Høyere sparing og fortsatt lave renter var hovedforklaringen sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea Markets mandag brukte i Finansavisen for å forklare hvorfor verdensøkonomien ikke har sporet fullstendig av, til tross for en voldsom rekke med negative sjokk.
Gjennom pandemien sparte husholdninger i Norge, USA og en rekke andre land voldsomme buffere, som de nå tærer på. Sparingen økte dels fordi det ikke var mulig å bruke penger som man ville, og dels fordi myndighetene økte kjøpekraften gjennom rentekutt og ulike støtteordninger. Dessuten: Selv om rentene er hevet mye, er de først i det siste blitt høye nok til å virke innstrammende.
– Ingen resesjon
Noe er likevel som før, argumenterer Yardeni i sitt morgenbrev. Det er klare likhetstrekk til slutten på 1970-tallet, tidlig på 2000-tallet og perioden rett før finanskrisen. Felles for disse syklusene er rikelig tilgang på kreditt, noe som har blåst opp inflasjonen og aksjemarkedene. Dette har så ført til at kredittvilkårene er strammet til. Ved de foregående tre rundene har det utløst kreditt-tørke og resesjoner, som igjen har utløst resesjoner.
«Denne gangen er annerledes: Det er ingen bred resesjon på trappene, men inflasjonen avtar likevel», mener han likevel.
Den viktigste forskjellen er at det denne gangen ikke er sannsynlig at produktivitetsveksten kollapser. Tvert imot, vil den fortsette opp ut dette tiåret.
Bobler sprakk
De tre foregående periodene Yardeni ser på var kjennetegnet av først ekstra høy inflasjon, så tech-boblen som sprakk og 9/11, mens boligboblen sprakk rett før finanskrisen.
De tre periodene, og denne, startet med lett tilgang på billig kreditt. Da inflasjonen og børsene tok av, måtte Fed svare med tilstramminger. Resultatet ble lavere inflasjon, men også resesjoner.
Så langt ser Yardeni ingen resesjon denne gangen, men likhetstrekkene ellers er flere. Finanspolitikken er igjen stimulerende, men i mindre grad enn ved de tre foregående rundene. Igjen er inflasjonen og lønnsveksten høy, og det er tilløp til at mini-bobler sprekker i aksjemarkedene.
Den største boblen denne gangen er imidlertid i obligasjonsmarkedet, som har hatt sin tøffeste periode på evigheter i takt med at Fed har skrudd på bremsen. På tre år har renten på tiårige amerikanske statsobligasjoner gått fra 0,52 til 4,80 prosent.
«Til nå har det likevel ikke vist seg noen betydelige negative effekter på økonomien eller arbeidsmarkedet. Det er delvis fordi obligasjonseierne ikke er tvunget til å ta tap hvis de sitter på obligasjonene til forfall», mener Yardeni.
Dessuten er det fortsatt mye likviditet i finanssystemet, blant annet fordi mange bedrifter har refinansiert gjelden til rekordlave renter. Derfor har bedriftene samlet sett rekordhøy cash flow.
– Kortvarig konflikt
Det er heller ikke nytt at geopolitikken sender sjokk innover økonomien. I 1973 opplevde Israel og verden Yom Kippur-krigen. Nå, 50 år etter, er Israel igjen i fokus.
«I nyere år har geopolitiske kriser i Midt-Østen vist seg å være kortvarige. Selloffs i amerikanske aksjemarkedene har vist seg å være gode kjøps-muligheter», konstaterer Yardeni.
Denne gangen har ikke oljeprisen reagert mye, og utslagene i aksjemarkedene er små.
«Antagelsen er at krisen vil være kortvarig, og ikke utvikler seg til en regional krig der Iran slutter seg til Hamas og Hezbollah», tror han.
Fare: Langrentene
«Den viktigste forskjellen nå er at vi venter at produktivitetsboomen vil fortsette ut dette tiåret. Ved de tre foregående episodene kollapset produktivitetsveksten», understreker Yardeni.
Den største faren er at obligasjonsmarkedet svarer på Washingtons finanspolitiske eksesser og skyver langrentene opp til nivåer som utløser en resesjon.
«Vi tror det vil kreve tiårige statsrenter godt over 5 prosent», skriver Yardeni.
