Omtrent en time utenfor Oslo, i retning Kongsvinger, ligger Horgen gård. På gårdstunet har ekteparet Gudbrand Johannes Qvale og Jenni Brynjulvsdatter Qvale slått seg ned i solen. Begge to er ikledd støvler, svarte snekkerbukser og caps. Og begge to er økonomer i bunn.
Men siden 2017 har de i tillegg vært bønder. For fem år siden valgte ekteparet å bryte ut fra jobbene sine i norsk næringsliv til fordel for et annet liv – et liv på Horgen gård.
Og Gudbrand og Jenni er ikke alene. Dette er historien om fire personer som har byttet beite, og i dag satser som bønder.
Siviløkonomene tok over familiegården
Det er midten av september, og høstens første frost ligger på bakken. Gudbrand og Jenni går bortover et jorde. Langt borte kan vi skimte over 150 kyr av rasen Aberdeen Angus som er ute og beiter i solen. Enda lenger bort ser vi 800 høner. En vanlig arbeidsdag på Horgen gård er i gang.
Gudbrand er fjerde generasjons driver av gården, men det var opprinnelig ikke planen at han skulle ta over.
– Da jeg var tolv år leste jeg tegneserier i Nationen, mens fattern sjekket aksjekursen til Norsk Hydro. Senere leste jeg en notis om Egil Myklebust, generaldirektør i Norsk Hydro. Det sto at han hadde gått på Norges Handelshøyskole. Da bestemte jeg meg for at jeg også ville gjøre det, forteller han.
Det ble, som tidlig planlagt, Norges Handelshøyskole i Bergen på Gudbrand. Både han og Jenni er utdannet siviløkonomer fra NHH. Det var der de fant hverandre. Og begge hadde en plan om å jobbe i næringslivet.
– Planen var å flytte til Oslo, hvor Gudbrand skulle jobbe i konsulentbransjen og jeg skulle bli revisor, sier Jenni.
– Jeg så for meg å bli en hardbarka finansfyr da jeg begynte på NHH. Etter hvert hadde jeg et internship i Geelmuyden Kiese, utdyper Gudbrand.
De fulgte planen, flyttet til Oslo og jobbet der i noen år. Gudbrand som konsulent i Geelmuyden Kiese. Jenni som revisor i Deloitte. Men på et tidspunkt ga storesøsteren til Gudbrand ga fra seg odelsretten til Horgen gård. Det førte siviløkonomene til Nes.
– Først tenkte vi å forpakte bort jorden og jobbe i Oslo, sier Jenni.
– Jeg må innrømme at jeg tenkte vi kunne ansette folk til å hjelpe til på gården mens vi hadde våre andre jobber, sier Gudbrand.
Det skjedde derimot ikke. I 2017 tok de over gården, og i begynnelsen jobbet Jenni fortsatt som revisor.
– Da jeg hadde mammapermisjon med våre yngste datter ble jeg mer og mer aktiv i driften her. Jeg begynte å føle på gründerfølelsen, som en kanskje har hvis man har gått på Handelshøyskolen, forklarer Jenni.
Mange vil kanskje reagere på at vi ikke har noen agronomutdannelse. Vi kan lite om planter og biologi, men vi lærer mens vi gårJenni Qvale
Hun sa opp jobben i Deloitte, og i 2020 gikk de begge inn i landbruket på fulltid. Gudbrand jobber fortsatt litt som konsulent på egenhånd ved siden av gården. De startet med storfe, og fortsatte med 700 beitehøns for egg, 60 frilandsgriser og en stor grønnsakshage.
– Dette er vår tredje, fulle sesong. At vi driver med så mye forskjellig gjør at vi har en større portefølje av produkter, sier Gudbrand.
– Hvis du bare skal drive med én ting må du drive veldig stort, og da er du også veldig sårbar, legger Jenni til.
– Hvis du skal drive godt landbruk med god dyrevelferd, er det lite som er skalerbart. For å prøve å leve av dette begge to må vi få omsetningen opp, og da kan vi ikke ha kun én ting å produsere. Nå har vi flere ben å stå på, kan levere til forskjellige sesonger og ha større omsetning per kunde, utdyper Gudbrand.
Selv om arbeidsdagene til Gudbrand og Jenni er tilsynelatende svært annerledes nå enn de var før, er siviløkonomene tydelige på at utdanningen og erfaringene deres er til nytte på gården.
– Er du klar over hvor mange kalkyler vi regner på? Mange vil kanskje reagere på at vi ikke har noen agronomutdannelse. Vi kan lite om planter og biologi, men vi lærer mens vi går. Den ballasten vi har ved å kunne sette opp analyser og de økonomiske rammene gjør at vi er vel så godt rustet til å drive en gård. En gård er en liten bedrift. Alle burde heller gått på NHH, sier Jenni og ler.
Satser på regenerativt jordbruk
Inspirert av foreldrene hans, som prøvde å drive med økologisk landbruk i en tid hvor hovedsakelig hippier satset i samme nisje, driver Gudbrand og Jenni gården som et såkalt regenerativt landbruk.
– Det handler om bygge opp eller gjenskape jorden med levende økosystemer. I praksis handler det om å ha grønne planter som sender karbon ned i røttene ved hjelp av fotosyntesen. Det er en type karbonfangst. Regenerativt jordbruk handler også om å ha beitedyr. De er med på å gjenoppbygge jorden og økosystemet, forklarer Gudbrand.
To til tre ganger om dagen flytter han og Jenni de 160 kyrne sine fra et beiteområde til et annet, på de 792 dekarene de disponerer. Hele året rundt er dyrene utendørs.
– På den måten overbeiter de aldri et område og stimulerer til mer plantevekst, sier Jenni.
– Hvis dette er det beste, hvorfor flytter ikke alle kuene sine rundt?
– Fordi det er for dyrt. Mange er enige om at vi burde spise mindre kjøtt. Men det burde være kjøtt av bra kvalitet, og det koster mer, svarer Jenni.
– Hadde vi drevet med korn hadde vi fått masse subsidier. Men fordi vi har gress til beite får vi mye mindre. Subsidiene trekker mot at vi burde drevet med korn. I tillegg er kraftfôr subsidiert. Landbrukspolitikken i Norge tilsier at vi burde hatt kuene i et fjøs med kraftfôr og hatt korn ute, mener Gudbrand.
– Er det et marked for produktene deres?
– Enn så lenge er markedet lite, men det er en transformasjon som skal skje over tid, sier Gudbrand.
Per i dag bruker Horgen gård ingen grossister, men selger varene sine selv til butikker, restauranter og privatkunder. Blant annet Jacobs og Annis i Oslobukta har tatt inn varene deres, og Dapper og Holzweiler Platz er noen av restaurantene som handler mat hos Horgen.
– Vi slakter 50 storfe i året. Det er en del, men ikke mange nok til at vi kan selge i vanlige dagligvarebutikker, sier Gudbrand.
37-åringen forteller at han og Jenni hadde en inntekt på 200.000 kroner hver i fjor.
– Det er en ekstremt lav inntekt. Hvis det ikke bærer økonomisk på sikt, kan vi ikke drive med dette. Men vi har sterk tro på at det skal bli bedre år for år, sier Gudbrand.
I starten visste jeg forøvrig ikke hvordan jeg skulle drive denne gården. Jeg var helt forvirret. Skal jeg sitte på en traktor mellom epletrær i ni timer om dagen?Merete Hyggen
– Jeg føler vi er i startfasen på et gründerprosjekt, og alle grundere ofrer mye over mange år hvor de investerer alt de har. På sikt ønsker vi også å drive med noe mer enn direkte landbruk også. Ingen betaler veldig mye for et egg eller en gulrot. Folk betaler ikke så mye for mat, så det er begrenset hvor mye vi kan tjene på det vi produserer her, utdyper Jenni.
– Derfor vil nok driften på sikt inkludere å formidle til bedrifter for eksempel hva vi jobber med. Etterhvert tror jeg at vi kan tjene mer på å vise frem hva vi gjør, enn vi tjener på å faktisk gjøre det. Regenerativt landbruk er i vinden og mange har troen på at det er en del av fremtidens løsninger, forklarer Gudbrand.
Fra Regjeringsadvokaten til økologisk kylling
Enda lengre unna hovedstaden ligger Hovelsrud gård. Midt mellom Gjøvik og Hamar. En liten bro med enfeltsvei leder fra Nes, over Mjøsa og ut til Helgøya.
Utenfor en rødmalt låve kommer Marianne Olssøn gående. Hun har støvler, en rutete skjorte og rundt livet henger et brunt skinnbelte – utstyrt med en hagesaks. Alltid beredt.
– Det er alltid noe som må klippes, sier hun og smiler bredt.
De siste 15 årene har Olssøn og mannen bygget opp Hovelsrud gård. De har blant annet restaurert det rosamalte hovedhuset og hagen for å gjenskape gården slik den opprinnelig var på 1800-tallet da den ble bygget. I hovedhuset, hvor ekteparet bor, er detaljerte takmalerier skrapt frem under mange, gamle lag maling. Og deretter gjenskapt i all sin prakt av en dekormaler. De frodige buskene foran huset er plantet og klippet slik at de ser identiske ut med buskene på de gamle tegningene, og blomsterbedene er plassert på centimeteren der de opprinnelig var, ifølge Olssøn selv.
En skulle kanskje tro hun aldri har gjort annet. Men det er langt ifra sannheten. Selv om Olssøn vokste opp på Hovelsrud gård, som tippoldefaren startet, tok det lang tid før hun returnerte til den lille øyen to timer unna Oslo.
Både Olssøn og mannen, Are Herrem, er opprinnelig advokater. Olssøn har jobbet hos Regjeringsadvokaten i over ti år, med møterett for Høyesterett. Hun jobbet under Sven Ole Fagernes, som var Regjeringsadvokat fra 1994 til 2015.
– Hos Regjeringsadvokaten er du veldig tett på rettsutviklingen i Norge. Det var en veldig morsom jobb. Jeg jobbet selvstendig, egentlig som en generalist, hvor jeg skulle kunne ta enhver sak i retten. Arbeidshverdagen besto i å gå i retten som statens prosedyreadvokat. Håndverket var å gå i retten, forteller Olssøn.
I dag er hverdagen en annen. I dag er hun bonde. I 2007 overtok Olssøn Hovelsrud gård og flyttet fra Oslo til Helgøya med mann og tre barn.
– Opprinnelig så jeg for meg å jobbe litt som advokat og litt på gården, og de første årene drev vi mye enklere her. Men det har dratt seg veldig til.
Ved siden av å drive gården jobber Olssøn litt for Advokatfirmaet Mageli på Hamar.
– Andelen advokatarbeid jeg gjør har bare gått nedover og nedover. Men jeg liker å gjøre litt andre ting enn gårdsdrift også, så jeg sitter i tillegg i en del styrer og utvalg. Det er fint å bruke hodet på en litt annen måte, få litt andre perspektiver og ikke minst treffe andre mennesker, utdyper bonden.
Selger til Oslos beste restauranter
Olssøn viser oss rundt på den enorme tomten. Hovelsrud gård består av over 1.500 mål. 900 mål med dyrket mark, og 500 mål skog. Hovedhuset og hagen har utsikt over Mjøsa. For å bygge opp sistnevnte fikk Hovelsrud gård støtte fra Kulturminnefondet.
– Å gjenskape hagen var en stor jobb. Både med tanke på kildemateriale, dokumentasjon, graving i arkiver og skriving av søknader. Erfaringene jeg har fra å være jurist har vært veldig nyttig i den prosessen.
Det er ikke bortkastet å være økonomMerete Hyggen
Rundt omkring på tomten er det kornproduksjon, frukttrær, blomsterbed, drivhus, kjøkkenhage, gårdsbutikk, et par hus som leies ut og den store kronjuvelen; et svært, rødt hønsehus med flere tusen kyllinger.
– Denne gården har lang tradisjon for å drive med konvensjonell kyllingproduksjon. Men nå må vi spise mindre kjøtt og betale litt mer for det vi spiser, ved at dyrene faktisk har det bra, sier Olssøn.
53-åringen ble introdusert for dyrevern da hun arbeidet hos Regjeringsadvokaten. Hun har jobbet med dyrevelferd i både Forsøksdyrutvalget og Pelsdyrutvalget. I tillegg har hun vært med i etikkrådet i Oljefondet. For drøyt fem år siden startet Hovelsrud gård å produsere økologisk kyllingkjøtt, som et av få steder i Norge. Det betyr at kyllingene får lov til å være utendørs, har god plass, tilgang til dagslys, lever lenger og spiser økologisk fôr.
– Vi spiser 70 millioner kyllinger i Norge i året, men økologiske kyllinger står bare for 0,4 prosent av kyllingene i Norge. Her begynte vi med å slakte 1000 kyllinger i uken. Nå har vi 2000 og til jul skal vi ha 3000 kyllinger i uken. Kanskje få bønder satser på økologisk kylling fordi det er mer arbeid. Dyrevelferd og kvalitet koster, og kyllingen blir derfor nesten dobbelt så dyr som industrikylling, forklarer Olssøn.
Kyllingen selges blant annet på Kiwi, Spar og Jacobs. I tillegg til anerkjente butikker som Maschmanns, Annis Pølsemakeri og Gutta på Haugen.
– Butikkene tar omtrent halvparten av produksjonen vår hver uke. Resten går til restauranter. Vi er på flere av Norges beste restauranter, for eksempel Maaemo, Kontrast, Katla, Einer og Rest, sier Olssøn.
Av og til tenker hun på hvor annerledes liv hun levde før. Hun ler av tanken.
– Det var veldig mye jobb. Da jeg var advokat jobbet jeg døgnet rundt. I begynnelsen hadde jeg ingen familie eller unger. Jeg bodde jo nesten på jobben. Men jeg likte det.
– Hva likte du best?
– Å gå i retten. Å bygge opp en juridisk argumentasjonsrekke for å vise dommeren. Det er nesten ingenting som gir så mye kick som når du gå ut av en rettssak og har hatt en prosedyre.
– Så hvorfor i all verden skal man kaste seg inn i landbruket? Å drive en gård i dag er nesten umulig å leve av. Det er vanskelig å ta betalt for varene. Derfor har det vært viktig for meg å skape en virksomhet som det faktisk vil være mulig å leve av fremover, og det har også vært viktig å lage et kvalitetsprodukt vi kan stå inne for. Det tror jeg er helt avgjørende for å klare å overleve, utdyper Olssøn.
Det er nesten ingenting som gir så mye kick som når du gå ut av en rettssak og har hatt en prosedyreMarianne Olssøn
Gården driftes gjennom Olssøns enkeltpersonforetak. Noe de fleste gårder gjør. Men i tillegg startet advokaten aksjeselskapet Hovelsrudhagen AS i 2013. Det er et salgsselskap for kyllingproduksjonen. Selskapet omsatte for 23 millioner kroner i fjor, og hadde et resultat før skatt på 349.000 kroner.
– Mitt enkeltpersonforetak hadde i 2021 en omsetning på 14 millioner. Det inkluderer kornproduksjon, oppdrett av kylling, fruktproduksjon og gårdsturisme med mer, forteller Olssøn.
Eplegård over Aker Solutions
I Asker står en annen kvinne, som også har valgt å bytte beite. Merete Hyggen er siviløkonom og eplebonde. Hun driver Hyggen gård i Asker kommune, rett ved Drammensfjorden.
I 2009 tok Hyggen over gården på 100 mål. Familiegården har eksistert i seks generasjoner, og det var faren hennes som startet eplehagen – det viktigste, og eneste, gården lever av i dag. I over ti år har 53-åringen dyrket og solgt epler, og de siste årene har eplemost også blitt en viktig del av salget.
– Jeg overtok denne gården litt på impuls, for jeg har ikke gått og tenkt på at jeg skulle bli bonde. Tvert imot. Jeg skulle absolutt ikke bli bonde. Men det er jo et veldig fint sted å bo, tenkte jeg plutselig. I starten visste jeg forøvrig ikke hvordan jeg skulle drive denne gården. Jeg var helt forvirret. Skal jeg sitte på en traktor mellom epletrær i ni timer om dagen?
Vi spoler en del år tilbake i tid. Hyggen starter karrieren med å studere økonomi i USA og blir siviløkonom. Deretter jobbet hun mange år i fylkeskommunen i Rogaland før hun gikk videre til oljebransjen. Og for 13 år siden sa hun opp jobben for å satse på livet som eplebonde. På det tidspunktet jobbet hun i Aker Solutions' avdeling på Tranby i Lier.
– Planen min var å fortsette å jobbe i Aker Solutions, og drive gården med venstrehånden. Men det gikk ikke. Det blir for mye jobb, selv om jeg leier inn hjelp.
– Hva besto arbeidsdagen din av før?
– En vanlig dag var regnskap, budsjetter og rapportering. Det var mye tall og tallknusing. Men det var kanskje ikke helt meg. Jeg savnet en mer praktisk jobb. Og det har jeg skapt her, forteller Hyggen.
Hun tok med hele familien, bestående av mann og to sønner, til gården. Mannen jobber på oljeplattform i Nordsjøen og er to uker på jobb, før han har fire uker hjemme på gården.
– Det er greit å ha en mann i Nordsjøen. Han hadde nok ikke tenkt at han skulle jobbe fulltid på gården i fire uker når han er hjemme, men det er blitt litt sånn. Han var jo en stor pådriver for at jeg skulle ta over her, men han visste ikke hvor mye jobb det skulle bli på ham, utdyper Hyggen.
– Har du angret på at du tok over gården?
– Ja, jeg har angret på det. For å være helt ærlig. Men nå setter jeg pris på det. Det er som å drive en liten bedrift. Jeg har alle avdelingene: HR, økonomi, salg, markedsføring, logistikk og lager. Det er et stort spenn og jeg føler at jeg får brukt mye av arbeidserfaringen min. Det er ikke bortkastet å være økonom.
Vil utvide eplegården
Eplehagen til Hyggen gård ligger på begge sidene av Grimsrudveien. Rekker på rekker med epletrær strekker seg oppover landskapet. Og i disse dager blir høstingen av sesongens frukt ferdig. Årets aller siste epler blir ømfintlig plukket ned fra trærne i det vi beveger oss gjennom eplehagen. Hyggen hilser på en av sesongarbeiderne som tar ned store, røde epler.
– Han har jobbet her hvert år i 37 år, forteller hun.
Eplebonden går nedover mellom trærne og samler noen epler i hendene som hun viser frem.
Så hvorfor i all verden skal man kaste seg inn i landbruket? Å drive en gård i dag er nesten umulig å leve avMarianne Olssøn
– I år har vi dessverre hatt avlingssvikt, men vi vet ikke hva det kommer av. Det er naturlige svingninger, så man må ha en buffer. Omsetningen vår kan svinge opp og ned 500.000 kroner. I ren frukt omsetter jeg for mellom 800.000 og 1,3 millioner kroner. Og med eplemosten omsetter jeg for totalt cirka to millioner. Jeg får produksjonstilskudd for å drive med epler, og det er egentlig det som utgjør lønnen min. Som eplebonde får jeg subsidier per kilogram epler og med tanke på hvor stort areal jeg driver, utdyper Hyggen.
Fremover har hun en ambisjon om å utvide eplegården enda mer. Hyggen sitter bak rattet i bilen sin, med neongul refleksvest, og peker utover masser på masser med jord, grus og annet avfall.
– Her kan det bli 40 mål med dyrket mark. Dette var opprinnelig skog, men vi har søkt om å utvide eplehagen. Det er en god forretningsmulighet for gården.
Per i dag har hun et deponi, et mottak av rene masser, på området vi kjører gjennom. Men målet er at arealet kan bli eplehage en dag.
– Det er faktisk dette deponiet som gjør at vi kan gjennomføre et løft på gården. Det vi tjener her går rett tilbake til gården.
I to år har hun prøvd å få kommunen til å si ja.
– Vi har fått avslag fra kommunen for andre gang og klaget på det. Men vi har fått medhold fra statsforvalteren, som har opphevet avslaget fra kommunen. Nå tror jeg det er 50/50 sjanse på om vi får et ja.
– Har du vurdert å drive med noe annet enn epler på gården?
– Nei, det er epler vi satser på og skal være gode på. Tidligere hadde vi 30 mål med plommer også, og mange har begge deler, men vi vil heller satse på én ting.
