Siden covid-19 rammet den globale oljeetterspørselen, har OPEC+ relativt effektivt klart å holde oljeprisen oppe. Til tross for enkelte gnisninger har kartellet stått samlet – i hvert fall utad – og kunne prioritere pris fremfor markedsandeler.

Denne strategien har gitt høyere inntekter på kort sikt, men har samtidig gitt den amerikanske skiferoljeindustrien rom til å vokse seg større og sterkere. I tillegg har en fusjonsbølge blant amerikanske skiferoljeprodusenter ført til at mange store olje- og gasselskaper har økt sine markedsandeler i USA.

For OPEC+ har den økende oljeproduksjonen i USA vært en hodepine. Men fordi kapitaldisiplinen i bransjen har bedret seg – Wall Street ønsker lønnsomhet fremfor volum – har man i stor grad sett gjennom fingrene med det. Frem til nå.

– Nå åpnes slusene, og det er et godt tidspunkt å ramme amerikanske skiferprodusenter. Prisen er allerede relativt lav, og dermed rammes både produksjon og kontantstrøm effektivt, sier Arne Lohmann Rasmussen, analysesjef i Global Risk Management til Kapital.

Mer krevende: Analysesjef Arne Lohmann Rasmussen i Global Risk Management tror det blir vanskeligere for OPEC+ å knekke amerikanske skiferoljeprodusenter nå enn da kartellet åpnet slusene i 2014. Foto: Frederik Johs/Johs Film & Foto

OPEC+’ bløff

Ifølge Reuters har OPEC+ så langt i år gjeninnført, eller varslet at de vil gjeninnføre, 960.000 av de opprinnelig 2,2 millioner fat pr. dag som har vært holdt tilbake. Den siste produksjonsøkningen på 411.000 fat ble kunngjort 4. mai og gjelder fra juni. Kartellet viste til at et “sunt” oljemarked tillot økningen, med lave lagernivåer som bevis.

Samtidig viste Reuters til fem OPEC-kilder som hevdet at det vurderes ytterligere produksjonsøkning allerede i juni, med effekt fra juli, og at hele den tilbakeholdte kapasiteten på 2,2 millioner fat kan være tilbake i markedet innen november. Flere kilder pekte også på at formålet bak økningen er å disiplinere medlemsland som bryter kvotene sine – først og fremst Irak og Kasakhstan.

Dagen etter kommenterte Reuters-spaltist Clyde Russell at det trolig er én ting man trygt kan anta om oljemarkedet: OPEC+’ kommunikasjon stemmer ikke.

Skepsisen til OPEC+’ gjeninnføringsplan har vært utbredt. De fleste analytikere har ment at markedet ikke ville tåle en økning på 2,2 millioner fat pr. dag innen utgangen av september 2026, som var den opprinnelige planen, og har derfor forventet en “vent og se”-strategi hvor kartellet justerer underveis.

Nå kan det altså se ut til at produksjonsøkningen skjer raskere enn opprinnelig planlagt – selv om blant andre Goldman Sachs mener OPEC+ vil ta en pause nå. Investeringsbanken har for øvrig, ifølge Oilprice.com, nedjustert sine oljeprisestimater til 60 dollar fatet i år og 56 dollar neste år.

Slår flere fluer i én smekk

Kapital har tidligere påpekt at Donald Trump ønsker lave energipriser, og at han har et bedre grep om OPEC+ enn sine forgjengere. Den siste produksjonsøkningen har imidlertid neppe noe med Trump å gjøre – han er allerede fornøyd. Spørsmålet er om dette handler om disiplinering, eller om kartellet er i ferd med å skifte kurs. Lohmann Rasmussen mener det ene ikke utelukker det andre:

– Jeg ser disiplineringen av de som “jukser” – primært Kasakhstan, Irak og til en viss grad De forente arabiske emirater – og kampen om markedsandeler som to sider av samme sak. Fra Saudi-Arabias ståsted handler det om to typer markedsandeler: internt i OPEC+, og globalt, og begge deler er viktig.

– Hvordan vurderer du sjansene for at OPEC+ lykkes?

– Dette er ingen offisiell strategi – det har ikke engang lekket. Men det vil absolutt ha en effekt. Det er imidlertid de nye investeringene som rammes. Hvorvidt den blir like suksessfull som i 2014, da man sist åpnet slusene, er tvilsomt – konsolideringen i USA gjør bildet annerledes.

Kasakhstan – ny hodepine for OPEC+

I inneværende kvartal ventes det en produksjonsøkning på hele 260.000 fat pr. dag fra det enorme Tengiz-feltet i Kasakhstan. Chevron er operatør med 50 prosent eierandel, mens Exxon eier 25 prosent.

Lohmann Rasmussen tror ikke Kasakhstan vil respektere produksjonskvotene fra OPEC+ fremover:

– Kasakhstan har flere ganger uttalt at de agerer i egen interesse, noe som betyr at egen produksjon prioriteres foran kartellets interesser.

Samtidig står myndighetene i en skvis:

– Kasakhstan har utenlandske operatører, og de har uttalt at lisensavtalene ikke inneholder noen produksjonsbegrensninger. Dermed er det vanskelig for staten å styre produksjonen, avslutter analysesjefen.

Øker produksjonen: Kasakhstan har uttalt at landet prioriterer egen produksjon fremfor OPEC+-kvoter. Dette vil trolig fortsette en god stund, ettersom produksjonen på gigantfeltet Tengiz ventes å øke med 260.000 fat pr. dag i inneværende kvartal. Med Chevron som operatør er det usikkert hva myndighetene faktisk kan gjøre. Bildet er fra raffineriet på feltet. Foto: Anatoly Ustinenko/AP Photo

Hvor er bunnen?

Amerikanske skiferoljeprodusenter anses som den globale swing-produsenten i oljemarkedet – det er altså grensekostnadene i USA som setter oljeprisen.

Kostnadene i USA har økt betraktelig de siste årene, og amerikanske skiferoljeprodusenter trenger nå rundt 60–65 dollar fatet for å investere i ny produksjonskapasitet. Derfor opererer også mange analytikere med langsiktige oljeprisanslag på dette nivået, og Kapitals oljeprisestimat for 2025, som ble publisert på tampen av fjoråret, er også 65 dollar fatet.

Oljemarkedet kan knekke ryggen

Spørsmålet er hva som skjer dersom OPEC+ åpner slusene. Da blir den globale produksjonsøkningen plutselig langt større enn produksjonsfallet i USA. I det helt korte bildet kan mye av overskuddsproduksjonen lagres, men etter hvert vil markedsdynamikken skifte karakter, og cash-cost bli viktigere.

Sist dette skjedde var i 2014, da OPEC åpnet slusene – oljeprisen bunnet da ut på snaut 30 dollar fatet et drøyt år senere. Inflasjonsjustert tilsvarer dette rundt 40 dollar fatet. Derfor bør en oljepris på 40-tallet ikke komme som noen overraskelse.

Implikasjonene

De siste tiårene har de mest brutale nedturene i oljemarkedet ikke vart lenge. Men for oljeselskaper med svak balanse kan også kortere perioder med en oljepris på 40-tallet by på problemer. For solide selskaper, som Equinor – som i tillegg har flere ben å stå på, med høy gassproduksjon – kan en midlertidig svak oljepris åpne for spennende oppkjøpsmuligheter, ikke minst i USA.