I 2001 ble handlingsregelen innført for å sikre at oljeformuen kom til flere generasjoner til gode. Staten kunne bruke den forventede realavkastningen av Oljefondet, som var 4 prosent, og i dag er redusert til 3. Slik fikk Norge en buffer mot økonomiske nedturer, samtidig som vi unngikk overoppheting i gode tider. Men dagens virkelighet er en helt annen. Fondet har vokst til over 20.000 milliarder kroner. 3 prosent av et slikt beløp er astronomisk. Å bruke 579 milliarder kroner – slik regjeringen foreslår for 2026 – og samtidig hevde at man holder seg innenfor regelen, er et regnekunststykke, ikke en økonomisk vurdering.
Økningen i oljepengebruk under finanskrisen, oljenedturen og pandemien, ble aldri reversert.
Regelen er blitt et politisk frikort. Så lenge tallet «2,8 prosent» ser pent ut i budsjettdokumentene, slipper man å diskutere realøkonomien bak. Hvor mye får vi igjen for pengene? Hva kunne vært gjort mer effektivt? Og viktigst, hvem skal betale når oljeformuen tar slutt?
Ideen bak regelen var at vi kunne bruke mer i dårlige tider og mindre i gode. Det har ikke skjedd. Økningen i oljepengebruk under finanskrisen, oljenedturen og pandemien, ble aldri reversert. Resultatet er at midlertidige tiltak er blitt permanente utgifter.
Offentlige utgifter utgjør nå nær 60 prosent av BNP, som er høyest blant OECD-landene. 30 prosent av alle sysselsatte jobber i offentlig sektor. Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, men veksten har vært ukritisk. Norge har fortsatt å øke pengebruken også i oppgangstider, uten tilsvarende produktivitetsvekst. Det virker som om handlingsregelen har mistet sin funksjon. Ikke for å beskytte mot overforbruk, men tvert imot for å legitimere det.
Når Oljefondet vokser og vokser, blir rommet for pengebruken også større. En prosentregel knytter ikke pengebruken til realøkonomiske indikatorer som sysselsetting, produktivitet eller inflasjon. Den sier egentlig «Vi kan bruke 3 prosent uansett».
I stedet kunne man sett på nye styringsparametere som måler oljepengebruken. Et beløpstak kunne gitt tydelige rammer for politikerne og tvinge frem prioriteringer. Alternativt er vi nødt til å revurdere 3 prosent til 2 prosent. Samtidig er vi nødt til å spørre oss selv om hvordan vi bruker disse pengene mest effektivt. Mange antar at økte offentlige utgifter er den raskeste veien til å stimulere økonomien. Men forskning viser noe annet. Harvard-professor Gregory Mankiw har dokumentert at 1 krone i offentlig forbruk gir rundt 1,40 kroner i økt aktivitet, mens 1 krone i skattelettelser kan gi opp mot 3 kroner i stimulans.
Dessuten er ikke fondets verdi garantert. En svekkelse av dollaren, som fondet er tungt eksponert mot, kan redusere verdien dramatisk. Den dagen markedene snur, vil 3 prosent ikke lenger være 3 prosent. En regel som ikke tar høyde for denne risikoen, er rett og slett for naiv.
Handlingsregelen må gjennom en reform eller avvikles. Den har gjort godt, men i dagens økonomi skaper den kun flere problemer. Nå trenger vi en ny regel som stiller politikerne til ansvar for hvor mye oljepenger de faktisk bruker, og hva de bruker dem på.
August Brunner
Student ved UiO (samfunnsøkonomi)
