Min stil, mener jeg er sofistikert. Jeg liker eleganse og en helhet i komposisjonen. Jeg har øye for detaljene, for stoffene og alt som er: Hvordan jeg kler meg, hvordan brosjen settes på luen, eller hvordan hatten sitter.

Jeg vet nesten ikke hva stilikon er, men jeg liker Per Spook godt. Det han lager er litt smart og direkte, og har et tydelig formspråk. Finsk design synes jeg også kan være spennende.

God estetikk for meg er harmoni i antrekket. Aldri overlesset, enkle linjer, gjerne med en rampete detalj, for eksempel en spennende brosje eller farger. Forøvrig må det være et godt snitt, det er det aller viktigste.

Jeg setter pris på alt jeg får, små og store gaver. Enkelte ganger mottar jeg selvfølgelig noe med stor begeistring.

Det var en jul Olav lurte meg litt. Han ga meg bare en liten svipptursekk. Men så kom hovedpresangen, godt pakket inn i sekken. Den var storveies. Jeg vil ikke si hva det var. Olav var ganske lur, full av sjarme og hadde glede av å erte litt.

Jeg regner døden som en slutt. Jeg er ingen grubler. Døden kan være god når man har levd et liv og er mett av dage. Slik var det med Olav. Kommer døden brått, er det selvsagt annerledes, slik som med Stein Erik Hagen.

Olav fikk 100 bokser makrell i tomat av Stein Erik til 95-årsdagen sin.

Jeg ville sagt jeg har minst 100 hatter og luer. Man må variere. En hatt eller en lue skal være prikken over i-en som passer akkurat til det eller det spesielle antrekket.

Jeg strikker pulsvanter i mengder, fargerike pulsvanter. Jeg håper at de som får dem alltid blir glade. I hvert fall vinterstid er pulsvanter fantastisk. Jeg har også heklet mange luer. Mange bekjente har ønsket seg lue i Olavs farge, rødoransje. Men det har de ikke fått.

Et sted som betyr mye for meg er Olavs hytte, eller bu, i Mjølgebotn i Hallingdalsfjellene. Der er man helt alene. Det er fiskevann, nydelige vidder og et storslått fjell. Et himmelrike for Olav og meg.

En av de fineste turene jeg vet om er fra Finse til Kaldavasshytta. Den har jeg gått mange ganger med Olav og Erling Kagge. Det er en lang og komplisert tur over Olsskavlen og Vossaskavlen. 

En gang vi gikk turen, måtte vi ake oss over en elv på en tømmerstokk. Jeg sa først at jeg ikke våget, men så gjorde jeg det likevel. Hvis du sutrer, får du ikke bli med gutta.

Den siste tiden reiste Olav og jeg mye på kartet. Vi har vært utrolig mange steder på tur og har satt ring rundt DNT-hyttene vi har bodd på.

Jeg er meget tilfreds med valg av yrke, først som dommerfullmektig og siden som byråsjef i Justisdepartementet, og til slutt som tingrettsdommer i 30 år. Du verden så mange saker jeg har vært borte i, og så mange avgjørelser jeg har tatt. 

De 16 siste årene har jeg gledet meg over å kunne designe hotellene i Thon Gruppen, 90 stykker, og satt stilige farger på våre 70 kjøpesentre. Å være designer har vært en morsom avslutning på livet. Jeg har med meg interiørarkitekt Trond Ramsøskar. Vi tenker at det skal være litt smart, lekkert og med gode linjer.

Mine roller i Thon Gruppen er de samme som da Olav levde. Jeg sitter i mange styrer. De posisjonene har jeg fortsatt.

Bristol er tegnet av Finn Rahn. Han hadde vært i Marokko og hentet inspirasjon fra maurisk arkitektur. Opprinnelig het restauranten Den Mauriske Hall. Olav så mulighetene og satte inn et gulv i hallen for å få en ekstra etasje.

Nå har vi endret navn på Vinterhaven og Bibliotekbaren på Bristol til Mauriske Salonger. Spa-avdelingen vår er blitt særdeles flott og meget populær.

I mange år har jeg trålet loppemarked og kjøpt bøker og ting som kan være litt sjarmerende å ha på hotellene. Jeg har barnebarn i korps på Smestad, så dit må jeg alltid, og til Korsvoll, i nærheten av der jeg bor når jeg ikke bor på Bristol.

På et loppemarked fant jeg en gang en vakker selskinnspels med nydelig godt snitt. Den har jeg hatt med meg på mange turer, blant annet på Finnmarksvidda med Olav.

Jeg våkner ofte om natten med masse ideer og tanker. Da noterer jeg det ned og blir ferdig med det.

En fantastisk bok er Kabloona. Det er inuittenes navn på den hvite mann. Den er skrevet av den franske eventyreren Gontran de Poncins. I 1930-årene levde han et år med selinuittene på King William Island. 

De levde under 40–50 kuldegrader. Fangsten foregikk ved at de satt ved selens pustehull gjerne i dagevis. Selen ble spist rå, gjerne stivfrosset. Når de overnattet under sine reiser, bygget de raskt en iglo, det gjorde de på én time.

Jeg lånte boken bort til naturfotograf Arne Nærva. I etterkant skrev han på et kort: «En fantastisk historie og velskrevet».

Jeg bruker smykker med måte. Jeg liker også bijouteri. Olav og jeg handlet mye i Portobello Road. Jeg liker å ha et litt smart og eksklusivt smykke på luen.

Jeg liker gult. Brudekjolen min var en vakker gul kreasjon designet av Ove Harder Finseth. Hatten min var fra min kjære modist Mona Strand. Det kan ikke bli for mye farger, men det må være smakfullt og passe sammen.

For 600 kroner ville jeg samle fire venner til grillfest på verandaen, nå under blomstrende kirsebærtrær. Jeg ville servere grillet laks og en deilig salat. Og hvis du mener at det holder med noe å drikke, så blir det rett og slett kildevann. 

I kjøleskapet mitt har jeg melk, tran og stølsost. Det kan være gorgonzola og gulost, men ikke gummi-Gauda som barna sa da de var små.

Livretten min er lammelår fra Hallingdal, et stort lammelår spekket med masse hvitløk!

Snacks: «Uffameg», det spiser jeg aldri!

Det siste jeg kjøpte og elsker er leopardbuksene mine. De er smarte til en god og varm pjekkert, det er lune franske losjakker. Da jeg var liten, hadde vi alltid pjekkert.

Leopardbuksene mine passer forøvrig godt til min leopardkåpe fra 1970. Jeg dresser meg alltid opp til frokost på Bristol. Jeg representerer hotellet og hele Thon Gruppen – og meg selv.

I min familie var alle høye og elegante. Det var forventet at vi skulle ta oss godt ut i mitt hjem på Ullern. 

Den jeg var tettest med var min yngre bror, vi var perlevenner, snakket sammen nesten hver dag hele livet.

Noe jeg aldri bruker er dongeribukser. Jeg synes forøvrig bukser med hull på knærne, avklippede dongeribukser og skjerf med utvaskede frynser er ulekkert!

Bilen jeg kjører er Olavs gamle folkevogn, en lysegrå Tiguan. Den er enkel og grei og passer for meg. Jeg hadde en bil som var litt for sprek, en Subaru med masse hestekrefter, men den var ikke helt meg.

Her forleden leste jeg Et liv blant paragrafer av professor Johs. Andenæs. Jeg siterer ham gjerne: «Gode vaner skaper en god karakter.» Så enkelt er det.