– Skal du få fotografert Cadillacen før den forsvinner fra Lier bør du få gjort det nå! Meldingen fra eieren var ikke til å ta feil av. Cadillacen med det imponerende navnet 1939 V16 «Seven-Passenger Touring Imperial Sedan» i karosserimakeren Fleetwoods katalog, hadde vi kjent i ti år, men siden den holdt til i nabolaget hastet det jo ikke. Før nå.
Så da var det bare å sjekke Yr og finne et passende tidspunkt for forevigelse av Norges sannsynligvis eneste registrerte Cadillac V16, før en ny eier får gleden av denne massive klassikeren.
Lykken er flere sylindere
Jakten på fordelene med flere sylindere er nesten like gammel som bilen, hvor det startet med én, og siden økte det, ikke minst når konstruksjon av flymotorer kom på agendaen. I bilene ble firesylindrede motorer dominerende i massemarkedet helt til inngangen på 1930-tallet, da det ble en stor endring.
«We’re going from a four to an eight, because Chevrolet is going to a six,» uttalte Henry Ford i 1930 da de jobbet med en erstatter til Ford Model A. Det som etter planen skulle vært en lang linje av firesylindrede modeller, fikk plutselig et annet mål for den svært konservative Henry.
Sylinderracet var i gang mellom de to markedslederne i de rimeligste segmentene, men det var for ingenting å regne i forhold til den krigen som var på gang i det amerikanske luksusbilmarkedet.
Luksus for alle penga
Cadillac hadde introdusert sin første produksjonsversjon av V8 allerede i 1915 og Packard hadde svart med dusinet fullt: Twin Six. Den ble kuttet i 1923, og fra da hadde åttesylindrede motorer i rekke og V-form dominert det amerikanske luksusmarkedet utover helt til slutten av 1920-tallet.
Alt virket mulig. Ettersom tiåret skred frem og velstanden økte ble bilkjøperne stadig mer krevende. Større og mer stilfulle karosserier og mer krefter var ropet fra de som ikke så på prislappen før de gjorde en handel.
Merker som Packard, Lincoln, Pierce-Arrow, Marmon, Lincoln, Franklin, Cunningham og Stutz produserte biler i øverste klasse i konkurranse med Cadillac. Helt mot slutten av 1920-tallet kom også Errett Loban Cords bilimperium med Auburn, Cord og Duesenberg virkelig på kartet, spesielt med introduksjonen av Duesenberg Model J i 1929 – den mektigste og kraftigste bilen i USA.
Depresjonens paradoks
At Depresjonen slo inn over aksje- og arbeidsmarkedet var fra starten som en parentes å regne for disse selskapene som hadde basert hele sin fremtid på en fortsatt vekst – både i markedet og i fysisk størrelse.
Paradoksalt nok skulle konkurransen om luksusbilmarkedet stå med de mektigste bilene i historien midt i en periode hvor markedet krympet fra dag til dag mens papirformuene forduftet.
Det måtte selvsagt – sett i ettertid med alle kortene på bordet – gå galt. Innen 1930-tallet var omme var de fleste av konkurrentene borte. Det endte med et blodbad hvor kun de sterkeste overlevde, men det ga oss noen av de vakreste klassikerne i bilhistorien.
Cadillac sjokkerte konkurrentene ved å introdusere verdens første produksjonsbil med V16-motor 4. januar 1930 på New York Auto Show, som for anledningen ble holdt på fasjonable Waldorf Astoria Hotel. Den sensasjonelle Cadillac V16 Series 452 hadde en 7,4-liters motor med en ytelse på 175 hk. Den var i stand til å komme opp i nærmere 160 km/t, ikke så langt bak Duesenberg som nettopp hadde overtatt tronen som «Americas Mightiest Automobile».
Med introduksjonen av V16-modellen var budskapet klart: Cadillac ville leve opp til slagordet «Standard of the World», godt understøttet av et tilbud på hele 35 ulike karosserityper fra Fisher og Fleetwood i fabrikkatalogen.
For at ingen skulle være i tvil om deres posisjon som den suverent dominerende luksusbilprodusenten, introduserte Cadillac også en V12 ved siden av sine V8- og V16-modeller.
Rask suksess, men lang nedtur
Marmon jobbet febrilsk med sin V16, men den ble ikke klar til lansering før i november 1930. Selv om den både var større og sterkere, hadde Cadillac fått et forsprang i markedet som Marmon aldri klarte å ta igjen med sin Sixteen. Allerede i introduksjonsåret bygde Cadillac over 3.250 eksemplarer av sin V16, et enormt antall i denne sammenheng.
Marmon på sin side bygde mindre enn 400 biler på tre år, og tapet per bil var så stort at det sendte dem til skifteretten i 1933. Fra da var Cadillac alene om V16-motorer i markedet. Da hadde imidlertid salget stupt også for dem utover 1930-tallet, slik at det bare ble bygd 212 Cadillac V16 mellom 1935 og 1937.
Som en følge av synkende salg tapte GM penger på hvert eneste eksemplar, både av V12- og V16-modellene. Den økonomiske belastningen ble etter hvert enorm, så de fleste trodde nok at modellene ble kuttet da den opprinnelige motoren ble kuttet i 1937.
Men konkurrentene måtte finne seg i at Cadillac ikke kastet inn håndkledet. I stedet introduserte den en ny 7,1-liters V16-motor på 185 hestekrefter i slutten av 1937, som 1938-modeller. Den nye motoren var konstruert med en sylindervinkel på hele 135 grader for at den skulle bidra til et så lavt tyngdepunkt som mulig.
Nå kalte Cadillac selv modellen for Sixteen i markedsføringen, mens de fortsatt brukte V16-emblemer. Salget av den nye modellen løftet fra vel 50 av den siste V16 til 315 for den nye Sixteen i 1938. Men nok en gang var løftet midlertidig. I 1939 fant kun 137 eksemplarer veien ut av fabrikken til nye kunder, og i desember 1939 var det definitivt slutt for modellen.
Spesiell nisje
Det markerte slutten for Cadillacs deltagelse i multisylinderracet. Senere har Cadillac holdt seg til V8-motoren, selv om enkelte prototyper har pekt mot noe større.
Det kom aldri noen Cadillac V16 til Norge som ny. Men i vårt naboland Sverige, ble det solgt hele 11 eksemplarer av den første V16-modellen i 1930, etter at fabrikken hadde hatt med seg fem eksemplarer til Stockholm på sin europeiske lanseringsturne.
Hovedmarkedet var selvsagt hjemme i USA, men modellen ble «populær» også i Europa, hvis man kan si det om biler som selges i noen håndfull. Men med fallende salg hjemme i USA utover 1930-tallet, ble det også færre eksemplarer til andre verdensdeler.
Og da man introduserte det som skulle bli den siste serien helt på tampen av 1930-tallet, kom det ytterst få slike vogner til Europa. Siden de representerte det ypperste av luksus, ble de ikke pensjonert og skrotet ved første anledning, så det finnes fortsatt forholdsvis mange bevart over hele verden. Spesielt i USA, hvor eksemplaret på disse sider levde sine første 72 år frem til 2011.
Akkurat denne 1939-modellen ble fakturert i romjulen 1938 fra fabrikken til Cadillac-forhandleren Roscoe Miller Company for den nette sum av 3.709 dollar og 10 cents. Den nye eieren i Wilkes-Barre, Pennsylvania måtte betale omtrent det dobbelte av hva en mer normal Cadillac kostet på den tiden.
Cadillac solgte som nevnt kun 137 eksemplarer av V16 som 1939-modell, så selv de største forhandlerne solgte ikke flere enn du lett kunne telle på et par fingre. Dette eksemplaret med chassisnummer 5290072 er det 73. bygde, og det levde godt med privatsjåfør fra starten.
Etter sin aktive tjeneste ble bilen kjøpt av Brad G. Ipsen i 1978, og han startet på den omfattende restaureringen som ble fullført i 1985.
At Ipsen satt i teknisk komité i den amerikanske Cadillac-klubben, og at den var kjørt rundt 20.000 miles i hans eie var bare en forsikring om at det var et godt eksemplar da Håkon W. Røine så bilen annonsert i 2011.
50 mil i året
Røine er ingen novise i det norske veteranbilmiljøet, og han hadde allerede erfaring med både 4-, 6-, 8- og 12-sylindrede biler av ymse merker og årganger. Men en 16-sylindret bil sto fortsatt på ønskelisten for sivilingeniøren fra maskinlinjen på NTH. Og han ble ikke skuffet da den gedigne vognen ankom Norge samme sommer.
Selvsagt gir vognen med en lengde på 5,72 meter et gedigent inntrykk, sammen med en høyde på 1,78 meter. Bredden på 1,98 meter er faktisk smalere enn de fleste biler i dag. Og det er greit nok når du skal manøvrere den nesten 2,5 tonn tunge 7-seters limousinen langs veien. Og det har Røine gjort uten problemer på fine sommerdager i ti år. Nærmest lydløst, for du hører knapt den går, før du gir på litt ekstra.
Det har vel blitt rundt 50 mil i året i gjennomsnitt, så den blir jo ikke så mye brukt som den burde. Så da er det tid for at andre kan få glede av denne unike epoken i bilhistorien, mener Røine. Forhåpentligvis i Norge, men det er også interesse fra Sverige, hvor det fortsatt finnes i hvert fall en håndfull Cadillac V16.
