Etter å ha heiet på president Joe Bidens utgiftsfest slår den liberale eliten nå alarm over den amerikanske statsgjelden, som tirsdag passerte 40 billioner dollar. Venstresiden skylder på republikanernes skattekutt, men dette argumentet er som å hive innpå doble cheeseburgere og deretter skylde på salaten og tomatene når man går opp i vekt.
Gjeldsoppbyggingen har riktignok akselerert, men problemet er utgifter fra begge politiske partier, inkludert den enorme pengebruken under covid-pandemien og offentlige velferdsordninger som fortsetter å vokse nærmest på autopilot.
Kongressens første krisepakke under covid i mars 2020 kan ha vært berettiget for å begrense de økonomiske skadene av nedstengningene, men mange av ordningene ble ikke avviklet før i 2023.
Da Demokratene senere tok kontroll over Kongressen, satte de i gang en ny runde med utgifter, selv om økonomien i hovedsak allerede hadde hentet seg inn.
Deretter kom den tverrpolitiske infrastrukturpakken, fulgt av en lov full av særbevilgninger for å subsidiere produksjon av databrikker og, som kronen på verket, et enormt klimatiltak som demokratene på humoristisk vis kalte «Inflation Reduction Act».
Alt dette blir lagt merke til først nå fordi staten må betale høyere renter. USAs renteutgifter på statsgjelden var på 963 milliarder dollar i løpet av de første ti månedene av dette budsjettåret. Det er 200 milliarder dollar mer enn forsvarsutgiftene, og til og med litt mer enn utgiftene til Medicare.
Pressen blåser opp 40-billionersgrensen og de stigende rentene for å skremme Republikanerne fra ytterligere skattekutt som kan gi økonomien et løft på tilbudssiden.
Men problemet er altså ikke skattekuttene.
Offisielle markeringer til minne om Jiang Zemin og Zhu Rongji gir anledning til å reflektere over hvordan Kinas lederskap og politiske kurs har endret seg siden de var president og statsminister på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet. Historien hadde sett annerledes ut hvis liberaliseringen hadde fortsatt.
Prisene på husleie preger valgkampen i Berlin, og med god grunn. Siden 2015 er kvadratmeterprisen økt 85 prosent. Det finnes en forklaring på dette som man nødig snakker om: Migrasjon.
En rekke gründere og samfunnsøkonomer advarer mot konsekvensene av eierbeskatningen og arbeidsgiveravgiftene som de tre rødgrønne partiene går inn for. Denne gangen er trusselen mer håndgripelig enn tidligere. Når økonomene og næringslivslederne nå slår alarm, bør Sverige lytte.
