Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Franske politikere er flinke til å sprenge budsjetter, men ingen ser ut til å kunne styre. François Bayrou klarte det ikke, og trolig klarer ikke Emmanuel Macron det heller lenger. Så hvem skal redde Frankrike nå? Det er spørsmålet til en verdi av 10.000 milliarder euro, etter at nok en regjering kollapset i Paris mandag.
Bayrou tapte et mistillitsvotum i nasjonalforsamlingen. Det avsluttet hans uheldige ni måneder lange periode som Frankrikes tredje statsminister på litt over ett år.
Hva som skjer nå, er det ingen som vet. Kanskje vil president Macron forsøke å holde ut og finne en ny stakkar til å håndtere en håpløst splittet nasjonalforsamling. Eller kanskje må han utlyse et nytt nyvalg – og hvem vet hvilke partier eller politikere som da vil vinne?
Dette rotet er ikke Bayrous skyld. Han fikk den utakknemlige oppgaven med å utforme et statsbudsjett som var tilstrekkelig troverdig til at alle kunne late som om de trodde på det. Frankrikes gjeld som andel av BNP er ventet å stige til 116 prosent i år, og de årlige offentlige utgiftene nærmer seg 60 prosent av BNP.
Dette kaoset må velgerne selv rydde opp, enten ganske snart gjennom et nyvalg eller etter en periode med ytterligere ustabilitet. Men de risikerer å stå uten reelle alternativer, blant annet fordi de nekter å belønne politikere som forteller sannheten om Frankrikes finansielle rot og økonomiske stagnasjon.
Nestlé sa i forrige uke opp konsernsjef Laurent Freixe for å ha unnlatt å opplyse om et romantisk forhold på arbeidsplassen. Dette passer inn i et velkjent mønster. Toppledere bør opplyse om slike forhold. Romantikk på kontoret er styrets ansvar.
Forbundskansler Friedrich Merz oppfører seg som en statsmann overfor sin sosialdemokratiske koalisjonspartner. Men SPD nekter å gjennomføre den nødvendige omstillingen av velferdsstaten – en omstilling partiet egentlig må være med på hvis det skal overleve. Partiet utnytter nesten skamløst Merz’ respektfulle stil.
Mandagens mistillitsavstemning i det franske parlamentet er nok et bevis på Frankrikes langvarige politiske krise. Den bekrefter hvor handlingslammet innenrikspolitikken er blitt. Samtidig kan ikke franskmennene fortsette som før.
