Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Den typen multilateralisme som Den internasjonale straffedomstolen ICC representerer, har nærmest status som en religion i Europa. Nå har utenriksminister Marco Rubio tatt opp kampen med den lovløse domstolen, som preges av politisering, misbruk og etisk forvitring. Rubio gjør derfor rett i å arbeide for domstolens fall.
«ICC og domstolens allierte ønsker å etablere en permanent verdensdomstol med nærmest ubegrenset jurisdiksjon, med myndighet til å overstyre domstoler og grunnlover i USA og andre suverene stater – og til å etterforske og arrestere våre borgere. Amerikanerne har aldri samtykket til noe slikt», skrev Rubio i disse spaltene tirsdag.
«Ved å bruke alle verktøy regjeringen har til rådighet, og i samarbeid med alle allierte vi kan finne felles sak med, skal vi demontere ICC – murstein for murstein, om nødvendig», la han til.
Det er så kraftfullt som det kan uttrykkes.
Domstolen har vist seg å være både ineffektiv og sløsende, samtidig som den har overtatt den politiseringen som preger deler av det internasjonale juridiske miljøet.
Derfor kunne en aktor fra Gambia gå etter amerikanske soldater i Afghanistan og dermed undergrave USAs militære rettssystem, Uniform Code of Military Justice. Den etterforskningen er fortsatt åpen.
Derfor arbeidet ICC også for å anerkjenne en palestinsk stat, og la Mahmoud Abbas undertegne på vegne av det Hamas-kontrollerte Gaza – alt for å skaffe domstolen jurisdiksjon til å rette straffeforfølgelse mot Israels ledere. Dette er politikk, ikke jus.
Den rådende oppfatningen, ikke bare i USA, er at den moderne europeiske økonomien er på vei mot forfall. Men det er vanskeligere å sammenligne amerikansk og europeisk økonomi enn man skulle tro.
IT-systemene til hele Berlins rettsvesen kollapset fullstendig mandag. Kollapsen er et nytt bunnpunkt for etaten, men den kommer ikke som lyn fra klar himmel. Dette er resultatet av flere tiår med forsinket digitalisering, strukturelle mangler og politisk forsømmelse.
Da Frankrikes president begynte å snakke om behovet for strategisk autonomi, ble det av mange oppfattet som et uttrykk for franske fantomsmerter over ikke lenger å være en verdensmakt. Siden den gang har verden forandret seg. Det er et Frankrike med økt relevans som feiret sin nasjonaldag 14. juli.
