Samfunnsøkonom Øystein Sjølie etterlyser i Finansavisen 6. august et svar fra klima- og miljøministeren på hva et klimamål på 70 prosent i 2035 vil koste.
Norsk klimapolitikk har altfor lenge handlet om hvilke mål vi skal sette oss, og for lite om hvordan vi skal nå disse målene. Jeg er derfor helt enig i at klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) bør svare på hvordan vi skal nå målene, med hvilke tiltak og virkemidler, og hva dette vil koste.
I mellomtiden er det verdt å minne om noen viktige poenger, som bør betrygge Sjølies bekymring for kostnadene for å nå norske klimamål.
Elbilpolitikken er, som Sjølie påpeker, kostbar, men har ført til resultater og hatt effekt ut over Norges grenser
Sjølies metode for å komme til 500 milliarder kroner i året er høyst tvilsom. Han bruker et estimat fra en forsker som har beregnet en gjennomsnittskostnad for å nå netto null i 2050 for rike land til 20-25 prosent av BNP. Dette opplagt et svært usikkert estimat, og lite egnet til å si noe om kostnaden for å kutte 70 prosent i Norge fram mot 2035. Andre miljøer, inkludert Det internasjonale energibyrået og Det internasjonale pengefondet (IMF), har mye lavere anslag for kostnaden med netto null i 2050. Med Sjølies metode vil for eksempel et utslippskutt på 70 prosent ha positiv effekt på Norges BNP i 2035, hvis IMFs anslag legges til grunn.
Menon har regnet på investeringsbehovet for å kutte 55 prosent av utslippene i Norge til 2030. De finner et årlig investeringsbehov på drøye 59 milliarder i året – tilsvarende 1,5 prosent av Norges fastlands-BNP. Men økte investeringer er ikke nødvendigvis negativt for BNP.
Sjølie bommer også på Norges klimamål. Målet for 2035 forplikter ikke til 70 prosent kutt her i Norge, men at vi skal kutte tilsvarende 70 prosent av norske utslipp i samarbeid med EU, eventuelt også med bruk av FN-kvoter. Hverken Zero eller andre miljøorganisasjoner har foreslått at norske utslipp skal kuttes med så mye som 70 prosent innen 2035.
Videre ser Sjølie ut til å glemme det viktigste i klimapolitikken, nemlig at utslipper betaler for sine kostnader ved å forurense. Det gir en økonomisk gevinst for samfunnet, og staten har store inntekter fra både CO2-avgift og kvotesalg.
Anslag viser at staten tjener mer enn den bruker på klimapolitikken. Menon har i 2024 estimert at inntektene på statsbudsjettet fra klimapolitikken var på 30,7 milliarder kroner, mens utgiftene var 16,1 milliarder kroner.
Disse beregningene inkluderer ikke tapte inntekter til staten. Det betyr at elbilpolitikken på 50 milliarder kroner i året ikke er inkludert.
Elbilpolitikken er, som Sjølie påpeker, kostbar, men har ført til resultater og hatt effekt ut over Norges grenser. Den tapte inntekten trenger heller ikke fortsette å være så stor over tid som den er i dag. Etter hvert som bilparken blir elektrifisert, kan staten også gradvis utvide momsen på elbiler til lavere prisklasser. Det viktigste er at utslippsfrie kjøretøy fortsetter å være billigere enn fossile kjøretøy og at bruksfordelene videreføres lenge nok til at vi lykkes med omstillingen.
Alternativet til å kutte utslipp kan bli enda høyere inntekter til staten. Dersom vi ikke kutter utslipp i tråd med klimamålet, fortsetter inntektene fra CO2-avgiften å øke frem til 2030.
Det er svært vanskelig å beregne hva det vil koste for Norge og verden å nå klimamålene. Det vi vet er imidlertid at kostnadene ved å ikke kutte utslipp vil bli store. Noen av konsekvensene blir mer ekstremvær, flere ubeboelige områder i verden og et presset matsystem. FN har også slått fast at kostnadene av klimaendringene langt overgår kostnadene for å unngå dem.
En debatt om kostnaden for å nå klimamålene bør være basert faktiske tiltak og politikken som trengs for å utløse disse. Først da er det mulig å si noe fornuftig om kostnadene.
Anne Marit Post-Melbye
Fagsjef i Miljøstiftelsen Zero
