De siste ukene har inflasjonsmålingene i en rekke land enten steget eller i hvert fall sluttet å falle i samme takt som de foregående månedene. Sist ut var eurosonen, der inflasjonen falt mindre enn forventet, fra 8,6 til 8,5 prosent, mens ulike inflasjonsindikatorer for USA enten har flatet ut eller til og med begynt å stige igjen.
– Vi har hatt en periode med disinflasjon, særlig i form av lavere vareinflasjon. Nå ser vi noen andrerundeeeffekter fra råvareprisene og tegn til økt lønnsvekst, sier Nathan Sheets, global sjeføkonom for Citi, til Finansavisen.
– Og vi har sett i vareproduksjonen at bedrifter beholder uendret stab. Det bidrar til at arbeidsmarkedet er strammere enn ventet, sier Sheets, som også viser til at vare- og tjenesteprisene gjensidig påvirker hverandre.
– Alt i alt tror jeg likevel ikke på noe hopp i vareinflasjonen, og jeg tror at lavere vareinflasjon vil trekke ned tjenesteinflasjonen.
– Slått i hodet
Ved inngangen til 2023 hadde Sheets mistet det meste av håpet for en myk landing for global økonomi, men senket samtidig sannsynligheten for en global, synkron resesjon fra 50 til 30 prosent. Siden har det meste av data vært på den sterke siden.
– Jeg er blitt slått i hodet av data! I januar så inflasjonen lavere ut, lønnsveksten lavere og veksten ganske solid. I februar økte alt, utbryter han.
– Kanskje blir det fortsatt en myk landing, men USA trenger trolig en resesjon, kanskje også en litt dypere resesjon. Og vi tror at resesjonene vil avløse hverandre mellom ulike land og regioner. Det må til for å få ned inflasjonen.
I rentemarkedet har reaksjonen på den uventet sterke utviklingen vært klar: Rentene har trukket opp. Denne uken passerte renten på tiårige amerikanske statsobligasjoner 4,00 prosent, og det er priset inn at Fed hever renten til minst 5,50 prosent i år.
– Vi venter at Fed vil heve renten tre ganger på rad, til 5,25-5,50 prosent. Dermed trekker Fed også opp den lange enden av rentekurven, og den prosessen er ikke ferdig.
Hever Fed for mye?
Høy inflasjon gjør at det ikke ligger an til særlig høye realrenter. Sheets er enig i at man godt kan spørre om pengepolitikken faktisk er veldig innstrammende.
– For å si noe om realrenten er det to utfordringer. For det første må man finne ut hvilket inflasjonsmål man skal korrigere mot. Om man bruker PCE eller kjerne-PCE skiller det nesten et helt prosentpoeng. Det betyr mye, understreker han.
– Dernest har ikke vi eller Fed sett en lignende situasjon på 40 år. Da er det vanskelig å si hvordan en gitt realrente slår ut. Fed anslår selv at en nøytral realrente ligger på 0,5 prosent, men kanskje er den høyere.
Det reiser igjen spørsmålet om hvor høyt Fed ideelt skulle ønske å heve renten, og om hvor høyt de faktisk våger å gå.
– Fed kan kun vite om pengepolitikken er tilstrekkelig stram når inflasjonen begynner å synke. Og om Fed hever til inflasjonen synker klart, vil du nesten sikkert se at de har hevet for mye, for det tar tid før pengepolitikk-medisinen virker, advarer Sheets.
– Fed er i ukjent terreng her, og har lite å støtte seg på. Det gjelder også for andre sentralbanker, som ESB. De kan ikke vite hvor mye som er tilstrekkelig.
– Sterk valuta vår venn
Frem til i fjor var ønsket om å svekke egen valuta utbredt, som et virkemiddel for å stimulere økonomien ut av pandemien eller mer generelt for å styrke landets konkurranseevne. Det siste året har ønsket vært motsatt, noe sentralbanksjef Ida Wolden Bachetydelig varslet i sin årstale nylig; valutaen bør styrkes for å trekke ned importert inflasjon.
– Er dette en ny varig situasjon?
– Nei. Jeg tror at den høye inflasjonen er forbigående. Når dette er passert, vil fokuset igjen være på vekst og konkurranseevne blir igjen viktigere. Men nå tenker nok mange at «en sterk valuta er vår venn».
