Men et slikt liv er ikke drømmen for alle. En god del ønsker mest av alt bare å få fortsette som før, selv om fødselsdatoen i passet roper “bedagelig pensjonisttilværelse” lang vei.

– Et liv med sol og rødvin ville blitt kjedelig. For meg er en tilværelse uten meningsfullt arbeid utenkelig, slår milliardær Ivar S. Løge fast. Den 85 år gamle investoren er nok blant de mer ekstreme i sitt årskull med arbeidsdager som strekker seg fra klokken 08 til 22, bare avbrutt av et par løpeturer og en styrkeøkt, forteller Løge.

I Fosnavåg på Sunnmøre jobber skipsreder Per Sævik (83) omtrent som før. Eneste forskjell er at han, etter fylte 80 år, ikke går på jobb på lørdager. Han er oppvokst i den haugianske ånd – der arbeid både er religion og velsignelse – hvor man sier at åndens og håndens arbeid spiller sammen.

– Så lenge helsen er noenlunde bra og det er lystbetont å jobbe, så er det å være i aktivitet den aller beste medisin for en pensjonist, mener Sævik, som har vært fiskeskipper, sittet på Stortinget for KrF og etablert tre supplyrederier. Nylig håvet han og familien inn noen milliarder ved å selge halvparten av fergerederiet Fjord1 til nederlendere og franskmenn. Det er klart man ikke vil sitte på eldresenteret eller på bingo’n når slike ting skjer.

Grisegøy!

Stein Knardahl, professor emeritus, dr.med. og avgått forskningsdirektør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) valgte også å fortsette karrieren etter at han passerte pensjonsalder, nå som spesialrådgiver og skribent.

– Jeg har måttet reflektere over dette selv, og har kommet frem til to hovedgrunner til at mange fortsetter å jobbe. Den ene er intern motivasjon. At de holder på med noe som de synes er så grisegøy at de bare vil fortsette med det, og da spiller lønn ingen rolle, sier Knardahl.

– For det andre er det for noen veldig kjedelig å være pensjonist. Å gå fra full aktivitet, med 100 prosent engasjement, til å sitte der dagen etter at man passerte en aldersgrense og lure på hva man skal ta seg til, det passer ikke for alle, sier forskeren, som understreker at de som fortsetter å jobbe i høy alder, som regel er brennende engasjert i jobben sin. Ofte fordi det finnes problemstillinger de ennå ikke er helt ferdige med, eller at det skjer mye i deres felt som gjør det engasjerende å følge med på fortsettelsen.

– Å ha et livsverk å ta vare på – i hvilken grad gir det en motivasjon?

– For mange som har brukt store deler av livet sitt på å bygge opp noe, så blir dette omtrent som deres egne barn – man kan bare ikke glemme det!

Og for noen er det utrygt å gi fra seg styringen, mener Knardahl.

– Om man har ansatt en direktør, er man kanskje ikke helt happy med hvordan det går. Behovet for å følge opp, og å se at det går bra, er én faktor, den andre er behovet for å få tilgang til ordentlig og inngående informasjon.

– Men dette varierer. Det kan oppstå situasjoner eller hendelser som gjør at man helt mister motivasjonen, og som resulterer i at man bryter tvert, da kan det være en mestringsstrategi å komme seg vekk.

Ung/gammel konflikt

I mange større systemer jobber flere generasjoner sammen. Milliardær Thor Spandow har vært nøye med å overlate all operativ drift av eiendomsporteføljen, samt tjeneste- og teknologiselskapet Amesto Group, til sine tre barn. 84-åringen konsentrerer seg i stedet om styrearbeid, strategi og alle større beslutninger for Spabogruppen.  Men det er ikke alle steder generasjonene samarbeider like godt om ledelsen, ifølge professor Knardahl.

– Kan det være utfordrende at eldste generasjon blir lenge i systemet?

– Ja, det tror jeg man kan slå fast. De eldste har bredere erfaring, og når det dukker opp nye problemer, har de ofte vært borti noe lignende før, slik at de kan navigere godt i et uføre. På den annen side kan det godt hende at de nye utfordringene bare ligner på noe som var før, og at man må finne helt nye måter å løse dagens utfordringer på. Da vil det kunne oppstå konflikter mellom hva de unge og de gamle tenker. I slike tilfeller kan det være utfordrende å vite hvem som har den beste løsningen og hvem som har forstått hele utfordringen.

Forståelse av problemområder og utfordringer er grunnlaget for å finne løsninger. Det er der det ofte skorter, at man egentlig ikke forstår det som skjer, ifølge Knardahl.

– Dersom de unge ikke reelt får overta, så vil de aldri lære og utvikle selvstendighet. Hvis de gamle hele tiden blander seg, vil det kunne ødelegge selvtilliten og mestringsevnen til de unge, poengterer han.

Kutter fra toppen

I dag er det et politisk ønske at folk skal jobbe lenger. Men superveteranene er ikke alltid like velkomne i arbeidslivet. I revisor-, advokat- og konsulentbransjen må folk ofte pakke ned kontoret sitt etter å ha passert selskapets aldersgrense. Argumentet er ofte at yngre krefter vil oppover i partner- og inntektspyramiden. Også når nedbemanninger skal gjennomføres, er det ikke uvanlig at man prøver å vippe ut de eldste. Nyhetsanker Arill Rise (64) takket nei da TV 2 i høst tilbød sluttpakker til alle over 60 år. På Facebook fikk han støtte for sitt valg av tidligere TV 2-kollega Oddvar Stenstrøm.

– At en bedrift vil kvitte seg med alle over 60, er utrolig. Enda mer utrolig blir det når det er snakk om en kunnskapsvirksomhet. De mest erfarne, de som inngir tillit og troverdighet, skal ut. TV 2 er ikke tjent med det, skrev Stenstrøm.

Også professor Knardahl mener at generelle sluttpakker til folk i 60-årene er lite lurt, fordi man mister folk med stor bredde.

– Det kan være latskap og arroganse som ligger bak slike beslutninger. Men bedriften og lederne må anstrenge seg litt for å bruke de erfarnes kompetanse riktig, sier han og åpner for at det naturligvis finnes personer med kompetanse som er blitt helt akterutseilt eller som er blitt helt rigide.

Men det er greit å presisere at slike problemstillinger ikke gjelder navnene vi trekker frem i denne artikkelpakken, fordi de befinner seg på eiernivå og ikke kan kastes ut av kontoret – kanskje med mindre deres arvinger går til streik og krever det.

Få kvinner

Det er lettere å finne menn enn kvinner som holder koken i toppen av næringslivet i høy alder. Det skyldes nok at kvinnerepresentasjonen var lav for den aktuelle generasjonen, men også at kvinner ofte er mindre “smalsporet”.

– I mange forhold har vel kvinnen hatt flere interesser og aktiviteter utover jobb, og kanskje hatt mer å engasjere seg i etter pensjonering. Men med bedre likestilling vil vel dette jevne seg ut, tror Knardahl, som understreker at han ikke har sett forskning om dette.

Ett unntak er 91 år gamle Ingunn Tandberg, som startet som klesgründer på 1970-tallet. Overskuddet fra tekstilvirksomheten plasserte hun i eiendom på 1980-tallet og bygget Tandberg Eiendom, der matriarken fortsatt er aktiv i styret. 

Da Bjarne Rieber solgte familiebedriften Rieber & Søn for ti år siden uttalte han at den beste måten å sikre familiens verdier var å ikke pensjonere seg. Det mener han fortsatt.

– Alder er ingen hindring. Mange over 80 gjør ingenting. God bless them, sier 87-åringen.

Olav Thon (100)
Formue: 2 mrd.  

Superveteranen og evighetsmaskinen Thon gikk av som toppsjef i fjor, etter 80 år (!) som daglig leder i Olav Thon-gruppen. Konsernet hans har drevet ­med hotellvirksomhet og eiendom i alle år, og 100-åringens formue består av betydelige verdier i eiendom og andre private eiendeler. Men Thon er også en utpreget filantrop. Etter å i mange år ha ligget blant Norges aller rikeste (i 2014 på tredjeplass på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med 29 milliarder kroner i formue) overdro han mesteparten av sine eiendeler til den veldedige stiftelsen Olav Thon Stiftelsen. Siden har han ligget lenger ned på listen.

Thon vokste opp i beskjedne kår på familie­gården i Ål i Hallingdal, hvor han begynte å gjøre forretninger tidlig. Som guttunge tjente han penger på å selge dyreskinn, og som 17-åring drev han pelsbutikk i hovedstaden, mens han gikk på Treider Handelsskole på kveldene. I 1950 kjøpte Thon sin første eiendom i Karl Johans gate 5-7, og siden har det gått én vei.
100-åringen har fortsatt i en rekke styreverv, blant annet som styremedlem i holdingselskapet sitt og den veldedige stiftelsen.

Fred. Olsen (94)
Formue: 9,1 mrd. 

Skipsreder Fred. Olsen trekker fortsatt i trådene i et imperium, der eierskapet er spredt på flere generasjoner og datteren Anette har fått de viktigste posisjonene. Hun er bl.a. administrerende direktør i konglomeratet Bonheur, samt styreleder i klokkekonsernet Timex, der majoriteten av aksjene ligger i en Liechtenstein-trust familien etablerte for over 40 år siden. Som majoritetseier i børsnoterte Bonheur er familien Olsen eksponert mot både cruise, fornybar energi og medier.

Bare 26 år gammel, og uten erfaring fra forretningslivet eller utdannelse, tok Thomas Fredrik Olsen, siden kalt Fred., over familiedynastiet og utviklet det til landets største industriforetak. I motsetning til sin far droppet Fred. studier, og dro verden rundt som dekksgutt og smører i to år.
– Det var bedre enn en MBA, bedre enn en ingeniør­tittel. Intet diplom kommer i nærheten, sa Olsen i et sjeldent intervju med Fortune i 2015. Dette fikk han bevist på 1980-tallet, da han snudde Timex fra et konkurstruet tapssluk til en milliardbedrift, og nesten samtidig lyktes med en snuoperasjon i Aker.

Per Grieg sr. (91)
Familieformue: 14, 8 mrd.

Per Grieg sr. er fortsatt opptatt av å dele verdiene han har skapt i løpet av yrkeslivet. Gjennom familiens stiftelse Grieg Foundation er 91-åringen og hans familiemedlemmer aktive i humanitært arbeid og prosjekter for å fremme kunst og kultur. Pers arbeidskarriere startet etter utdannelsen ved NTH. Han var ansatt i Det Bergenske Dampskipsselskap og Eriksbergvarvet før onkelen i 1960 spurte om han ville starte som skipsmegler i familiebedriften Joachim Grieg & Co, som bestefaren hadde startet i 1884. I 1972 ble Per sjef i selskapet, en posisjon han hadde frem til 1999, da han overlot selskapet til sine fire barn. Under hans ledelse vokste gruppen og hadde virksomheter innenfor skipsmegling, rederi, logistikk og oppdrett. Siden har konsernet vokst videre, med god hjelp fra far Per, som året rundt sykler fra hjemmet i Ulriksdal til kontoret i Grieg Gaarden i C. Sundts gate.

Ingunn Tandberg (91)
Formue: 1,4 mrd.

Allerede på 1970-tallet startet klesgründer og familieoverhode Ingunn Tandberg med import av tekstiler fra Østen gjennom selskapet Blue Dress. Selskapet hadde over 100 ansatte med 18 butikker på Østlandet, og utviklet kleskolleksjoner med egne design. Med en skarp sans for business førte Tandberg overskuddet fra tekstilvirksomheten inn i eiendom allerede på 1980-tallet. Det resulterte i det som i dag heter Tandberg Eiendom, der matriarken fortsatt er aktiv i styret. Familieselskapet eier, forvalter og utvikler en eiendomsportefølje innen handel, kontor og lager, samt parkering og bolig.

Ove Ingvard Utkilen (85)
Formue: 3 mrd.

Ove Ingvard Utkilen er tredje generasjon skips­reder, og eier og aktiv i styret i familierederiet Ut­kilen. Rederiet ble startet med én båt i 1916 av Ove Ingvards bestefar Anders, og har siden vokst til et fullintegrert rederi med en flåte på 24 kjemikalie­tankere. Store deler av Utkilens formue ligger i Ut­kilen Shipping, som økte både topp- og bunnlinje i fjor. Shippingselskapet femdoblet resultatet. 85-åringen har også verdier i eiendom på Vestlandet.

Trond Mohn (80)
Formue: 6 mrd.

Bergens rause velgjører har ligget på givertoppen i Norge i mange år og slutter aldri å øse av milliardformuen. Forskning, avansert medisinsk utstyr, idrett og tiltak i lokalmiljøet samt Kirkens Bymisjon og Kirkens SOS har vært blant hans prioriterte mottakere gjennom 30 år. Nå har 80-åringen engasjert seg for å etablere norske atomkraftanlegg innen 10 år, fordi han mener det vil “gagne menneskeheten” og er eneste måten vi kan greie å bevare klimaet på.

Erik Must (80)
Formue: 11, 5 mrd.

Erik Must er en pioner innen norsk finans og en av de største private investorene på Oslo Børs. Han kontrollerer investeringsselskapet Must sammen med sine to barn, Erik Christian og Trine. De leverte rekordår i 2022 og ble verdsatt til hele 13,1 milliarder kroner av Kapital. I år droppet han ned til 11,5 milliarder.

Torstein Hagen (80)
Formue: 34,4 mrd.

Fryktløse Hagen har opplevd større svingn­inger i forretningslivet enn de aller, aller fleste. Som 54-åring var han blakk og kreftsyk, men svingte seg opp til å bli Norges nest rikeste mann i 2018 gjennom vellykket satsing på elvecruise i Viking Cruises – bare for å bli smadret av pandemien. De kjemper videre om reiseglade kunder fra sin base i Luzern
i Sveits.

Jens Ulltveit-Moe (81)
Formue: 2,45 mrd.

Med et konglomerat av shipping, catering, industri, verdipapirer og eiendom har Ulltveit-Moe røket ut og inn av Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Har satset stort på det grønne skiftet, til dels prematurt og med store tap. I sommer måtte miljøaktivisten søke nødhavn i Kragerø da han var på vei i seilbåt mot Arendalsuken, hvor han nettopp skulle snakke om årsakene til ekstremvær som “Hans”.

Stein Sturla Steinsvik (81)
Formue: 1,65 mrd.

Steinsvik er eier og styreleder i selskapene Hustadlitt Eiendom, Hustadlitt, Norsk Marmor og Rare Earths Norway. I tillegg har 81-åringen en rekke andre styreverv og roller, blant annet i Norsk Mineral, Norsk Marmor og Hustadkalk. I 2007 solgte Steinsvik seg ut av Hustadmarmor etter å ha ledet selskapet til å bli verdens største mineralbaserte pigmentfabrikk, en virksomhet som har utspring fra farens Hustad Kalk og Marmor fra 1948. Senere har Stein og familien bygget opp et milliardkonsern i flere bransjer. De har blant annet en betydelig eiendomsportefølje, og majoritetsandel i Norsk Mineral. For sin langvarige innsats i norsk næringsliv ble Stein utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2007. Han fikk også Bergmannstaven fra Norsk Bergforening i 1995.

Johannes Østensjø (80)
Formue: 2,75 mrd.

Skipsrederen Johannes Østensjø er en svært aktiv mann i næringslivet, med en imponerende rekke roller og styreverv. 80-åringen, som holder til i Haugesund på Vestlandet, er blant annet eier av Verteks, som leverte gode resultater i fjor. Skips­rederen har også aksjeandeler i Edda Wind, og hans aktive investeringer og eierandeler har samlet bidratt til at han i år figurerer på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med en estimert formue på 2,75 milliarder kroner. Det er økning i formuesverdien på snaut 31 prosent fra i fjor, og gjorde at han klatret 63 plasser opp på listen, til 157. plass.

Herman Friele jr. (80)
Formue: 1,15 mrd.

Den tidligere Bergensordføreren er eier og styre­leder i selskapet B. Friele & Sønner, som blant annet besitter en rekke eiendommer i Bergen. Friele har, etter salget av det velkjente kaffehuset Friele i 2013, allokert formuen i ulike aktivaklasser, blant annet eiendom og finansielle plasseringer. Også broren Berent Friele sitter på verdier innen finans og eiendom. Familiens kaffevirksomhet har sine røtter tilbake til 1799.

Terje Tom Høili (79)
Formue: 3,5 mrd.

Den driftige forretningsmannen fra Fredrikstad startet karrieren fra garasjen, som importør og ­selger av tannbørster og hvite tennissokker. Raskt utvidet han porteføljen til flere andre forbruker­produkter, og landet grossistavtaler med blant annet Rema 1000, Max 20 og Europris. Ved årtusenskiftet kjøpte Høili 50 prosent av aksjene i Europris, som han selv leverte to tredjedeler av vareutvalget til. Få år senere solgte han 80 prosent av livs­verket, Terje Høili AS, til svenske Industri Kapital for en anselig milliardsum. Mye ble investert i eiendom, og eiendomsporteføljen til Høili fortsetter å generere solide leieinntekter. I fjor gikk det spesielt bra for et prosjekt i Spania. 79-åringen, som ligger på 118. plass på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i år, har også tidligere spilt i Fredrikstad Fotball­-
klubb. Høili er kjent for sin rause økonomiske
støtte til klubben.

John Fredriksen (79)
Formue: 205 mrd.

Verdens desidert rikeste nordmann gjennom alle tider holder koken på fasjonable Sloane Square i Chelsea i London. Men tilværelsen som shippingmagnat og risikovillig investor har, ifølge ham selv, holdt på å ta livet av ham flere ganger. På 70-årsdagen sa han til VG: “Nå tar jeg tre år om gangen.” Ni år senere har John Fredriksen ikke gitt seg, selv om han er ferdig med “å leve på stupet”. De senere årene har han tatt ned risikoen betydelig og gjennom­ført en omfattende diversifisering og satset på eiendom, fisk, inkasso og fond i tråd med ønsket fra døtrene Cecilie og Kathrine. Sveiser­sønnen fra Etterstad i Oslo elsker fortsatt å gjøre gode dealer og var nylig ute og kjøpte det over 100 år gamle bygget i Oslo sentrum som huser utestedet Telegrafen gjennom sitt eiendomsselskap Norwegian Property. Til neste år runder Fredriksen 80 år, men sulten på nye suksesser synes aldri å ta slutt. Dette gjenspeiles i at Kapital i høst vurderte formuen hans til vanvittige 205 milliarder kroner. Nok en rekordnotering for Norges trolig mest innflytelsesrike forretningsmann, som fortsatt seiler med kypriotisk pass.