ingenting med prosessen å gjøre.

– Roe ned

– Hvordan rangerer du utstillingen på Vestfossen i karrieren din? 

– Utstillingen på Stenersenmuseet i 2014 var kanskje viktigere fordi jeg var yngre. Den på Haugar i 2019 var muligens større. Nå som jeg nærmer meg 50, tenker jeg å roe ned. Jeg har to ansatte. I mange år har jeg drevet kunstnerskapet mitt som en liten bedrift og har et enkeltmannsforetak. Snart er jeg klar for å gå inn i en ny tid. Jeg har lyst til å begrense produksjonen min, lage færre ting og være nærmere maleriene over lengre tid. Jeg har ikke lenger det samme markeringsbehovet. Jeg vil tilbake dit jeg begynte med mindre press og en renere arbeidsglede. Jeg har laget meg et atelier hjemme i leiligheten, og der tenker jeg å stå og male, sier han.

For to år siden ble Bjertnæs far for første gang. Han planlegger å selge atelieret sitt på Skillebekk som han kjøpte av Stein Lie. Lie kjøpte det i sin tid som arbeidssted for Bjarne Melgaard.

Oppdrag for Radiumhospitalet

På veggene i den romslige leiligheten i Oscars gate på Frogner henger mye av kunsten ekteparet har samlet sammen. Det er her Bjertnæs ser for seg å fordype seg i malerkunsten fremover.

– Jeg er en gammeldags kunstner som ikke er så opptatt av det offentlige. Kunstrommet forventer seg mye. For meg er maleriet et beskyttet rom, sier han.

Bjertnæs har tidligere laget utsmykninger til blant andre Grieg International, Aller Media, Wahl Eiendom og til taxfree-kongen Terje Stykket i Drammen. Andre private kjøpere er eiendomsinvestorene Christian Ringnes og Pål G. Gundersen. Nå skal Bjertnæs i gang med et ti meter stort verk til det nye Radiumhospitalet. Han skal også få ferdig endel mindre arbeider til sommerutstillinger rundt omkring før han skal bli med kona til Gålå.

– Hun skal spille Solveig i Peer Gynt. Jeg skal passe sønnen vår og skrive på en bok om moren min.

Noen mill. på egen samling

Før vi går, tar vi en tur inn i noen av de andre utstillingsrommene i Kunstlaboratoriet. Kunsten til Aase Gulbrandsen (1927–2020) har ikke kommet ennå. Men i det som heter Galleri Star er alt klart. I år vises den norske gullaldermaleren Johan Fredrik Eckersberg. Han malte fra Hallingdal og Madeira. Bildene er lånt inn fra Sparebanken Øst, Drammen Kunstmuseum og noen private samlere. En av dem er Sverre Bjertnæs selv. 

Det er et lite portrett. Han husker ikke helt hva han betalte for det, kanskje 20.000–25.000 kroner. 

– Det er ikke så lenge siden jeg kjøpte det. Det finnes så mye god kunst å få kjøpt på auksjoner i Norge, sier han.

De nyeste verkene i samlingen hans er signert trønderne Roar Wold og Jens Johannessen. Han har også Picasso og Munch.

– Jeg har en samling på rundt 100 bilder eller noe. Jeg har ikke brukt så mye på den, et par millioner kanskje. Sammenlignet med de som virkelig samler er det selvfølgelig veldig lite. Kunstmarkedet er skjørt og spesielt. Det er utrolig hva man kan få tak i. Tilgjengeligheten er så stor, det er grusomt hvor mye man kan få kjøpt billig. 

– Du sa til Kapital en gang at du hadde sluttet å sjekke Blomqvist hver morgen for nye verk. Hvordan går det?

– Jeg har begynt igjen.