– I Sverige får man nye regler for utenlandske investeringer neste år, og mange land har allerede strammet inn, eller er i ferd med å stramme inn, regelverket sitt. Mitt budskap er at dette vil være et veldig aktuelt tema hvis man jobber med grenseoverskridende transaksjoner, sier Jarle Kvam, partner i Advokatfirmaet Wiersholm.
Tidligere denne måneden ledet han konferansen Nordic Buy Out Forum, som arrangeres av Wiersholm i samarbeid med Norsk Venturekapitalforening, NVCA.
I sitt eget foredrag kom han inn på de komplekse reglene som kan komme til anvendelse når en investor gjør kjøp og salg.
Kombinasjonen av strategiske sektorer, infrastruktur og grenseoverskridende transaksjoner kan potensielt være minelagt med juridiske og finansielle sprenglegemer, skal vi tro Kvam, som advarer mot regel-virvar.
– Rekkevidden av regelverket og når det oppstår meldeplikt er ofte komplisert å forholde seg til og er til dels uforutsigbart. Det er nok heller ingen djerv spådom at dette vil bli mer aktuelt det kommende året, sier han.
– Krever nøye vurdering
– Se for deg en amerikansk aktør som ønsker å kjøpe 10 prosent av et norsk selskap som allerede eier 10 prosent av et fransk selskap, resonnerer Kvam.
Sett videre at det franske selskapet eier 10 prosent av et tysk selskap som driver virksomhet som av tyske myndigheter er definert som kritisk og sensitiv infrastrukturvirksomhet.
– Trengs det myndighetsgodkjenning, fra hvem og til hvilke frister? Det er ulike regler for utvanning og beregning av eierprosent i Tyskland sammenlignet med for eksempel Norge og Frankrike, sier Kvam.
Han gir svaret selv: I dette eksempelet utløser transaksjonen meldeplikt i Tyskland for den amerikanske investoren selv om hans indirekte kommersielle interesse i det tyske selskapet kun vil være 0,1 prosent.
– Det er forskjell mellom ulike europeiske land når det gjelder beregningsmåter om det er meldeplikt, hvilke selskaper og sektorer som omfattes av meldeplikt og selve saksbehandlingstiden, sier Kvam.
– Hvis kjøpet tar lang tid å bli behandlet av myndighetene, krever det en nøye vurdering av for eksempel hvordan finansieringen og andre gjennomføringsvilkår blir påvirket, sier Kvam.
– Behov for klarhet
– Hva er nytt i dette nå?
– Det nye er primært oppmerksomheten om temaet, innføring av nye regler i mange land og praktiseringen av reglene, særlig i Europa.
– Det er to eksempler på en rekke slike saker der økt oppmerksomhet fra myndighetene krever grundig forarbeid, legger han til.
– Hva bør myndighetene i Norge gjøre for å forenkle regelverket?
– I Norge er spørsmålet om hvem som er riktig behandlingsmyndighet ikke alltid veldig klart, og det er også noe uklart hvilke selskaper som treffes av regelverket. I transaksjonssammenheng er det behov for klarhet i hvilke selskaper som omfattes av meldeplikt og hvem som er saksbehandlende myndighet. Dette bør det skapes mer klarhet rundt, sier han.
– Gassrørledninger, skipstransport, datasentre, oljeselskaper, betalingssystemer, mineralutvinning, kraftnett og telekom-infrastruktur er andre eksempler på sektorer der man kan måtte forholde seg til myndighetsgodkjenning i mange land, legger Kvam til.
– Mange land har gjennom lang tid hatt et regelverk som regulerer myndighetsbehandling av Foreign Direct Investments, også kalt FDI-screening. Likevel er det de seneste par årene skjedd en betydelig innskjerping i Europa på dette feltet. Overtredelse av slike meldeplikter kan medføre både sivilt og strafferettslig ansvar, og det kan vanke betydelige bøter for de som trår feil, sier Kvam.
