– Det er kun én Ivar E. Lykke. Jeg lukter godt, kler meg fint og oppfører meg bra. Jeg er grei og raus. Og jeg er en rik arving. Hva mer kan man egentlig be om? Etternavnet passer perfekt!

Han kunne like gjerne hett Herr Griseflaks. 46-åringen representerer nemlig sjette generasjon lutter velstand utsprunget fra Lykke-familiens handelsbedrift I.K. Lykke.

Selskapet står bak dagligvarekjeden Bunnpris med 240 butikker over hele Norge. Det har gitt familien en klekkelig formue som Kapital nylig verdsatte til 1,8 milliarder kroner. Christian Lykke, som har størst eierandel, er god for 1,1 milliarder kroner, mens vi har klokket inn lillebror Ivar til rundt 700 millioner.

– Christian driver familiebedriften, da er det naturlig at han eier mest. Vi har et veldig godt forhold, og det har aldri vært noe uenighet mellom oss. Vi har også en storesøster som vi er veldig glade i, poengterer yngstemann.

Hett i kommentarfelt

Det er altså storebror Christian som styrer familiebedriften med 200 års historie, mens fem år yngre Ivar er medeier og styremedlem. Han har hele tiden valgt å stå utenfor daglig drift. Til gjengjeld har han fått tid og råd til å dyrke sin lidenskap for film og TV. Han har også kunnet satse på eiendom, før han i det siste også har begynt å investere i aksjer – med hell. Mer om det senere.

Samtidig som Kapital nylig publiserte listen over Norges 300 rikeste arvinger gikk Anders Buchardt, sønn av investor og entreprenør Arthur Buchardt, hardt ut mot medienes bruk av merkelappen «arving», og særlig ille blir det, ifølge Buchardt jr., når man putter på «milliardær» foran.

Han har jobbet i tospann med faren i 15 år, og mener begrepet forringer æren og omdømmet til de som står på, jobber, utvikler og skaper verdier i familiebedrifter.

Siden har ikke reaksjonene latt vente på seg, hverken i kommentarfelter eller andre steder. Diskusjonen om arvinger vekker tydeligvis følelser og engasjement. En av dem som mener debatten trenger nyanser, er nettopp Lykke, som sendte Kapital følgende SMS:

«Dere bør skrive om de som overhodet ikke har noe problem med å være arving. De som ser på det som en gullbillett inn i sjokoladefabrikken.»

Vi spør om han ønsker å stille til intervju om arving-tematikken. Det vil han, men først føler han behov for å si noe om sin avdøde far, Trond Lykke, som ble adm. direktør i familiebedriften i 1968.

– Jeg vil starte med å si at uten pappa hadde jeg sannsynligvis ikke vært rik. Han stod på og la et svært bra grunnlag. Pappa var også arving. Men det var en helt annen tid, og han arvet ikke like mye. Han bygde seg sakte opp en stor formue, sier sønnen.

Svarer Buchardt

Trond Lykke, kjøpmann i femte generasjon, skulle bli den som gjorde familien skikkelig rik. Han åpnet den aller første Bunnpris-butikken på Øya i Trondheim i 1981, og siden tok familien del i kjededannelsen innen dagligvarehandel i Norge som har plassert flere familier på Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Hvilket i sin tur har resultert i ganske mange personer som – lik det eller ei – blir omtalt som «milliardærarvinger».

– Når man er rik arving så blir man sett på som en liten baby, som ikke har gjort noe for å få et lass med penger og verdier i fanget. Noe som er helt sant, men sånn er verden. Den er urettferdig. Alle vil være «self made millionaire». De får mer respekt. Rik arving er et skjellsord, sier han.

– Og det må man som arving avfinne seg med og tåle, uten dikkedarer?

– En rik arving må venne seg til å bli mislikt. Jeg føler at jeg ikke trenger å bli likt av alle. Det er mye skam rundt det å være arving. Rike arvinger må slutte å skamme seg. De må få seg noen baller. Eller kjøpe seg baller, sier Lykke spøkefullt.

Han mener at folk er for misunnelige og ikke liker andre som har hatt det for lett i livet.

– Jeg gir fullstendig blaffen i det. Har ingen skam der. Folk kan være så misunnelige de bare orker, men de må huske én ting: Misunnelse er en dødssynd! Man brenner opp i helvete. Det står i bibelen!

Lykke ønsker å være en slags motstemme til Buchardt – som altså misliker  merkelappen «milliardærarving».

– Jeg synes det er helt greit å være arving. Man skal ikke skamme seg over at man er født inn i en familiebedrift. For meg handler det om å gjøre noe ut av de mulighetene man har fått – og å skape noe eget ved siden av. Noe Anders Buchardt gjør til gangs. Jeg har forresten truffet han noen ganger, og han er superhyggelig.

– Et gedigent privilegium

Ifølge Lykke starter arvinger som ham selv livet med en «gullbillett til sjokoladefabrikken» eller sagt med andre ord – en enorm fordel. Og han utdyper sitatet sitt, hentet fra Roald Dahl-historen Charlie og sjokoladefabrikken, slik:

– Jeg er da en av de barna med rike foreldre som nærmest kjøpte seg inn i herligheten. Jeg kan være han tykke gutten som het Augustus Gloop. Det jeg mener, er at man starter livet med en enorm fordel. En gullbillett i hånda. Og noe som gjør det lettere å tjene enda mer penger. Hvis man gjør ting riktig. Bruker tid, setter seg inn i sakene. Og satser smart. Ikke nødvendigvis spennende. Men langsiktig, kjedelig og smart: for eksempel eiendom, bank, olje, gruvedrift, energi, oppdrett osv. Også må man ikke være redd for å feile litt. Feil er bra. Det gikk ikke så bra med Augustus Gloop stakkars. Så vi får se hvordan det går med meg, smiler Lykke.

– Ser du på arv som et privilegium, et ansvar – eller begge deler?

– Det å arve er et gedigent privilegium. Og et stort ansvar. Man må ikke rote bort pengene og midlene på piss, men investere i ting som stiger i verdi. Som for eksempel eiendom og aksjer. Og så må man være tålmodig og stå på litt. Ta sjanser! Men det kan gå utover søvnen. Så man må ta melatonin eller sovetabletter for å få sove.

Søvnen har vært et problem for Lykke i rundt 20 år. Og det eneste han faktisk misunner andre. Men, poengterer han:

– Misunnelse er som sagt en dødssynd, så jeg må skjerpe meg jeg også. Jeg vil ikke brenne i helvete! humrer han.

Et liv bak kamera

Lykke valgte som nevnt ikke å tre inn i familiebedriften. Der faren styrte dagligvareimperiet med fast hånd og kalkulator, søkte sønnen heller frihet og et liv bak kamera. I løpet av årene har trønderen operert både som produsent, manusforfatter og skuespiller, han har spilt i flere reklamer og sketsjer samt TV-serier og spillefilmer.

– Hvorfor akkurat film?

– Det startet egentlig allerede i 1990. Det året begynte pappa å abonnere på filmkanalen Filmnet. Da var jeg solgt, forteller Lykke.

Han fikk sin første faste TV-rolle som Stig Jentoft i Hotel Cæsar. Siden har Lykke spilt i filmer som Kill Buljo 2 (2013) og Tomme tønner 2 Det brune gullet (2011). Han har også regissert flere musikkvideoer – blant annet for Tone Damli Aaberge, DDE og Karpe.

Det 46-åringen blir mest gjenkjent for er likevel Kollektivet som gikk på TV2, samt Middagsscenen han gjorde i Kill Buljo 2.

– Den gikk viralt på ulike sosiale medier. Rett og slett legendarisk! Den er jeg skikkelig stolt av, forteller Lykke.

Ellers var han også med i første sesong av Jul i Blodfjell. Og han spilte rollen som Dollar Tom i Helt Perfekt.

– Det var gøyalt å jobbe med Thomas Giertsen. Han var bossy, og sånt liker jeg. Man må vise tydelig hvem som er sjefen. Hierarki er bra!

I sin egen miniserie om den selvhøytidelige rikingen Christian Walter Berg spiller han hovedrollen selv – en karikert versjon av overklassen, fortalt med glimt i øyet. Christian Walter er en riking som fortsatt bor hjemme hos foreldrene sine, og Lykke legger ikke skjul på at han har hentet inspirasjon fra miljøet han selv kjenner godt.

– Jeg elsker å lage ting som får folk til å le, eller i hvert fall reagere. Jeg lærte tidlig av pappa, faktisk av alle steder i alpinbakken, at det alltid må skje noe, forteller Lykke.

Han beskriver at de øvde på noen svinger, samtidig som hastigheten var svært høy.

– Det har jeg tatt med meg videre i stort sett alt jeg gjør kunstnerisk. Det må være en utvikling i historien eller i karakterene. Ofte med en eller annen tvist. Da blir det mer spennende og interessant.

– Hva er du mest stolt av i løpet av karrieren så langt?

– Filmene jeg har laget om Christian Walter Berg. De er svært godt laget og gøyale. Herlig køddete. Alt ligger ute på YouTube. Sikkert ikke humor for alle, men det gir jeg blaffen i. Man kan ikke få med seg alle!

En sulten liten rev

Film er ikke lenger noe levebrød, men heller en lidenskap. I dag driver Lykke mest med utleie, kjøp og salg av leiligheter. Det siste året har dessuten interessen for investeringer tatt stadig mer plass. Gjennom selskapet sitt, Lykkeborgen – «en borg full av lykke» som han selv kaller det – investerer han i både eiendom, aksjer og obligasjoner.

– Når folk spør hva jeg jobber med, så svarer jeg: «Æ fløtte pæng». Jeg driver med aksjer fordi det er spennende og morsomt. Det er fascinerende å følge markedet, og det er gøy å tjene egne penger. Jeg har litt av alt – bank, olje, energi, oppdrett, noe tech. Jeg kjøper og selger, men er ingen gambler, sier han.

Strategien er enkel: Tjene penger, sakte, forklarer Lykke og legger til:

– Det er vanskeligst å tjene den første millionen. Når man allerede har mange millioner i startkapital så er det ikke så vanskelig å tjene mer. Hvis man er nogenlunde oppegående og fornuftig. Utfordringen da er vel mer det å klare å holde på alt.

Han beskriver seg selv som en rolig, men årvåken investor.

– Jeg har alltid vært sånn. Står på utsiden og iakttar det som skjer. Som en sulten liten rev. Plutselig så bykser jeg fram og nedlegger byttet. Grrrr! Jeg føler jeg har fått til mye bra i aksjemarkedet i år.

Lykke omtaler det som en utrolig deilig følelse når pengene bare renner inn, enkelte ganger så mye at han blir kvalm av seg selv.

– Heldigvis er det bare gårsdagens champagne som kvalmer meg. Andre ganger så renner pengene ut. Da blir jeg også kvalm. Så jeg er ofte kvalm, ler han.

– Hvor mye har du investert?

– Det er snakk om ganske store verdier. Jeg har vel aldri tjent så mye penger som nå før i hele mitt liv. Akkurat hvor mye vil jeg ikke si. La oss si det sånn: det er enorme summer for meg, men for de store gutta er det sikkert småpenger. Å plutselig tjene 350.000–400.000 kroner på en uke er jo vilt. Alt i alt har jeg vært veldig heldig.

Han følger nøye med på markedet.

– Jeg leser Finansavisen hver dag, følger med på meglerne, men mest av alt lytter jeg til meg selv.

– Hvem ser du opp til?

– Faren min. Han var og er mitt største forbilde. Han lærte meg å være tålmodig. Bruke tid. Tenke seg nøye om. Ikke stresse.

Ønsket som tospann

Selv om han ikke gikk i farens fotspor, har Lykke tilsynelatende arvet noe av hans forretningsteft. At han valgte sin helt egen retning var imidlertid ikke gitt.

– Pappa ønsket nok at jeg skulle være med mer. Jeg tror han kanskje så mye av seg selv i meg. Vi er på mange måter veldig like, både i utseende og væremåte. Jeg er heldigvis ikke like glad i mat og drikke som det han var, så jeg holder meg relativt slank, sier Lykke og ler.

Han forteller at faren gjerne så for seg at begge sønnene skulle drive butikken videre sammen.

– Han ville at vi skulle bli et tospann, men det ble naturlig slik det ble. Og det er helt greit. Christian gjør en kjempejobb!

– Hva var grunnen til at du ikke ble med?

– Jeg var dessverre ikke interessert nok. Det er veldig mye ansvar og en krevende jobb.

– Følte du på press?

– Ja, det var en del snakk om det da jeg var i tenårene, men jeg hadde allerede da lyst til å drive med film og TV.

– Er det lettere å satse fullt og helt på en drøm når man vet at man har økonomisk trygghet til det?

– Absolutt! Det føles helt klart tryggere og mer stabilt, svarer Lykke som vedgår at han av og til har angret valget om ikke å være med på å føre familiebedriften videre.

– Ja, noen ganger så gjør jeg det. Det virker til tider veldig gøy. Jeg er med på alle styremøter, der får jeg vite om stort sett alle planer og alt som skal skje. Det er spennende!

Rik arving–tradisjon

Hvordan ønsker Lykke selv å føre arven videre – om han skulle gi den til neste generasjon? Spørsmålet forårsaker en liten latter.

– Ha ha! Om det er igjen no’ penger etter meg, mener du? Jeg ønsker å sakte, men sikkert tjene mer penger. Litt sånn som Warren Buffet holder på. Han er kul. Satser kjedelig, men trygt. Og bruker god tid på det. Pappa var også sånn. Jeg trenger ikke doble formuen min over natta, jeg kan godt bruke resten av livet mitt på å satse kjedelig og trygt. Jeg er seig, sier Lykke som håper at barna lærer av hans tankegang og viderefører den til sine barn.

– Vi må føre rik arving–tradisjonen videre. Og være stolte av det! Også må vi smile og le høyt. Selv ler jeg som en hest. Ser litt ut som en også.

– Føler du at du må bevise noe ekstra som arving?

– Jeg vil jo prøve å bevise at jeg får til ting jeg også. Som alle andre. Men jeg konkurrerer kun med meg selv, og det gir en enorm frihet. Jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Jeg kan kjøpe meg stort sett det jeg vil. Når jeg vil. Men jeg er ganske nøktern. Så det gidder jeg ikke. I forhold til det jeg tjener, så har jeg et relativt lavt personlig forbruk, forteller Lykke som for eksempel kun har én bil. En svart og møkkete Audi Q4, en sånn som veldig mange andre har.

– For meg er bil framkomstmiddel. Kommer heller ikke til å bruke penger på fettsuging, ansiktsløftinger eller hårtransplantasjon. Forfallet er allerede i gang, og jeg ønsker det velkomment! Ellers bruker jeg litt penger på kunst. Og reiser. Men jeg foretrekker Norge. Elsker Norge! Skal aldri flytte til et annet land. I hvert fall ikke Sveits.

Ser an filantropi

Moderne former for filantropi er på fremmarsj, også i Norge. Lykke utelukker ikke at han på et tidspunkt vil gi av sin overflod til et godt formål, eller til noen som trenger det, men hvis så skulle skje vil han gjerne være ganske så hands on.

– I så fall vil jeg helst være med på det selv. Altså reise til landet og se med egne øyne hva jeg eventuelt kan bidra med. Se resultatene. Av forskjellige grunner så kan jeg ikke gjøre noe slikt akkurat nå.

Nød og elendighet er ikke helt fremmed for ham. For om lag 20 år siden var han på reise i India. Der møtte Lykke den verste fattigdommen han har sett i hele sitt liv. Og han ble «blown away».

– Det er bilder jeg fortsatt har på netthinnen. Mennesker i ekstrem fattigdom, uten armer og bein. Eller med forferdelige hudsykdommer. Eller begge deler! Lutfattige unger i møkkete og fillete klær. Utallige mennesker som på natta lå og sov tett i tett på fortauene. De som ikke fikk plass på fortauene, lå i rennesteinen, mens bilene suste forbi, forteller han og legger til at han mener det nesten burde være obligatorisk for norske ungdommer å se sånt.

– Hva er planene videre?

– Jeg har veldig lyst til å lage en spillefilm. En grøsser med komiske elementer. Vi har en idé, og den er kjempebra! Ellers skal jeg investere i mer eiendom. Også har jeg lyst til å reise mer. Elsker å reise! Og jeg elsker å sole meg for å bli brun, men bruker alltid høy solfaktor. Alltid 30 eller 50. Jeg vil ikke ha hudkreft, i alle fall ikke i trynet. Nei, takk!