– Da vi var ferdige, ville de gjøre det samme hos Pingus. Ennå var de ikke fornøyd, så jeg tok dem med til en bar der de fikk en flaske Dominio del Águila til “dessert”. Jeg la ut 20.000 euro og forklarte at det var penger jeg måtte ha tilbake med en gang. Det var så å si alle sparepengene mine. “Ikke noe problem,” sa de, og dagen etter sto pengene på kontoen min igjen.

I dag står ikke formuen til Castaño på spill. Kapital Reise er ute i et annet ærend enn å smake årganger av Vega Sicilia. Vi er på omvisning på vingården og luksushotellet Abadia Retuerta i provinsen Valladolid, en halvtimes kjøring fra storbyen med samme navn.

Et fire kilometer langt strekk av Duero-elven går gjennom eiendommen, som er omgitt av vinmarker i verdensklasse, med tilhørende produksjons- og lagringslokaler.

Imidlertid ligger Abadia Retuerta utenfor selve appellasjonen Ribera del Duero som ble etablert i 1982, og kan derfor ikke nyte godt av navnet. Det har ikke forhindret vingården i å bli rangert blant verdens 50 beste, og vinene er svært ettertraktede og kostbare også uten Ribera del Duero-klassifiseringen.

Ved å stå utenfor kan huset produsere vin som det ønsker. Og det er mye god vin i dette området.

Abadia Retuerta ligger i minutters kjøreavstand fra Pingus og Vega Sicilia. Andre viktige hus i nærheten er Matarromera som også eier Emina, Pesquera, Tomás Postigo og Carmelo Rodero.

– En tommelfingerregel er at vin der eierne bruker navnene sine alltid er gode. De tør ikke annet, sier Mara Castaño og ler hjertelig. – Jeg kjenner både Tomás Postigo og Carmelo Rodero personlig, og de får umiddelbart beskjed om de ikke leverer godt nok.

Vin til flere tusen euro

Abadia Retuerta er bygd inn i et storslått gammelt kloster, har 27 rom og tre suiter, og er belønnet med tre nøkler i Guide Michelin. Det er ikke akkurat rimelig å bo her.

Hotellet kan også friste med restauranten Refectorio som har én Michelin-stjerne, samt grønn Michelin-stjerne, og ledes av kokken Marc Segarra. I tillegg til den enklere lunsjrestauranten Vinoteca.

Eiendommens egne viner er også svært gode, men kostbare. Her kan du bestille vin til tusener av euro – om du vil.

Men slapp av, du kan fint gjennomføre en trivelig feriereise til regionen uten å være laksemilliardær eller kolonialmajor.

Historisk landskap

Kapital Reise er på tur i Castilla y León, den største av Spanias regioner, som ble slått sammen til én i 1983. Som i de øvrige 16 regionene er bordets gleder i Castilla y León forankret i århundrelange tradisjoner, og praktisk talt en del av landskapet.

At appellasjonen Ribera del Duero kun har eksistert i litt over 40 år betyr ikke at de kun drakk vann før den tid. Vannet var ofte udrikkelig, fullt av bakterier og død. De har laget vin her så lenge noen kan huske.

Vi er på besøk i to av regionens ni provinser; nevnte Valladolid, og Soria lenger øst. Det meste ligger i overkant av to timers kjøring fra Madrid.

Castilla y León er en sentral del av det spanske høylandet, selve “ur-Spania”. Det var her de kastiljanske kongene samlet seg, og etter nesten åtte århundrer fikk de kastet maurerne på sjøen. Med unntak av noen få områder i nord, der dagens Baskerland ligger, var den iberiske halvøya okkupert fra år 711 til 1492.

Sporene etter de kastiljanske kongene er overalt; restaurerte slott og slottsruiner, eldgamle landsbyer, storstilte katedraler og mindre kirkebygg.

Selv om Castilla y León og resten av Spania kan kalles lugnt i dag, lever historien og legendene i beste velgående, helt vesentlige for lokal kultur og identitet i en konservativ, tradisjonsbunden del av landet.

Innbyggerne synes å ha liten bruk for de baskiske og galisiske kranglefantene de grenser til i nord, og rynker på nesen av katalanske separatister.

Betalende turister tar de heldigvis hjertelig imot.

Spa deg ned

Det er funnet levninger av hominider som har befolket dette landskapet gjennom mer enn én million år. At romerne hadde kontroll på den iberiske halvøya i 600 års tid – fra ca. 218 f.Kr. til ca. 409 e.Kr. – er derfor ikke så imponerende. Men i likhet med maurerne noen århundrer senere etterlot de seg mye sivilisasjon. Her er gamle akvedukter, broer og amfiteatre, ymse utgravninger, og ikke minst termalbad. Romerne elsket å bade – i likhet med den moderne turisten.

Den lille, nokså eksklusive hotellkjeden Castilla Termal baserer sin virksomhet på en kombinasjon av fire- og femstjerners overnattingssteder i tidligere klostre og andre steder bygd over romerske termalbad.

Kapital Reise testet to av selskapets tre hoteller i Castilla y León. Men det finnes to til i Cantabria og Castilla La Mancha.

Castilla Termal Burgo de Osma har fire stjerner og ligger i et gammelt universitet i den lille byen El Burgo de Osma i provinsen Soria.

Ved første øyekast fremstår hotellet griselekkert. Det er ikke langt unna sannheten, men du forstår hvorfor den femte stjernen uteblir.

Castilla Termal Burgo de Osma er et deilig hotell som gjøres over gjennomsnittlig trivelig takket være termalbadene og et moderne spaanlegg. Her er et digert basseng med massasjestråler av alle slag. 

Riktignok finnes både behandlingsrom og en mer privat del med hamam, sauna og bassenger med forskjellige temperaturer. En time i “hovedbassenget” med massasje av stressede nakker og skuldre, legger og lår er spesielt kjærkomment.

Verdens beste svor

El Burgo de Osma er for øvrig en hyggelig by. Søvnig, med en stor og vakker katedral og flere gode, rustikke restauranter.

Mye handler om gris her, og merk deg ordet “torrezno”. Torreznos er små biter av forsiktig speket svinekjøtt – med svor. Disse kuttes i striper før de friteres, og deretter deles opp og serveres som snacks på byens serveringssteder – men også mange steder utenfor Osma.

Slankekost er det dog ikke. Det er heller ikke den stedlige pattegrisen, “cochinillo asado”. Egentlig har den sin opprinnelse i naboprovinsen Segovia, men hele denne delen av Spania har en slags hevd på den.

Det samme gjelder dielam – kjent under navnet “cordero lechal” – som også smaker eventyrlig og, hvis tilberedt korrekt, er så mørt og saftig at du knapt tror det. Også denne har skorpe: Tenk deg den perfekte ribbesvor, bare tynnere. Lyden når kniv, gaffel eller skje treffer en perfekt cochinillo asado og slår sprekker, er slikt drømmer veves av.

Trøfler og annen sopp

Sopp er en annen viktig råvare i Soria-provinsen.

Ekteparet Javi og Feli García dyrker trøfler, og gjennom firmaet Encitruf leverer de Tuber melanosporum til restauranter, lokalbefolkning og profesjonelle kjøpere.

Som de fleste med interesse for denne dyrebare delikatessen vet, er det forbudt å benytte griser under trøffeljakt. De ødelegger spor, og er vanskelige å lokke vekk fra trøflene de finner. En brytekamp med en kompakt gris på 80 kilo er ganske sikkert en du taper.

Hunder er enklere å benytte, og kan trenes til fantastiske trøffeljegere. De kan distraheres med en liten snack, mens eieren får selve godbiten – og fortjenesten.

Nå er det riktignok ikke trøffeldyrkerne eller -sankerne som tjener de store pengene. Utallige mellomledd er i bildet før trøflene havner på en restauranttallerken eller butikk langt borte, og prisen mangedobles.

Hos ekteparet García kan du være med på trøffeljakt, og stikk i strid med alle lover kan du bli med grisen Bulla. Hun er Spanias eneste lisensierte trøffelgris, men har kun lov til å grave på ekteparets eiendom.

Bulla har en egen Instagram-konto og er en slags kjendis i miljøet. Ekteparet har også andre dyr på tomten; alpakkaer, geiter, gjess og til og med en påfugl – en trivelig bonus for alle besøkende.

Vi må “nøye” oss med å følge trøffelhunden Chiki. Eikenøttene er på sitt beste, og de gjør Bulla helt vill. Under eiketreet Tuber melanosporum er det ideelle vekstvilkår, og det er disse som dyrkes hos Encitruf.

Det er tidlig i sesong, og Chiki finner kun umodne trøfler. Men det går unna. Hun snuser som en gal, begynner å grave når hun får ferten av trøfler, og Javi iler til for å redde fangsten.

På La Lobita i den nærliggende landsbyen Navaleno får vi smake både trøfler og annen sopp. La Lobita har én Michelin-stjerne, og på kjøkkenet står Elena Lucas, tredjegenerasjons restaurantdriver.

Sammen med ektemannen Diego Muñoz, sommelier og hovmester, serverer hun en stadig skiftende smaksmeny med sopp inkorporert i samtlige retter.

Menyen er innovativ og uvanlig, og Lucas behandler soppartene med dyp respekt og forståelse av råvarene. Smakene sitter som støpt. Restauranten har kun fem bord og utsikt til skogen der mye av maten høstes.

Gjeterkultur på retur

På vår ferd videre vestover i Duero-dalen og det spanske høylandet inspiserer vi historiske landsbyer som Peñaranda der vi spiser dielam av beste sort, og Peñafiel med sitt vinmuseum i det praktisk talt uinntagelige slottet som troner høyt over landskapet. Det var en viktig grensepost mot araberne, og ble påbegynt så tidlig som i år 947.

Ved siden av vinproduksjon er vesentlige deler av slettelandskapet viet korn. Når kornet er slått, er det plass til sauer. Dette er dessverre et truet kretsløp.

På reisen møter vi Benito Cubero og hans gamle far José Maria, tredje og fjerde generasjons gjetere.

– Mamma fødte meg pen, sier den 82 år gamle sjarmøren og poserer villig.

Han og sønnen representerer en svunnen tid, og forteller at det er krevende å arbeide slik de gjør.

Melken fra sauene blir til prisvinnende oster med navnet Campoveja. Dyrene beiter og tygger velsmakende urter som vokser opp der kornet er slått, men det koster mer enn det smaker.

Alternativet er å fôre dem i fjøs, som fører til dårligere kvalitet på melken og svekket dyrevelferd. Enn så lenge er det heldigvis drift, og vi kjøper med et stykke av familiebedriftens deilige røkte ost fra landsbyfestivalen i nærliggende Serrada.

I luftballong over vinmarkene

Det tar i underkant av halvannen time å kjøre fra Castilla Termal Burgo de Osma til søsterhotellet Monasterio de Valbuena, som av forståelige grunner har den femte stjernen.

Det sies å være blant de best bevarte cistercienserklostrene i hele Europa og kan spores tilbake til 1100-tallet. De trange munkecellene fra den gang er erstattet med flotte rom og suiter.

Fromme munker brukte ikke de romerske badene til å rense slitne kropper, men da de avdekket kildene, fant de gode vanningsmuligheter for vinmarker og åkre.

Da hotellet ble bygd, ble badene åpnet for gjester. Som i Osma er et stort fellesbad med massasjedusjer blikkfanget. I kjelleren er det laget en replika av et kapell, der du finner bassenger med forskjellige temperaturer, badstue og hamam. En privat del kan leies av små grupper eller par.

Å nyte den sakrale middelalderstemningen med et glass musserende vin fra området er ikke å forakte.

Selve hotellet er stort – og luksuriøst – og ligger i selve indrefileten av Duero-dalen. 

Vår siste morgen her ser vi alt fra oven. Med varmluftballong løftes vi hundrevis av meter, og klosterhotellet vi bor på blir stadig mindre under oss.

Vi sklir lydløst over landskapet, avbrutt av den intense lyden av flammen fra gassbrenneren som blåses inn i luftballongen for å gi oppdrift. 

Vinhus og marker ligger i en nærmest endeløs rekke bortover, og på alle kanter er dalen omkranset av det knusktørre og flate slettelandskapet.

Vi ser elven Duero, en sølvfarget, buktende vannvei som gir næring til noen av verdens aller beste vinmarker. 

Det er et privilegium å være her, og et enda større privilegium å beundre landskapet i visshet om hva det innebærer å befinne seg i en ballongkurv 500 meter opp i luften. Da er det godt å være til.