Mens klokken tikket mot nedstengingen av det amerikanske statsapparatet tirsdag 30. september, erklærte president Donald Trump “krig” mot en rekke amerikanske byer. Krigserklæringen – eller utbasuneringen, om du vil – fant sted foran hundrevis av offiserer på marinebasen i Quantico, Virginia.

“Vi er under invasjon innenfra,” sa presidenten fra scenen.

Utrolig nok fremstår ikke dette som et vannskilleøyeblikk. Det virker knapt som et komma å regne i den pågående presidentperioden i USA.

Forfølgelse av politiske motstandere, det mange karakteriserer som åpenbar korrupsjon, og en gradvis utvidelse av presidentembetets makt har blitt dagligdags. Det er ikke lenger forbeholdt noen venstreradikale kaninhull på internett å spekulere i om USA dras i en mer autoritær retning. Både The Economist og Wall Street Journal har på lederplass spekulert i om USA er på vei mot en mer autoritær stat, og de har diskutert hvilken effekt det vil ha på økonomien og børsene.

Uro på Wall Street

På Wall Street ser man i skrivende stund at regimets tariffer og reguleringstiltak, samt de høye verdsettelsene, skaper økende uro. Enn så lenge er S&P 500-selskapene tilsynelatende “friskere” enn noensinne – med en oppgang på rundt 20 prosent siden april – men noe ser ut til å være i emning.

På de såkalte “dark pools” – markedsplasser som står for store kvanta av børsomsetningen i USA – posisjonerer nå profesjonelle aktører på Wall Street seg for en real kalddusj i markedet. 

Kapital registrerer flere røde flagg. Størrelser som Warren Buffett og Berkshire Hathaway, samt hedgefondveteranen Ray Dalio, er tilbakeholdne med å investere. Amerikanske opsjonsinvestorer hamstrer salgsopsjoner på bred front.

Hva som er de underliggende driverne bak denne pessimismen, er vanskelig å si. Tolltariffer på nivåer man ikke har sett siden mellomkrigstiden, er trolig en stor del av bildet. Skulle proffene få rett, ligger det an til bredt kursfall i USA. 

Les mer om dette her: Måker ut aksjer på «hemmelige børser»

Spørsmålet er hvordan en skarve investor bør og kan forholde seg til dette.

Kapital har kontaktet et knippe kjente, norske finansaktører for å høre deres betraktninger og erfaringer med å investere i regimer med tiltagende eller allerede autoritær karakter.

USA blir mindre attraktivt

– Hva bør være ryggmargsrefleksen til en investor når et regime plutselig dras i en mer autoritær retning, slik vi ser med USA nå?

– I teorien kan man si at det nå er mer politisk risiko. Aksjemarkedet forandrer seg. Ting som før var viktig, blir ikke like viktig, sier investeringsdirektør Robert Næss i Nordea, og trekker frem eksempler:

– For Trumps del ser vi at han har gått tilbake på godkjente investeringsprosjekter. Det gjelder for eksempel USA-satsingen til Equinor og Ørsted.

Når slikt skjer, får investorer mindre tillit til å investere i USA, og det blir mer risiko knyttet til hva som kan skje i fremtiden, ifølge Næss.

– Det sagt: USA er for stort til at man kan trekke seg ut. I et mindre land hadde hele markedet blitt prisjustert ned etter en slik oppførsel, men USA er for stort til at refleksen bør være å trekke seg helt ut. Enten investerer du litt mindre, eller så lukker du øynene og håper det går bra. Jeg tror Trump ser på USA som den største og viktigste nasjonen i verden – og da mener han at han kan bølle med alle andre.

– Hva er den største forskjellen på å investere i et demokrati og i et autoritært regime?

– Du så hva som skjedde med det russiske aksjemarkedet etter invasjonen av Ukraina – det ble i praksis satt i null. Investorer ser en risiko og holder seg unna, sier Næss.

Han påpeker derimot at det ikke trenger å være slik under et autoritært styresett, og trekker frem Kina som eksempel.

– Slike ting kan også skje i Kina, for de er ikke et demokrati slik vi ser det. Men vi har sett at kinesiske myndigheter over tid har opptrådt ordentlig overfor næringslivet i landet. Myndighetene risikerer ikke å skape uro i markedene, og de gir selskaper gode incentiver til å utvikle seg. Derfor oppleves kinesiske myndigheter som ganske rasjonelle.

Hva angår frykten for at aksjemarkedet skal kollapse under Trump, mener Næss at presidentens eget ego er en god garantist for et fortsatt solid marked.

– Når det gjelder Trump, er han ekstremt opptatt av aksjemarkedet, og det virker som om han ser på det som sin egen karakterbok. Det er kanskje det beste med ham. Gjør han noe som får aksjemarkedet til å rase, vil han trolig endre kurs. Det så vi i april, da han først kunngjorde tollendringene.

– Finnes det bransjer som typisk blomstrer under autoritære regimer, og bransjer som alltid bør unngås?

– Kina gjør det vanvittig bra på de områdene de satser på. Det gjelder spesielt ting som AI, roboter, elbiler og så videre. Det handler mye om koordinering. Regimet i Kina bruker makten sin til å hjelpe bedriftene med å utvikle seg.

– Gjennomkorrupt

1. august 2025 sparket Trump Erika McEntarfer, kommisjonæren for Bureau of Labor Statistics (BLS) – USAs svar på Statistisk sentralbyrå. Bakgrunnen var at han mente BLS hadde manipulert tall om arbeidsmarkedet. Trump har også gjentatte ganger bestridt meningsmålinger.

Men hva ser profesjonelle investorer etter som “sannhetsmarkører” å navigere etter, og hersker det en frykt for at annen statistikk kan bli manipulert?

– Profesjonelle aktører liker at det er gjennomsiktig. Når det gjelder USA, er vi neppe i en situasjon nå hvor det fuskes med tall. Hadde de prøvd på noe slikt, ville noen tatt affære. Jeg er ikke redd for at vi plutselig får helt feil tall, men vi kan gjerne få en situasjon med litt misledende tall.

En tilbakevendende kritikk mot Trump er at han på eklatant vis ser ut til å bruke sin posisjon til å berike seg selv – enten det skjer via kostbare middagsselskaper med industritopper på Mar-a-Lago, gunstige private gaver fra Qatar, eller rett og slett gjennom salg av sin egen valuta: TrumpCoin.

– Trump er jo gjennomkorrupt. Ta kryptovalutaen hans. Her har han i praksis startet sin egen digitalbank. Denne mynten hans er det perfekte korrupsjonsredskap. I tillegg gjør han ting som å sette inn sine egne folk i finanstilsynet. I ethvert mindre land hvor en statsleder hadde gjort dette, ville det ha ødelagt aksjemarkedet. USA er for stort til at du kan tenke slik, sier Næss, men føyer til:

– Det å bare gi Trump penger er ikke så ødeleggende for landet. Det som hadde vært ødeleggende, er om Trump for alvor begynner å påvirke ting som innkjøpsavtaler. Den korrupsjonen Trump foreløpig driver med, påvirker nok ikke markedene i noen særlig grad.

Næss er generelt sterkt skeptisk til utviklingen i USA. Han påpeker at når en mektig nasjon mister innflytelse, er det nok av andre som står klare til å overta.

– Dreiningen i USA er ikke bra. Vi ser at Xi Jinping koser seg når alt dette skjer. Det bor bare 340 millioner mennesker i USA. Til sammenligning samlet Xi nylig statsledere fra over 20 land, som representerer tre milliarder mennesker. På sikt kan innflytelsen til USA bli mindre. Og folk liker heller ikke å bli herset med, slik Trump gjør med sine gamle allierte. De kan akseptere det på kort sikt, men det gjør samarbeid med USA mindre attraktivt.

– Ikke nødvendigvis negativt 

Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika har også de lange brillene på:

– Det kan godt hende at vi får krakk og krise i morgen. Vi er sårbare for det, men slikt kan ikke en makroøkonom være opptatt av. Jeg er mest opptatt av langsiktig inntjening.

Andreassen karakteriserte i Finansavisen tidligere i år Trumps nye tollsatser som begynnelsen på en ny økonomisk verdensorden. Ifølge ham er det Trump-regimet driver med, et historisk brudd med hele strukturen i verdensøkonomien.

– Det går an å være veldig forferdet over Trumps inngrep i ting som klimapolitikk og sivile rettigheter, men samtidig se at det ikke nødvendigvis får noen konsekvenser for børsen generelt. Om USA stenger statsapparatet, kan konsekvensene bli fryktelige, og vi kan se mer utestengelse av politiske motstandere – men det er ikke dermed gitt at dette er negativt for næringslivet.

– Hva mener du?

– Skal aksjemarkedene falle på bred basis, tror jeg det også må skje noe med inntjeningen på bred basis. Det vi økonomer alltid spør oss om, er hvordan det går i næringslivet. Det er inntjening og profitt som gir pris på aksjer. Sist vi hadde et slikt “krakk” på begynnelsen av året, snakket jeg mye om at markedet var usedvanlig dyrt. Nå er det enda dyrere, men det betyr ikke nødvendigvis at det skal falle.

Andreassen er heller ikke voldsomt urolig for konsekvensene av at den amerikanske staten stenger ned.

– Vi har sett nedstengninger av staten før, men det har bare vært midlertidige stans. Investorer er vant til dette. Alt kommer an på hvor omfattende det blir. Alle disse bedriftene har et samliv med det offentlige. Jeg tror det er lett å overdrive virkningene av dette i markedene.

– Trump er børsens beste venn

På spørsmål om hvordan en investor bør vekte frykten for statlig inngripen i selskaper og ekspropriasjon opp mot muligheten for avkastning, svarer Andreassen følgende:

– Det er litt forskjell på slike som Putin, som gjerne går etter selskapenes inntjening, og Trump. Trump er ofte børsens beste venn. Han slår heller ned på ting som fagforeninger og offentlige reguleringer. En ting som ikke er så kjent, er at Trump er veldig glad i ekspropriering. I forbindelse med det nå nedlagte Keystone XL-prosjektet var han innstilt på å harve over alle rettigheter for å få bygget ledningen. Slike grep fungerer ofte veldig bra for business. Mange vil si at Trump er en autoritær leder, men han er også handlekraftig. Siden han ble valgt, er S&P 500 opp 20 prosent inklusive utbytte.

Sjeføkonomen mener derfor at autokrati ikke nødvendigvis er dårlig for business.

– Vi glemmer ofte at ikke all korrupsjon er skadelig for markedene. Korrupsjon er på mange måter en samfunnsødeleggende kraft, men det kan være bra for business. Det undergraver tillit til styre og stell, men det kan få prosjekter godkjent og ting satt i gang. På kort sikt kan det booste den økonomiske aktiviteten.

– Hvor mye skal man stole på offisiell statistikk fra regimer der tallene ofte pyntes på (som for eksempel arbeidsledighetstall) – og hva ser profesjonelle etter som “sannhetsmarkører”?

– Alt det er ille, men det er nettosak vi diskuterer når vi diskuterer hvordan det går med aksjemarkedet. Det har lenge vært kjent at opsjonene som ledere i IT-industrien har i USA, er tilbakedaterte. Det er mye slikt som alle mistenker, men folk kjøper techaksjer likevel. Enten er de ikke klar over det, eller så gir de blaffen i det.

– Hvis du måtte velge: Ville du heller investert i en autokrat med tiårige planer, eller en demokrat med toårige valgsykluser?

– Det ville nok ikke vært utslagsgivende. De fleste diktaturer er litt avhengige av folkemeningen. De fleste demokratier har sine eliter, og de er litt småkorrupte. Det er ikke så stor forskjell som folk skal ha det til. Det er ikke svart–hvitt. Ta Kina: Landet har et sært markedskommunistisk system. Noe der er bra for næringslivet, mens andre ting er uheldige. Nå reiser folk til Kina fordi noen av verdens beste teknologibedrifter er der, og de gir blaffen i regimet. Den kinesiske børsen har vært en av de sterkeste i år.

Kan du hente kapitalen hjem?

Nils Kristian Knudsen, sjefsstrateg for aksjer, renter og valuta i Handelsbanken, har følgende å si om utviklingen i USA:

– Pr. dags dato vil jeg anse USA som et fullverdig demokrati. Det er imidlertid grunn til å være bekymret over noen av utviklingstrekkene, og dette må investorer bake inn i risikopremien de krever. 

På generell basis er Knudsens hovedspørsmål i møte med autoritære krefter: Kan jeg hente kapitalen hjem? 

– Ettersom historien har vist oss at regimer hvor det oppstår økonomiske eller politiske kriser ofte tyr til kapitalkontroll, valutarestriksjoner eller ekspropriasjon, bør ryggmargsrefleksen til en investor være å stille det spørsmålet. 

Knudsen mener demokratier og autokratier gir ulike typer risiko når det kommer til investering.

– Demokratier kjennetegnes av gradvise endringer og institusjonell stabilitet. Selv når politiske partier skifter, endres ikke spillereglene fundamentalt. Autokratier, derimot, er preget av binære utfall: Alt kan virke stabilt, men så endres reglene over natten. Mens risiko kan prises gjennom renter og kredittspreader i demokratier, er det selve typen risiko som kjennetegner autokratier hvor reguleringer fra myndighetene kan gjøre det umulig å repatriere kapital.

Identifiser hvilke sektorer som har regimets støtte

På spørsmål om hvordan en investor bør vekte frykten for statlig inngripen i selskap og ekspropriasjon opp mot muligheten for avkastning, har Knudsen følgende råd:

– Selv høy avkastning har liten verdi hvis den ikke kan repatrieres. Statlig inngripen er derfor et sentralt tema. Det kan ta mange former: kapitalkontroll, prisreguleringer, særskatter eller direkte ekspropriasjon. Poenget er at avkastning på papiret er verdiløst uten mulighet for repatriering. Derfor må investorer alltid spørre seg: Hva er sannsynligheten for statlig inngripen? Og kan man i det hele tatt beskytte seg mot det?

Knudsen mener det “helt klart” er vinnere og tapere blant ulike bransjer under autoritære regimer.

– Autoritære regimer favoriserer ofte sektorer som råvarer, energi og forsvar, mens taperne er sektorer som media, utdanning og finanssektoren. For en investor innebærer dette å best identifisere hvilke sektorer som har regimets støtte, og hvilke som blir undertrykt.

På spørsmål om hvor mye man kan stole på offisiell statistikk fra regimer der tallene ofte pyntes på, har Knudsen en oppfordring:

– Offisiell statistikk må behandles for det det er, og for investorer innebærer det at man må se på ulike variabler for å få et så riktig bilde av økonomien som mulig. 

Hvor rødt er flagget?

Ifølge Knudsen gir Mussolinis Italia, Castros Cuba og Erdogans Tyrkia et bilde av hvor risikabelt det historisk sett har vært for utenlandske investeringer:

– Fra et korporativt system i Italia, hvor staten og utvalgte selskaper dominerte, til Castros Cuba med full ekspropriasjon av utenlandske investeringer. I Tyrkia ble det full kollaps i valutaen, og utenlandske investorer trakk seg ut. Det er også flere eksempler, blant annet Sør-Afrika under apartheid, Chile på begynnelsen av 1970-tallet og Brasil på 1960- og 70-tallet.

Hvis Knudsen måtte velge mellom å investere i en autokrat med tiårige planer eller en demokrat med toårige valgsykluser, ville han valgt demokraten fordi det, ifølge ham, “innebærer bedre institusjoner og forutsigbarhet, riktignok med støy underveis”.

– Er korrupsjon i slike markeder en kostnad, en risiko eller bare en “service fee” man bør kalkulere inn?

– Alle tre har elementer som bør kalkuleres inn – men til syvende og sist handler det gjerne om hvor rødt flagget er, ettersom risikoen må anses som skyhøy.

Råvarer, energi og forsvar

Som de andre norske finansekspertene, peker også analytiker Thomas Dowling Næss i Sparebank 1 Markets på at det er ulikt risikonivå mellom det å investere i et demokrati og i et autoritært regime.

– Det handler ikke bare om prisen på risiko, men også typen. I demokratiske systemer svinger kontantstrømmene mer fra dag til dag, men spillereglene er vanligvis mer stabile – selv om grunnrentesjokket på vind i Norge og de stadig skiftende betingelsene i USAs “Inflation Reduction Act” minner oss om at sjokk kan komme også her. I autoritære regimer kan kontantstrømmene se stabile ut, men markedet priser ofte inn faren for plutselige og ødeleggende sjokk som ekspropriasjon, sanksjoner eller regimeskifte. Paradoksalt nok viser studier at cash flow at risk ofte er lavest nettopp i land der den teoretiske kapitalkostnaden er høyest.

I likhet med Knudsen trekker også Dowling Næss frem spesifikke bransjer som gjerne gjør det bedre enn andre i et autokrati.

– Hvis jeg måtte ha vært investert, ville jeg satset på råvarer, energi og forsvar fremfor medier og selvstendige tenketanker.

– Ingen regimesikre investeringer

Men når det kommer til regimesikre investeringer, er han ikke så sikker på om verken gull, geiter eller gode forbindelser til svigersønnen til presidenten holder mål.

– Dessverre finnes det ingen regimesikre investeringer – gull kan beslaglegges, geiter kan stjeles, og svigersønnen til presidenten er sjelden en langsiktig indeks.

– Hvis du måtte velge: Ville du investert i en autokrat med tiårige planer eller en demokrat med toårige valgsykluser?

– Historien tilsier vel at demokratiske regimer har gjort det klart best, men er det lov å gi Kina et unntak? Jeg tror det blir meravkastning i Kina de neste ti årene.

På tross av historiske utfordringer med investeringer i autoritære regimer, tror Dowling Næss det kan finnes en trygg havn:

– Med lang nok horisont har de globale indeksene stått seg gjennom kupp, verdenskriger og annen elendighet.