I 2024 gikk 40 prosent av all global venturekapital til selskaper som utvikler eller anvender kunstig intelligens som kjerne. AI-selskaper prises nå til i snitt 24 ganger inntektene sine, mot 10 ganger for tradisjonelle teknologienhjørninger. De når milliardvurderinger dobbelt så raskt – på i snitt 3,6 år – og tiltrekker seg strategisk kapital i et omfang vi ikke har sett siden internettets barndom.
Dette er ikke en hype drevet av fake AI-pitcher. Det er en systemendring i hvordan kapital søker struktur, skalerbarhet og fremtidsposisjon. I stedet for å verdsette dokumentert lønnsomhet og klassiske multipler, priser investorene nå tilgang til AI-infrastruktur, modelltrening, datasett og plattformposisjoner.
Der NBIM går tungt inn i fremtidens datastrømmer, sitter norske investorer fortsatt på sidelinjen og venter på bevis
De store pengene går ikke nødvendigvis til de mest synlige AI-selskapene. Det er verktøyene og støttesystemene – de som bygger selve grunnmuren – som får milliardene. Compute, datastrømmer, semantisk søk, domene-AI, agentarkitektur og vertikal modelltilpasning. For den som vet hva man ser etter, er investeringsbildet krystallklart.
Norges Bank Investment Management (NBIM), vårt eget oljefond, har i 2023 og 2024 gjennomført omfattende investeringer i AI-infrastruktur og børsnoterte plattformer med AI som kjerne. I årsrapportene fremheves AI både som trussel, mulighet og investeringsstrategi. Det satses på Nvidia, TSMC, Amazon, Alphabet, Palantir og andre selskaper som bygger fremtidens datastruktur.
Det paradoksale er at vi på hjemmebane later som dette ikke skjer. Norske VC- og PE-miljøer investerer fortsatt i tradisjonelle SaaS-modeller, proptech, konsulentnære plattformer og forretningsideer som – i møte med generativ AI – blir mindre differensierte for hver måned som går.
Der NBIM går tungt inn i fremtidens datastrømmer, sitter norske investorer fortsatt på sidelinjen og venter på bevis. Resultatet er at vi importerer hele AI-økosystemet – både teknologien og verdiskapingen.
Dette er spesielt fordi Norge faktisk har forutsetninger for å delta i dette skiftet. Vi har rikelig med rimelig og fornybar energi, en velfungerende offentlig digital infrastruktur, og sterke teknologimiljøer i selskaper som Cognite, Telenor, Ardoq, Otovo, Kernel og flere andre. Vi har også store datastrømmer i helse, hav, logistikk, energi og forsvar – områder der AI gir høy verdi og konkurransefortrinn.
Det vi mangler, er strategisk kapital som tør å gå tidlig inn – ikke i «AI-påstander» i pitch decks, men i selskaper som faktisk bygger teknologi, trener modeller, strukturerer data og utvikler domeneverktøy. De finnes i Norge. Men de henter kapital i London, Paris, München og Palo Alto, fordi norske investorer ennå ikke har oppdatert innsiktsmodellen.
Norge risikerer å ende opp som et land som kjøper AI, men aldri bygger den. Et land med teknisk kompetanse, men uten kapital som tør å støtte infrastruktur og produktutvikling i tidlig fase. Et land der de fremste teknologene jobber for globale selskaper – fordi de ikke fikk finansiering til å bygge egne.
Det kan ikke løses av NBIM alene. De investerer globalt, og på noterte markeder. Det trengs en kapitalbase i Norge som forstår AI, tør å tenke fem år frem, og ser verdien i teknologier som kanskje ikke har inntekter ennå – men som bygger den neste generasjonens digitale verdikjeder.
Kapitalen verden over flytter seg i retning av AI, ikke fordi alt er klart, men fordi retningen er uunngåelig. AI er nå en del av hvordan vi regner, handler, styrer, bygger, lærer og diagnostiserer. De selskapene som kontrollerer verktøyene og dataene, blir morgendagens plattformer.
Vi har muligheten til å delta. Men da må vi slutte å se på AI som noe som angår regulatorer og forskere – og begynne å se på det som industri. Det krever strategisk kapital, tålmodighet, og et investeringsapparat som evner å se lenger enn neste kvartal. Kapitalkrevende AI-selskaper er ikke en avsporing. De er infrastrukturen for fremtiden. Og den bygges nå.
Silvija Seres
Teknolog, investor og styremedlem
