Igjen øker uroen rundt handel og vekst. Bloomberg meldte riktignok onsdag at Kina og USA er nærmere en handelsavtale, tross den opphetede retorikken. Dermed steg Oslo Børs, etter fire dager med fall.

Men samtidig skuffer flere nøkkeltall, inkludert den amerikanske ISM-indeksen for industrien. Veksten kan fort bli lavere enn hva aksjemarkedene har tatt høyde for.

Det er da en viss porsjon obligasjoner i porteføljen kommer til sin rett. Men ett av problemene med negative obligasjonsrenter er at du ikke lenger får betalt for å bruke obligasjoner til å diversifisere porteføljen.

Og kan du være sikker på at obligasjoner faktisk gir diversifisering? Siden før tusenårsskiftet har negative vekstsjokk rammet aksjer, men gjort obligasjoner mer populære. Det har vært en viss stabiliserende faktor, også under finanskrisen.

Men det var først på 1980-tallet at korrelasjonen mellom aksjer og obligasjoner begynte å falle og til slutt ble negativ. Tidligere gikk aksjer og obligasjoner typisk i takt. J.P. Morgan Asset Managements analyse av amerikanske, tyske og britiske data siden 1950-tallet tyder på at det er i perioder med lav eller moderat inflasjon at obligasjoner typisk har bidratt til diversifisering.

Det er kanskje ikke noen spesiell grunn til å anta at inflasjonen skal skyte fart de neste årene. J.P. Morgan Asset Management-strateg Thushka Maharaj ser likevel fire grunner til at obligasjoner ikke vil være en like stabiliserende faktor ved negative vekstsjokk de neste ti–femten årene som de siste ti.

1. Svært lave, og til dels negative, renter i utgangspunktet.

Rundt regnet 25 prosent av obligasjonsuniverset har negative renter. Eurosonen dominerer dette, men Japan bidrar også. Når rentene allerede er svært lave, blir spørsmålet hvor mye mer de faktisk kan falle. Sikkert noe, men obligasjonskursers bidrag til samlet avkastning vil være begrenset.

2. Hva som kjennetegner den neste resesjonen.

Pengepolitikken begynner å nærme seg yttergrensen for hva den kan gjøre, og finanspolitikken kan få mer av ansvaret for å stimulere i den neste nedturen. Da kan faktisk inflasjonsforventningene stige igjen. Det trenger ikke være så farlig, men vil legge opp til at obligasjoner gjør det dårligere enn før.

3. Tendensene til prisnivåmål i særlig Federal Reserve.

Det er ikke praktisk forskjell på prisNIVÅmål og inflasjonsmål (prisSTIGNINGSmål) dersom målet innfris hvert år. Men det skjer jo ikke. Ved inflasjonsmål er avvik vann under broen; sentralbanken vil også etterpå sikte mot en inflasjon på (typisk) 2 prosent. Ved prisnivåmål vil for lav inflasjon i én periode bli forsøkt kompensert med for høy inflasjon i neste periode. Det er ikke sikkert strategien lykkes, men også dette er på marginen negativt for obligasjoner.

4. Kontroll over yieldkurven.

Tradisjonell pengepolitikk handler om å påvirke korte renter. QE (kvantitative lettelser) handler om lange renter. Yieldkurvekontroll innebærer politisk styring over hele rentekurven. Japan har det nå, USA hadde det på 1940-tallet. Det er mulig at vi går inn i neste amerikanske resesjon samtidig som obligasjonsrentene er solid forankret, påpeker Thushka Maharaj. I så fall vil de ikke motvirke et fall i aksjekursene.

I J.P. Morgan-forvalternes årlige rapport om forutsetninger for kapitalmarkedet de neste 10–15 årene legger de til grunn lav vekst, og også lav inflasjon med mindre finanspolitikken blir mer ekspansiv. Forventet avkastning for en amerikansk portefølje med 60/40 i aksjer og obligasjoner faller 10 basispunkter til 5,4 prosent.

Men tiden da en kunne ta ned risikoen i en portefølje ved å øke obligasjonsandelen er over, hevder J.P. Morgan, som mener gull, infrastruktur og unotert eiendom seiler opp som alternative måter å diversifisere på. Minner litt om Oljefondet, bortsett fra det med gull.