Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Nigel Farage, Giorgia Meloni og Jordan Bardella har alle justert sin økonomiske politikk for å unngå kollisjon med kredittmarkedet. Det bør ønskes velkommen at selv populister må endre kurs. Også i USA er obligasjonsmarkedet et effektivt verktøy for å begrense president Donald Trump.
Lederen for det franske partiet Nasjonal samling, Jordan Bardella, har det siste året forsøkt å overbevise finansbransjen om at han slett ikke er så radikal som mediene fremstiller ham.
Da Storbritannias erkepopulist Nigel Farage forrige uke holdt sin tale om økonomisk politikk, overrasket han trolig publikum. Han lover ikke lenger skattekutt på 90 milliarder pund eller en halvering av selskapsskatten.
Bekymring for hvordan kredittmarkedet vil reagere, trenger ikke bare føre til forsiktighet, men kan også fungere som en katalysator for vekstfremmende reformer.
I Italia har den høye statsgjelden på 134 prosent av BNP fått statsminister Giorgia Meloni til å fremskynde sin vekstagenda.
Ser vi over Atlanteren til USA, synes også obligasjonsmarkedet å være et effektivt verktøy for å begrense president Trump. Et eksempel er da han i sommer diskuterte muligheten for å avsette sentralbanksjef Jerome Powell.
Landenes gjeldsbyrde og betalingsevne har vist seg å kunne påvirke både politikk og politisk atferd. Selv populister må underkaste seg reglene i finansmarkedet.
Vi bør være takknemlige for markedets konstruktive kraft. Det har vist seg å være et av få effektive virkemidler for å tøyle populister, og sørge for at deres mest ekstreme ideer ikke blir virkelighet.
Lavere tilgang på amerikansk storfe har drevet kjøttprisene opp. Samtidig fører 50 prosent toll på brasiliansk biff og kvoter på import fra Argentina til høyere priser. Men president Donald Trump prøver å skyve skylden over på næringsmiddelindustrien.
Det nye føderale budsjettet inneholder utgifter på rekordnivå og enorme gjeldsopptak til sosiale prosjekter. Tysklands regjering vil med stor sannsynlighet mislykkes i oppgaven med å lede økonomien ut av den dypeste krisen i Forbundsrepublikkens historie. Tyskernes frykt for nedgang er dessverre berettiget.
I flere år har verdensøkonomien trosset dommedagsprofetene. Vil denne motstandskraften fortsette i 2026? Truslene mot vekst tårner seg i hvert fall opp. Lærdommen fra de siste årene er at det neppe blir krakk, men problemene kan likevel strø rikelig med sand i maskineriet i verdensøkonomien.
