Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
I flere tiår har de oljerike gulfstatene markedsført seg overfor investorer, bedrifter og turister som øyer av stabilitet i et ellers urolig Midtøsten. Men etter at USA og Israel i helgen startet sin krig mot Iran, er gulfens status som trygg havn under press.
Teheran har slått tilbake ved å sende bølger av missiler og droner mot regionen, som huser flere amerikanske militærbaser. Det er marerittscenarioet gulflederne lenge har fryktet.
Et slående bilde på Teherans hensynsløse gjengjeldelse var prosjektiler som strøk over den skyskraperfylte nattehimmelen over Dubai i De forente arabiske emirater, regionens fremste handels- og turismeknutepunkt. Utlendinger som kom for solen og lave skatter, ble plutselig eksponert for en versjon av Midtøsten de ikke hadde regnet med.
Iran kan ha beregnet at høyt profilerte angrep ville presse USA til å dempe konflikten. I stedet har de irritert gulflederne som hadde arbeidet for en diplomatisk løsning.
Foreløpig ser det ut til at luftforsvarssystemene deres skyter ned de fleste prosjektilene.
Selv om selskaper utforsker beredskapsplaner, planlagte ferier avlyses og turister forsøker å finne fly hjem, er det for tidlig å vurdere de langsiktige konsekvensene for regionens økonomiske omdømme. Det er imidlertid klart at Trump og Netanyahus mangel på klare mål og fraværet av planlegging for et etterkrigs-Iran har skapt en farlig uforutsigbarhet.
Hvis USA avslutter konflikten mens regimet fortsatt består, vil gulfstatene ha en såret tiger på dørstokken. Den har vist at den kan og vil slå til mot nabolandene.
De fleste amerikanere vet lite om tysk politikk, og det gjør tilsynelatende heller ikke visepresident JD Vance. Ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland, som han knyttet bånd til i Berlin i fjor, befinner seg nå på feil side i Iran-konflikten, med antiamerikanske tendenser og motstand mot USAs angrep.
Antallet klager på asylvedtak har doblet seg på to år. Det skyldes tydelige insentiver i systemet: Den som klager, får bli, og gjerne i flere år. Mange drar nytte av dette. Det gjør ikke staten og skattebetalerne.
Bistands- og utenrikshandelsminister Benjamin Dousa er et bevis på at innsats lønner seg. Hardt arbeid og ambisjoner gjorde reisen hans mulig – fra betongblokkene i Kista til korridorene i Rosenbad. Politikkens oppgave bør være å sikre at flere kan gjøre den samme klassereisen.
