– Utgangspunktet for å tenke på valutamarkedet bør være så enkelt som at det er markeder med stor konkurranse, sier Espen Henriksen, Institutt for finans ved BI.
– Og derfor er det ikke meningsfullt å gi inntrykk at det skulle kunne finnes noen annen «likevektskurs» eller en «normalkurs» enn den kursen som gir likevekt i markedet på ethvert tidspunkt, mener han.
I debatten om årsakene til kronesvekkelsen særlig det siste halvåret, men også de siste ti årene, har forklaringene sprikt. Et syn er at rentedifferansen forklarer det meste, slik professor Thore Johnsen langt på vei la til grunn i Finansavisen tidligere i uken, et annet at kronen rammes av et strukturelt fall for oljenasjoner som Norge, som blant andre sjeføkonom Harald Magnus Andreassen viser til, mens investor Øystein Stray Spetalen er blant dem som mener at skiftende skatteregler og økonomisk politikk gir mistillit til Norge og kronen.
– Med matematisk nødvendighet følger det også at forventet fremtidig spot er fastrente-differansene pluss en risikopremie. Risikopremien kan vi ikke observere direkte, men vi kan observere differanser i fastrenter.
Renter forklarer ikke nok
Henriksen viser til at endringene i renteforskjeller ikke er i nærheten av å kunne forklare valutakursutslagene.
– Fortegnet for rentedifferanser blir gjerne riktig, men utslagene har praktisk talt ingen statistisk utsagnskraft. Det meste av endringene i valutakurs må derfor skyldes andre forhold som faller inn i sekkebetegnelsen «risikopremier».
Dette er også hva Henriksen mener endringene i kronekursen de siste månedene har vist:
– Endringene i spot-kursen er av en helt annen størrelsesorden enn rentedifferansene. Dermed må det også ha skjedd noe med risikopremien, konkluderer Henriksen.
Problematisk kroneveksling
– Hva som ligger i risikopremie er imidlertid ikke entydig. Dette kan omfatte strukturelle forhold og troen på norsk økonomi som sådan, men kan også dels skyldes innretningen på kronemarkedet.
Som eksempel viser Henriksen til at hverken oljeselskapene eller staten opptrer som andre aktører i kronemarkedet på grunn av vekslingen til kroner for å betale skatter og vekslingen tilbake fra kroner for å overføre til Oljefondet.
Vi sitter igjen med mysteriet om hvorfor kronen svekker seg når risikopremiene stiger, mens valutaen til et annet lite, rikt fjelland, sveitsiske franc, styrker seg når det samme skjer
– Her er et mulig spørsmål om Norge burde la oljeselskapene betale sine skatter i dollar, slik at man slipper unødig veksling. Et annet spørsmål er om man kunne klart å skape et større og dypere marked for norske statsobligasjoner, sier han.
Investor-exit
– I tillegg har man forklaringer av typen som Spetalen har kommet med, med svekket tro på norsk økonomi, eventuelt misnøye med endringen i rammebetingelser. Slike forhold kan gjøre at investorer vil ha ekstra godt betalt for å sitte i kroner, sier Henriksen, som understreker at det som har vært av exit fra utenlandske investorer gjennom vinteren er av altfor liten skala til alene å kunne forklare den store kronesvekkelsen.
– Mange av de strukturelle forholdene vi må tro bety noe for kronekursen har vært der lenge, men hvorfor får kronen nå mer juling enn før? En del av forklaringen må være at risikopremien knyttet til norske kroner har steget, mener Henriksen.
– Men vi sitter igjen med mysteriet om hvorfor kronen svekker seg når risikopremiene stiger, mens valutaen til et annet lite, rikt fjelland, sveitsiske franc, styrker seg når det samme skjer.
