Norske aktivt forvaltede aksjefond har en god historikk. I et 1–5 års perspektiv har flertallet av dem ifølge Morningstar ikke bare overlevd, men også, etter kostnader, gjort det bedre enn passive konkurrenter. I internasjonal sammenheng er det oppsiktsvekkende.

Kenneth Lamont, principal i Morningstar, har tidligere fortalt Kapital at den sterke historikken trolig henger sammen med at det norske aksjemarkedet er lite, og at mange gode selskaper overses, eventuelt havner utenfor indeksene. Samtidig åpner han for at mange norske forvaltere kan være gode.

– Den gode historikken kan – til en viss grad – også skyldes at det rett og slett er mange gode aktive forvaltere av norske fond.

UNNGÅ DETTE: Det viktigste er å styre unna såkalte closet-trackers, altså de som hevder de har en aktiv investeringsstrategi, men som i realiteten nærmest replikerer en indeks, sier Kenneth Lamonth i Morningstar. FOTO: Chris Renton

Men god historikk betyr ikke at man uten videre bare kan laste opp med fond, snarere tvert imot. Ser vi på kostnadene, er det store forskjeller, og ifølge Lamont er det viktig å forsikre seg om at man faktisk får hva man betaler for.

– For å forstå hva slags fond du har kjøpt, er det viktig å vurdere forvaltningshonoraret opp mot aktiv andel. Det viktigste er å styre unna såkalte closet-trackers, altså de som hevder de har en aktiv investeringsstrategi, men som i realiteten nærmest replikerer en indeks. Dette er høyst tvilsomme forvaltere som selger grovt overprisede produkter.

Lamont har beregnet den aktive andelen i norske aksjefond for Kapital. Resultatene opp mot forvaltningshonoraret er vist i punktdiagrammet under. Han understreker at dette kun er et øyeblikksbilde fra én enkelt handelsdag (19. januar), og at han ikke har anledning til å kommentere enkelte aksjefond.

Høy spredning i kostnader

Enkelt forklart er «aktiv andel» hvor stor prosentandel av et fonds posisjoner som skyldes forvalters aktive valg versus å «kopiere» indeksen. Sistnevnte tilnærming – også kjent som passiv forvaltning – er enkel og rimelig å utføre, og da skal det være billig.

Analysen til Lamont viser at fondene med lavest aktiv andel også er de rimeligste, mens det er et ganske stort mellomsjikt med stor spredning i kostnader. Lamont sier han ikke er overrasket over funnene.

– Selv om fond med høy aktiv andel kan dekke mange ulike strategier, selges de til veldig forskjellige priser. For eksempel kan et såkalt smart beta-fond ha en høy aktiv andel, men samtidig være styrt av faste systemer og regler som gjør det billig i drift. En annen forvalter kan derimot hevde at de har mer unike metoder for å skape meravkastning, og vil derfor kreve en mye høyere pris for jobben.

Og selv om historikken til de norske fondene er god, minner Lamont om at høy aktiv andel også har en pris.

– Fond med høy aktiv andel tar per definisjon høye bets. Dette forsterker både gode og dårlige investeringsbeslutninger – og det øker volatiliteten. For noen investorer kan en begrenset andel av slike fond passe godt og være en fin måte å løfte totalavkastningen. For mange andre vil fond med en mer moderat aktiv andel passe bedre.

– Den vanligste unnskyldningen

Lamont forteller at det er spesielt én tilbakemelding fra forvaltere som vekker hans oppmerksomhet.

Den vanligste unnskyldningen vi får høre fra aktive forvaltere med lav aktiv andel, er at de ser få muligheter i markedet og derfor ikke ønsker store bets.

Kenneth Lamont, principal i Morningstar

– Den vanligste unnskyldningen vi får høre fra aktive forvaltere med lav aktiv andel, er at de ser få muligheter i markedet og derfor ikke ønsker store bets.

– Er det et godt argument?

– Det kan være det, spesielt hvis markedet generelt er dyrt. Samtidig er ikke dette en holdbar situasjon over tid, og derfor er dette noe vi følger nøye med på, avslutter han.