The Economist
Da Donald Trump fikk tilbud om en Boeing 747 av Qatars regjering, svarte han: Hvorfor ikke? Bare en idiot ville takket nei til gratis penger. Ingen president i moderne historie har skapt så mange interessekonflikter på så kort tid. De verste tilfellene av egeninteresse finner man imidlertid innen kryptovaluta, med billioner av dollar i spill.
I løpet av de siste seks månedene har krypto fått en ny rolle i sentrum av det amerikanske samfunnslivet. Flere medlemmer av regjeringen har store investeringer i digitale aktiva. Kryptotilhengere sitter i ledende posisjoner i reguleringsorganer. Industriens største aktører er blant de største bidragsyterne til valgkampanjer, med børser og utstedere som bruker hundrevis av millioner på å støtte vennligsinnede politikere og knuse deres motstandere. Presidentens sønner promoterer sine kryptoprosjekter over hele verden. De største investorene i Trumps meme-mynt får spise middag med presidenten. Førstefamiliens beholdninger er nå verdt milliarder – krypto kan være deres største formueskilde.
Dette er ironisk, gitt kryptos opprinnelse. Da bitcoin ble lansert i 2009, ble det ønsket velkommen av en utopisk, anti-autoritær bevegelse. Kryptovalutaens første brukere hadde store mål: å revolusjonere finans, beskytte enkeltpersoner mot ekspropriasjon og inflasjon, og gi makten til små investorer – vekk fra de store finansinstitusjonene. Dette var mer enn et aktivum – det var teknologi som frigjøring.
Alt dette er nå glemt. Krypto har ikke bare muliggjort svindel, hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet i enorm skala – industrien har også utviklet et tvilsomt forhold til den amerikanske regjeringen, som overgår både Wall Street og andre bransjer. Krypto har blitt det ultimate aktivumet for den politisken sumpen i Washington.
DONALD TRUMP OMFAVNER KRYPTOVALUTA: Men krypto har muliggjort svindel, hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet i enorm skala, skriver The Economist. Foto: Bloomberg
The Wall Street Journal
Donald Trump tilbyr en form for utenrikspolitisk realisme, forankret i gode kommersielle relasjoner og et fokus på å forhandle frem fred og stabilitet. Det er en utenrikspolitisk realisme der amerikansk idealisme ikke har noen plass.
Financial Times
Donald Trumps vilje til å ta imot et luksusfly fra Qatar har vakt harme med god grunn. Presidentens nye jumbojet drar verden tilbake til en type stormaktsdiplomati, der utenrikspolitikk avgjøres mellom sterke menn bak lukkede dører.
Die Welt
Den som drømmer om et sterkt og samlet Europa, bør ha noen illusjoner. Forbildene er ikke politikere som Ursula von der Leyen, Annalena Baerbock eller Emmanuel Macron, men EU-kritikere som Viktor Orbán. Europa preges nå av selvsikre, antiliberale nasjonalister.
