Fremskrittspartiets Marius Nilsen spurte tidlig i april klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) om hvor mye det nye klimamålet vil koste Norge, i kroner og øre. Bakgrunnen for Nilsens spørsmål var regjeringens forslag til nytt klimamål: At norske utslipp i 2035 skal være minst 70 prosent lavere enn de var i 1990. En kunne tenke at kostnadsoverslag var en grunn til at regjeringen landet på «minst 70 prosent», og ikke for eksempel 80 prosent kutt, som Miljødepartementet anslo.
Departementet ignorerer nesten alle klimakostnadene
Eriksen presenterte ikke noe anslag på kostnadene, men henviste til stortingsproposisjonen, hvor lovforslaget er beskrevet. Siste kapittel i disse proposisjonene heter alltid Økonomiske og administrative konsekvenser. Her skal nytten og kostnadene ved forslaget presenteres, i tråd med utredningsinstruksen. I denne proposisjonen gjør ikke departementet det.
I stedet påstår proposisjonen at dagens klimapolitikk og deltagelse i kvotesystemet antagelig vil kutte norske utslipp med 67 prosent, altså nesten helt i mål innen 2035. Departementet anslår at det vil koste 2,0–4,2 milliarder i året å kutte de siste 3 prosentpoengene, og understreker usikkerheten. Men det er det eneste kvantifiserte kostnadsoverslaget. Kostnadene ved å kutte de første 67 prosentene lages det ikke noe anslag for.
Stortingsmeldingen som ble presentert samtidig med lovforslaget har heller ikke noen oversikt over kostnadene. Gjennom meldingen nevnes ulike kostnader, som at vi bruker 17 milliarder kroner i året på «klimafinansiering i u-land», en havvindsatsing på nesten 60 milliarder kroner og at Enova skal bruke minst 8 milliarder kroner årlig på energi- og klimatiltak.
Bare Forskningsrådets støtte til klimaforskning og -tiltak var ifølge departementet i området 5 milliarder kroner i fjor . Elbilstøtten har Finansdepartementet beregnet til 49 milliarder kroner i 2025. I tillegg kommer krav om innblanding av biodrivstoff, subsidiering av jernbane, offentlige innkjøp, byggeforskrifter, CO2-fangst og en rekke andre tiltak.
Disse kostnadene, som åpenbart allerede utgjør mange titalls milliarder kroner i året, er det som brukes nå, og har bidratt til at utslippene er gått ned med 12 prosent siden 1990, eller snaut 20 prosent siden toppen i 2007. Disse betydelige kostnadene nevnes likevel ikke i siste kapittel. Her blir vi stående med «2–4,2 mrd. kroner i året i gjennomsnitt», siden departementet ignorerer nesten alle klimakostnadene.
Dessverre er ikke dette første gang Klima- og miljødepartementet behandler kostnadene svært overfladisk når klimamål skal begrunnes. Klimaloven ble vedtatt i 2017, med et mål om å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030 og 90 prosent innen 2050. Det var ingen helhetlig oversikt over kostnadene for å nå dette målet i kapittelet om økonomiske og administrative konsekvenser da heller.
I lovproposisjonen heter det at kostnadene er «svært usikre», og antyder at en CO2-avgift på 900 kroner i perioden under ett vil koste samfunnet 13 milliarder kroner. Men proposisjonen skriver også at dette neppe er nok. CO2-avgiften er allerede over 1000 kroner, og skal etter planen økes til 2000 kroner i 2030.
I juni 2021, etter at utslippene var blitt kuttet svært beskjedent siden 2017, vedtok Stortinget et enda mer ambisiøst mål: Norske utslipp skulle kuttes med «minst 50 prosent» innen 2030. Ifølge denne proposisjonen vil dette klimamålet «innebære kostnader».
Akkurat det visste vi, men hvor store kostnader forsøkte ikke regjeringen Solberg å antyde. Den skrev imidlertid at kostnadene ved klimaendringer vil være svært store. Dette er nok også riktig, men disse kostnadene påløper uansett hva Norge gjør og ikke gjør, og har egentlig lite med klimaloven å gjøre.
Tidligere i 2021 hadde regjeringen lagt frem en stortingsmelding om klimamålet. I denne meldingen er kapittelet om «økonomiske og administrative konsekvenser » uvanlig omfangsrikt, men handler særlig om hvilke fysiske endringer som må skje i ulike sektorer, som luftfart, for at utslippene skal kuttes. Meldingen siterer en SSB-rapport på at det vil koste 7,6 milliarder kroner å halvere norske utslipp i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030. Anslaget, som åpenbart er altfor lavt, ble ikke nevnt i det siste kostnadskapittelet.
Kostnadene ved å nå utslippsmålene er altså langt høyere enn man trodde da målene ble fastsatt. Det er da rasjonelt å redusere ambisjonene, ikke øke dem ytterligere.
Øystein Sjølie
Samfunnsøkonom og forfatter av Oljeboka
