Det var starten på det som gjorde at publikum i sommer kan få oppleve en kunstner av storformat på Kistefos på Jevnaker. Årets utstiller er britiske Hurvin Anderson. Han har jamaicansk bakgrunn og henter motiver fra oppveksten i Birmingham. Milliardær, investor og kunstsamler Sveaas forteller entusiastisk om hvordan han oppdaget kunstnerskapet til 59-åringen.

– Det første bildet jeg kjøpte er ikke med på utstillingen.

Men noen av de andre bildene storsamleren har av Anderson kan man få se i sommer. Verkene kan fort bli omsatt for tosifrede millionbeløp. 

Kritikerrost vandreutstilling

Utstillingen har fått navnet “Salon Paintings”. Grunnen er at motivene er hentet fra barbersalonger. Dette er en serie Anderson startet på i 2006. 

– Da jamaicanerne kom til Storbritannia, fantes det ikke tjenester som barbersalonger for dem, forklarer kunstneren Anderson.

– Det var et sted som var et tilknytningspunkt i karibisk kultur. Jeg har ønsket å fortelle denne delen av britisk historie som ikke er særlig kjent. 

Utstillingen på Kistefos er en vandreutstilling og har først blitt vist på henholdsvis The Hepworth Wakefield sør for Leeds og Hastings Contemporary sørøst i Storbritannia. Da skrev storavisene The Telegraph og The Guardian at Anderson er en av landets beste nålevende kunstnere, og at utstillingen er en eksepsjonell mulighet til å se utviklingen av kunstnerens utforskning av barbersalonger på ett sted.

Fyller the Twist

Kapital møter kunstneren Hurvin Anderson dagen før åpningen i begynnelsen av mai. Bakken er fremdeles dekket av blåveis og hvitveis. Våren og sommeren bruker lengre tid på å slå rot nede i dalen, hvor Sveaas’ farfar startet tresliperi på 1800-tallet. 

I 2019 ble det nye museumsbygget The Twist åpnet med brask og bram. Det er tegnet av det prestisjefylte, danske arkitektkontoret Bjarke Ingels, og har fått massiv oppmerksomhet, også internasjonalt. En disputt om hvem som skulle ta ekstraregningen for budsjettsprekken på toalettene er også behørig omtalt, og endte som kjent til slutt i Sveaas’ favør. Toppåret 2020 var antall besøkende oppe i hele 148.000. 95.000 tok turen til Jevnaker i fjor.

Nå handler det om Andersons kunst, som i sommer fyller bygget som snor seg over Randselven. 

Skjæringspunkter 

Anderson selv kommer litt etter de andre fra museet denne dagen. Han hilser og ser en smule ubekvem ut. I motsetning til fjorårets hovedkunstner ved samme sted, Tony Cragg, også han britisk, som er en langt mer utadvendt type.

Anderson nærmer seg 60 år, men ser yngre ut. Han har gråstenk i håret. Det er hans fjerde besøk i Norge. Han er fornøyd med at det er fint vær, i motsetning til hjemme i UK. 

Kunstneren ble født i Birmingham i 1965 av jamaicanske foreldre, som tilhørte Windrush-generasjonen. Det vil si de som kom fra Karibien til Storbritannia fra 1940- til midten av 60-tallet. 

Ikke hadde han tenkt å bli kunstner, og i hvert fall ikke satse på maleri, som var out of fashion på 80-tallet. Anderson utdannet seg likevel ved Wimbledon School of Art og The Royal College of Art i London. 

I dag omtales han som nevnt som en av landets beste, og er blant annet kjøpt inn av MoMA i New York, Tate Gallery i London og mange andre. I 2017 ble han nominert til den svært høythengende Turner-prisen. 

Tilbake til The Twist. Vi går inn, hvor kuratorene i år har satt opp to halvvegger i starten og delt opp lokalet. Det første som møter oss er tre fargesterke malerier, nettopp fra barbersalonger. De er malt i skjæringspunktet mellom det abstrakte og det figurative, som skaper en ekstra spenning. 

Dette er for øvrig ikke første gangen Sveaas og Anderson samarbeider. For et par år siden kuraterte Anderson et utvalg fra samlingen til førstnevntes kunststiftelse, med tittelen “The Unseen”. Forankringen av utvalget av verker var forordet til Ralph Ellisons innflytelsesrike roman om bigotry og usynligheten til svarte liv i 1950-tallets America, Invisible Man (1952).

– Jeg er stor fan av Anderson, sa Sveaas til Kapital da vi skrev om utstillingsrekken.

Fascinert av barbersalonger

Kurator Kate Smith ved Kistefos Museum starter kunstnersamtalen med Anderson. Han forteller at han helt fra han var liten var fascinert av barbersalonger, og særlig speilene og effekten flere speil gir med rom på rom.  

– Jeg husker jeg syntes det var maddening.

De fleste bildene på utstillingen viser scener fra barbersalonger. Det er store formater, men også noen mindre. Ofte er det en stol eller to, og en skikkelse eller flere. Noen raske og tynne penselstrøk på gulvet er hår. 

I flere av bildene ser man nettopp speileffekten Anderson var så opptatt av som barn. Betrakteren oppdager det etter hvert. Kuratoren mener at salongbildene blir et slags stilleben, et venterom eller et sted i transisjon. 

Politisk bestillingsverk

Anderson forteller at han en gang misforsto hva barbereren sa. De spør gjerne om det ser bra ut bak: “Is it ok in the back?”. Dette hørte han som “Is it ok to be black?”. Det ble også tittelen på et bestillingsmaleri fra 2015. Der har kunstneren skrevet ok med store bokstaver. Bildet var et bestillingsverk til 70-årsjubileet for British Arts Council Collection i samarbeid med New Art Exchange i Nottingham og Thomas Dane Gallery, som han er tilknyttet.

Motivet er sentrale skikkelser fra borgerrettighetsbevegelsen, Martin Luther King og Malcolm X.  

– Tittelen fremhever barbersalongens underliggende sosiale kontekst som rom for det svarte fellesskapet, mener kuratoren. 

Tre fra Sveaas-sfæren

Tre bilder på utstillingen er lånt fra Sveaas-sfæren, stiftelsen og ham privat. Etter det Kapital erfarer kjøpte Sveaas ett av dem på auksjon i London i 2014. Det var bildet “Peter’s Sitters 2” fra 2009. Sveaas betalte 543.000 pund inkludert omkostninger, det vil si 7,4 millioner kroner med dagens kurs på 13,6. Pundkursen lå mer rundt ti kroner i 2014. 

Dette bildet viser en mørk mann som ser ned og ser forlegen ut i et blått rom. 

– Det karibiske folket hadde ikke tjenester som barbersalonger. De måtte lage det hjemme hos seg selv. Dette er på et loft et sted, forklarer Anderson.

Uten at vi skal begi oss for langt inn i kritikernes rekker, er dette kanskje det sterkeste bildet, eller i hvert fall det som rører oss mest som betrakter. 

Mondrian og de Staël

Kunstneren sier han er fascinert av den nederlandske kunstneren Piet Mondrian (1872–1944). Ett av hans bilder fikk mye medieoppmerksomhet i 2022 da det kom for en dag at det hadde hengt opp ned i et museum i Tyskland. Mondrian forenklet til det ikke gikk an å forenkle mer. Det blir til slutt blokker uten info. 

– Dette kan man for eksempel se her som to speil som har blitt til en blå og en rosa flate, påpeker kurator Smith foran ett av verkene lenger inn i lokalet. 

– Har du en yndlingsfarge?

– Nei, sier Anderson.

– Jeg ser jo at jeg bruker mange kraftige farger og kanskje farger som er mer vanlige i Karibien. 

Anderson forteller også at han er inspirert av den russisk-franske maleren Nicolas de Staël (1914–1955). Han regnes for å være en av Frankrikes betydeligste etterkrigskunstnere og har hatt stor innflytelse på europeisk maleri. Det er særlig ekspressivitet i fargebehandlingen, intensitet i fargeholdningen og den strenge formbygging som har påvirket mange.

Det med å male serier var det franske Claude Monet (1840–1926) som for alvor startet, da med sine berømmelige høystakker, og som mange kunstnere har gjort siden.

Afrikansk opphav

Helt i enden av lokalet henger de nyeste bildene. “Skiffle” og “Shear Cut” er begge datert 2023. De har nye detaljer. Anderson er mer opptatt av Afrika enn tidligere. Flere av den eldre generasjonen jamaicanere som flyttet til Storbritannia er på vei ut av livet.

– På Jamaica snakkes det ikke om fødselsår og dødsdato, man bruker symboler som soloppgang og solnedgang. Tidslinjer er vanskelige. Det er kanskje heller ikke så farlig, mener kunstneren.

I utstillingen er det også tatt med en modell for å vise mer av prosessen. Den bruker Anderson for å få riktige proporsjoner over barbersalongen når han maler. 

Han har ingen favorittsalonger. De er alle fiktive.

Fotballfan

Anderson blir litt mer bekvem gjennom seansen. Han nøler likevel når fotografen ber om noen ekstra bilder, men tør opp på spørsmål om fotball. 

Laget hans er Aston Villa, som kommer fra barndomsbyen Birmingham. Han sier han ikke har tid til å gå på kamper, og at han synes det er sprøtt at nordmenn er så opptatt av engelsk fotball. I skrivende stund ligger laget på fjerdeplass i Premier League.  

På et av barbersalongbildene har han malt et flagg og et foto av et fotballag. Det bildet finnes i Sveaas’ private kunstsamling. 

Kona som manager

– Hvor kommer navnet Anderson fra? Det høres nesten svensk ut?

– Det er nok fra en av slaveeierne forfedrene mine jobbet for. Det kan være svensk, men jeg tror det er skotsk.

I dag bor kunstneren med familie utenfor London mot universitetsbyen Cambridge som ligger litt nord for hovedstaden. Kona fungerer som en slags manager for ham.

– Føler du deg britisk eller jamaicansk?

– Når jeg er i Storbritannia føler jeg meg jamaicansk, og når jeg er på Jamaica føler jeg meg britisk. Jeg er en melankoliker.

Stor fan av Anderson

Da Kapital intervjuet Sveaas om at han gav bort ca. halvparten av kunstsamlingen sin på over 1.500 arbeider, og la den i Christen Sveaas’ Kunststiftelse i 2020, hang det et bilde av nettopp Anderson på møterommet hos Kistefos på Aker Brygge. Det var i kraftige blåfarger og er med på utstillingen i sommer. 

– Er det tomt på kontoret ditt?

– He he, nei, det er ikke tomt på kontoret her på Aker Brygge, sier Sveaas nå.

Siden opprettelsen av stiftelsen har investoren gitt flere bilder til stiftelsen, som nå har mer enn 850 bilder. I 2020 ble verdien anslått til å være over en milliard kroner, men slike anslag svinger. Til sammenligning har oljefondsjef Nicolai Tangen gitt bort over 5.500 verker til Ako Kunststiftelse. De har anslagsvis en verdi på rundt en halv milliard kroner til sammen.