Nedtellingen til det siste norske rentemøtet før ferien er snart over. Prognosene, både fra analytikerne og i markedet, bikker stadig nærmere en dobbeltheving, slik at Norges Bank hever styringsrenten til 3,75 prosent.
Og hvorfor ikke? Kronen er langt svakere enn Norges Bank hadde ventet, og det har aldri vært målt en høyere kjerneinflasjon enn i mai. Arbeidsledigheten er ekstremt lav og årets lønnsvekst ender på minst 5,3 prosent. Dette er temmelig tungtveiende argumenter for en høyere rente og det raskt som juling.
Analytikerne og markedet er også enige om at styringsrenten trolig blir hevet til den når 4-tallet.
Er det ingen faktorer som taler for at Norges Bank likevel fortsetter med kvartinger, og heller bruker ett rentemøte ekstra på å nå den antatte rentetoppen? Det hyppigst brukte argumentet for å gå gradvis frem er at nordmenn er på verdenstoppen i gjeld og nesten alle med flytende rente. Det gjør at rentehevingene biter mer her enn i nesten alle andre land. På et tidspunkt kan rentehevingene derfor svi så mye at økonomien går i revers. Når eller hvis det skjer, går det gjerne fort, og man må ta godt i for å snu trenden.
Men det er også et annet argument som gjør at Norges Bank kan komme til å holde seg til kvartinger. Frykten for spekulasjon mot kronen.
Hvis renten nå heves med 50 basispunkter, et klart brudd med sentralbankens langvarige mantra om å gå gradvis frem for å vurdere effektene underveis, kan det bli oppfattet som at Norges Bank nå setter ned foten for kronekursen. Ida Wolden Bache ville, ved en dobbeltheving, gjøre det hun kunne for å benekte at kronekursen har nådd et kritisk nivå, og at den store rentehevingen primært er et forsøk på å unngå ytterligere svekkelse. Men ville hun bli trodd? Om så bare en eller to internasjonale storbanker sendte en analyse til sine kunder, hvor de hevdet at Norges Bank nå har bestemt seg for at kronen skal være sterkere enn 11,50 mot euro og 10,60 mot dollar (nivåene mot slutten av forrige uke), kan det være nok.
10. desember 1992 startet den norske økonomiske oppturen, som egentlig har fortsatt til nå, bare avbrutt av korte perioder under finanskrisen, oljeprisfallet i 2014 og starten av pandemien. Den dagen ga finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) Norges Bank beskjed om å slutte å prøve å holde kronen stabil mot ecu (euroens forløper).
Høsten 1992 hadde Norges Bank intervenert med begge hender, og på det meste solgt valuta for 50 milliarder kroner på seks timer. Styringsrenten var på det høyeste 25 prosent. Intet hjalp. Kronen ble sluppet fri, og da var egentlig det meste av svekkelsen over. Det fantes ikke lenger noen vegg markedsaktørene kunne presse Norges Bank mot. Markedet hadde vunnet, som nesten hver gang en sentralbank alene prøver å forsvare en gitt valutakurs.
Sveits har de siste årene vært i en lignende situasjon, bortsett fra at kampen gikk på å hindre en for sterk franc. Selv om det er lettere for en sentralbank å presse kursen lavere enn høyere, var dette også tidvis en umulig kamp.
Derfor: Hvis Norges Bank torsdag blir oppfattet som at smertegrensen for kronekursen er nådd, kan det bli travle dager i valutamarkedet. Historien levner ikke Norges Bank store sjanser til å vinne, dersom det blir et kronekjør.
Dette ønsker Norges Bank å unngå. Det kan være årsaken til at torsdag kanskje likevel ender med en renteheving på 25 basispunkter. Eller at vi får 50 basispunkter, men med massive forsøk på å forklare at dette ikke har noe som helst med kronekursen å gjøre, i den grad noen tror på det.
