Denne artikkelen sto først på trykk i Finansavisen Sport & Fritid 26. januar 2018.
– Opp igjennom årene har jeg ofte blitt spurt om hvorfor ikke Mount Everest? For meg er storveggene i Antarktis i særklasse, det som sjarmerer og får det til å kile i magen – kaldt, vakkert, øde og bratt. Hengende overnattinger og dramatiske omgivelser, sier Ivar Tollefsen (56).
Desember og januar er høysesong for klatreekspedisjoner til jordens mest urørte kontinent.
Det er alltid kaldt i Antarktis, men den polare sommeren åpner et vindu for besøkende i månedene rundt årsskiftet hvert år, før temperaturene igjen gjør forholdene nærmest ulevelige for mennesker.
Ingen andre steder på jorden har hatt kaldere registrerte temperaturer enn kontinentet.
I august 2010 ble det målt minus 94,7 kuldegrader, noe som fremdeles er verdensrekord. Selv i sommersesongen er det ikke uvanlig med temperaturer ned mot 35 blå.
Dronning Maud Land
Ble annektert av Norge 14. januar 1939 og omfatter et område på 2,7 millioner kvadratkilometer ved sørpolen. i Antarktis.
En av hovedmotivene bak annekteringen var å unngå at norsk hvalfangstindustri ble utelukket eller forfordelt som følge av aktiviteten til andre stater i regionen. I dag bedriver Norge forskningsaktivitet i området.
Norge sendte to store vitenskapelige ekspedisjoner til kontinentet på 40- og 50-tallet. Forskningsaktiviteten sank imidlertid utover 60-tallet, før den tok seg opp igjen fra 1970-tallet.
Hvis Dronning Maud Land regnes som norsk land, ligger flere av landets høyeste fjell i regionen.
Første tur i 1993
Fjellklatrerne Robert Caspersen og Ivar Tollefsen satte for første gang benene på kontinentet i 1993, da Tollefsen organiserte en 13-manns ekspedisjon til Dronning Maud Land – det drøye 2,7 millioner kvadratmeter store området som ble annektert av Norge i 1939.
Målet med turen var først å førstebestige Jøkulkyrkja på 3.148 meter over havet (moh.) – Norges høyeste fjell, dersom Dronning Maud Land i Antarktis inkluderes.
– Ivar søkte etter de flinkeste klatrerne i Norge. Jeg bodde i Frankrike på denne tiden og levde kun for klatringen da jeg fikk telefonen med forespørsel om å bli med. Dette var den første gangen Ivar, Trond Hilde og jeg var på tur, sier Caspersen (46).
Han er fremdeles en svært habil klatrer, og har blant annet NM-gull i sportsklatring fra 1992, 1994 og 1998. I tillegg har han flere førstebestigninger av fjell og klatreruter i Norge, Alpene, Himalaya og Antarktis på merittlisten.
I 1999 ledet han dessuten en norsk klatreekspedisjon til Trango Towers’ stupbratte nordvegg, som av flere blir regnet som noe av det råeste i norsk klatrehistorie.
Ivar Tollefsen
Tollefsen er en norsk forretningsmann og eiendomsinvestor. Han er grunnlegger og eier av Fredensborg, et investeringsselskap med fokus på bolig og fritidsboliger. Ifølge magasinet Kapital hadde Tollefsen i 2018 en formue på 20 milliarder kroner.
I tillegg til forretningslivet, er Tollefsen kjent fra en rekke eventyr og ekspedisjoner. Han har blant annet deltatt i Rally Dakar, har ledet en rekke ekspedisjoner til blant annet Grønland og Antarktis, og har flere førstebestigninger i Dronning Maud Land.
Dronning Maud Lands «Storen»
Førstebestigningen av Jøkulkyrkja ble gjennomført uten dramatikk i januar 1994.
Deretter brukte ekspedisjonsmedlemmene tre-fire dagsmarsjer på å forflytte seg til det uutforskede fjellmassivet Fenriskjeften, hvor det karakteristiske fjellet Ulvetanna var det store målet.
I februar 1994, etter ni dager i veggen, sto Sjur Nesheim, Robert Caspersen og Ivar Tollefsen på toppen etter å ha klatret opp via vestveggen.
Den dag i dag har Ulvetanna fortsatt kun blitt klatret syv ganger totalt. Også andrebestigningen av fjellet sto Tollefsen og Caspersen for, da de sammen med Trond Hilde og Stein Ivar Gravdal klatret opp den loddrette nordveggen i november 2006.
– Da vi i januar 1994 gikk på ski fra Jøkulkyrkja mot Ulvetanna, passerte vi rett ved foten av fjellet Gessnertind, som vi anslo måtte være blant de tre høyeste fjellene i Dronning Maud Land, sier Caspersen.
I motsetning til Jøkulkyrkja, er Gessnertind (3.020 moh.) en spiss, alpin topp som krever klatring.
– Gessnertind er for Dronning Maud Land det samme som Store Skagastølstinden i Jotunheimen er for Norge – det høyeste fjellet i landet som krever klatring for å nå toppen via letteste vei, sier Caspersen, og fortsetter:
– Vi var egentlig på vei for å utforske andre fjell, men vi kunne ikke styre oss, vi bare måtte prøve!
Sjur Nesheim, Jan-Åge Gundersen og Caspersen ble den gang de første til å nå toppen av Gessnertind ved hjelp av en forholdsvis enkel klatrerute fra vest.
– Dagen etter gikk vi på ski under den kilometerhøye, stupbratte østveggen på fjellet. Fjellsiden var åpenbart en formidabel utfordring, men den gangen hadde vi andre fjell vi måtte klatre først. Veggen har stått på ønskelisten i 24 år, sier Caspersen.
Ni dager i veggen
Da Tollefsen og Caspersen i desember i fjor på nytt satte kursen for kontinentet, var det for femte gang, og omsider med østveggen på Gessnertind som det store målet.
Sammen med klatrekameratene Ole Ivar Lied og Trond Hilde jobbet de seg oppover veggen, steg for steg. Med seg hadde de mat for drøyt 14 dager og to bittesmå hengetelt som krypinn.
Fotografier av veggen fra deres tidligere ekspedisjoner i området dannet basis for planleggingen av en rute opp veggen. Mens det øverste og nederste partiet så håndterbart ut, var det langt mer usikkerhet knyttet til midtpartiet, forklarer Caspersen:
– Når ingen andre mennesker har vært der før, kan man ikke vite om det er mulig å komme opp. På avstand kan man bare i begrenset grad se hvilke muligheter fjellet byr på. Den fulle sannheten får man ikke før man er oppe i veggen. Dette usikkerhetsmomentet er noe av drivkraften vår, sier han.
I tillegg til uvissheten, blir klatreutfordringene i Antarktis naturligvis forsterket av kulden. Alt tar litt lenger tid med store votter og støvler.
Etter ni dager, 12 taulengder, drøye 500 høydemeter og litt over halve veggen kom klatrefølget til partiet som de på forhånd hadde knyttet store spørsmål til.
– Vi kom til en seksjon hvor vi ikke fant tilstrekkelig med gode fester til hender og føtter, sier Caspersen, og fortsetter:
– Fjellet var løst og usikkert, og vi fant ingen gode sikringsmuligheter. Terrenget var også svært ugunstig med en stor hylle rett under det krevende partiet. Konsekvensen av et mulig fall ville være å lande på fjellhylla. Det kunne blitt fatalt. Vi var ikke villige til å ta den risikoen.
Vanskelighetsgraden av det blanke partiet på Gessnertind anslår han til grad 7. Klatreteamet forserte den første halvdelen av veggen ved hjelp av en kombinasjon av teknisk og fri klatring.
Droppet bolter
Innen teknisk storveggsklatring har det tradisjonelt i stor grad vært akseptert at man ved enkelte blanke fjellpartier bruker hammer og meisel til å plassere bolter for å passere.
– Tradisjonen startet i Yosemite nasjonalpark på 50-tallet. Det har alltid vært knyttet store diskusjoner til hvorvidt man skal bruke bolter, eller ikke, men de fleste steder har det vært akseptert for å nå nye formasjoner og riss på store vegger, sier Caspersen.
Mesteparten av Caspersens førstebestigninger har vært gjennomført uten bolter, men det finnes unntak, forklarer han. Blant annet Trango Pulpit og et lite parti på Rondespiret i 1996/97.
– Få hadde reagert om vi hadde valgt å plassere noen bolter for å kunne fortsette opp Gessnertind, men vi valgte en annen tilnærming på denne turen, sier han.
Han viser til at antallet mennesker som klatrer i fjellene har eksplodert de siste 15 årene, samtidig som antallet urørte klatreutfordringer bare blir færre og færre.
« Det er en solfattig og kald vegg som er utsatt for fallvinder fra sydpolplatået »Robert Caspersen
Han ønsker ikke å frarøve fremtidige generasjoner muligheten til å gjøre førstebestigninger.
– Å ta vare på det «umulige» er viktig for sporten. Vi har selv blitt stimulert av slike utfordringer, og mange ganger klatret opp steder der forrige generasjon fortalte oss at det var umulig. Det er alltid surt å måtte snu, men vi så ingen annen mulighet, sier han.
Caspersen presiserer samtidig at han har stor glede av bolteklatring mange andre steder, men mener det er viktig å være bevisst på at jomfruelig terreng er en begrenset ressurs.
– Det er ikke bærekraftig å bolte naturen ned til vårt nivå. Jeg er helt sikker på at det kommer noen flinkere og modigere klatrere enn oss om ikke lenge og klatrer denne veggen i god stil, uten å forandre på naturen, sier han.
– Det var en tung dag
Tollefsen er også tydelig på at det ikke gir den samme gleden av en bestigning når man ikke når helt til topps
– Det var østveggen som var målet og den er fortsatt uklatret, fastslår han, og legger til:
– Det var en tung dag da vi besluttet å snu. Likevel er jeg godt fornøyd med at vi ikke falt for fristelsen til å bore. Det er jeg stolt av.
Han mener dessuten Antarktis-turen var mye mer enn kun østveggen.
– Vi gjorde mange andre flotte turer, og hadde enda en gang gleden av å være nesten en måned i verdens vakreste fjellområde, oppleve samhold, nærhet og kameratskap av ypperste klasse, sier Tollefsen.
– Hvordan opplevde du turen utover det rent sportslige?
– Det var en kald tur, og klatringen på Gessnertind er og blir krevende. Vi synes Antarktis bare blir kaldere og kaldere. Det handler ikke nødvendigvis om temperaturen, men vi opplever mer skygge og mindre sol. Forskjellen på overskyet og vind i 30 minusgrader, og vindstille og sol, er brutal, sier han.
Selv med midnattssol, har østveggen på Gessnertind kun sol fra kl. 11 på kvelden til kl. 11 neste formiddag.
– Det er en solfattig og kald vegg som er utsatt for fallvinder fra sydpolplatået, sier Caspersen.
Han erkjenner dessuten at hans eget forhold til klatringen har endret seg siden 90-tallet.
– Jeg gjør andre vurderinger i fjellet nå sammenlignet med da jeg var 25 år gammel. I dag har jeg kone og tre barn. Tidligere var jeg villig til å ta mye større risiko, sier han, og fortsetter:
– Jeg er tilhenger av at det skal være elitens privilegium å avgjøre hva som skal boltes, og tiden har endret seg siden vi hevdet oss i toppen for 15 år siden.
Mener krevende ruter velges bort
Tollefsen mener det er vanskelig å si når, og om, veggen blir klatret. Han viser til at selv om det er noe aktivitet i området, så velger de fleste ofte Fenriskjeften, som har bedre forhold.
Et klatreteam fra utstyrsprodusenten The North Face, bestående av noen av verdens fremste klatrere, som Conrad Anker, Alex Honnold og Jimmy Chin, var i desember i Antarktis samtidig som det norske teamet.
Tollefsen & co møtte gjengen i Sør-Afrika før flyreisen til iskontinentet.
– De var sammen med National Geographic og skulle lage film. De valgte bort de mest krevende rutene til fordel for mer solrike og stabile fjellområder. Høyere temperaturer og mindre vind øker naturligvis sjansen for suksess når man skal filme, sier Tollefsen, som ikke utelukker at Gessnertind kan bli stående urørt lenge:
– Det kan godt hende det tar en stund før noen andre vil dra ned for å fryse i østveggen.
Forberedelser i Oslomarka
I forkant av turen la Tollefsen ned betydelig innsats i Oslomarka med løping, ski eller sykkel.
Fartsfylt sykling på smale stier med hodelykt er blitt en ny favoritt for eventyreren og forretningsmannen.
– Jeg synes sykling innebærer en fin blanding av knallharde fysiske økter som forenes med høy fart og et betydelig element av risiko. Nå om dagen blir det kveldsturer i minus 15 grader, sier Tollefsen.
Cape Epic som neste mål
Stisyklingen har i tillegg ført Tollefsen til Afrika. Sammen med kameraten Trond Hilde er de på vei mot sitt sjette Cape Epic-sykkelritt i mars i år.
Rittet er av mange regnet som det absolutt hardeste i verden med mer enn 15.000 høydemeter fordelt over 700 km, eller 100 km med terreng hver dag. Hele verdenseliten stiller, og i fjor var det olympisk mester fra Rio de Janeiro, Nino Schurter, som vant.
Tollefsen og Hilde deltar i klassen for deltakere over 50 år, Grand Masters.
– Vi har deltatt noen år, og er blant de beste i Grand Masters, men havner evig langt bak Nino Schurter, Jeroslav Kulhavy og de andre i toppen, sier han.
Sykling og ski er dermed blitt viktig i oppladningen til større ekspedisjoner, mener Tollefsen.
Langt mellom klatreøkter
Mens klatrepartner Robert Caspersen til daglig arbeider som guide og tindevegleder i fjell i Norge og utlandet, hadde ikke Tollefsen vært i en storvegg siden sist gang de var i Antarktis i 2011.
– Jeg savner å klatre i et langt større omfang, og er ikke veldig stolt av å dra på tur såpass dårlig forberedt. Men når det er sagt – jeg har vært i store vegger før, blir raskt brukbart komfortabel og opplever at Trond og jeg kan være en meningsfylt støttefunksjon for Ole og Robert. Vi heiser, renser ruter, rydder tau, lager mat og sørger for at våre to toppklatrere kommer hjem til ferdig middag og nystrukkede soveposer, sier han.
Caspersen mener på sin side Tollefsen er godt anlagt for klatringen.
– Han hadde hevdet seg i verdenstoppen dersom han hadde brukt like mye tid på klatringen som jeg gjør, sier Caspersen.
Finansavisen omtalte i desember Børre Gjersvik og Kjell Kirkeng som i april i år planlegger å bli de første over Grønland på sykkel.
Tollefsen, Hilde og Caspersen har fremdeles fartsrekorden på under 7 dager på ski.
– Frister det med et forsøk på sykkel?
– Det er veldig fint å sykle på snø i tråkkede stier, men sykkel på Grønland kunne jeg aldri tenkt meg. Der er det kun et verktøy som gjelder, og det er ski, sier Tollefsen.
