Lokalet er nyoppusset og pent innredet i japansk stil. Bord i tre. Røde neonlys på veggen. Og mellom rommene henger det remser av blå stoff med japansk tekst.

De får et bord nesten innerst i kjellerlokalet. Tre andre bord har gjester. To fyrer sitter og prater ved det ene bordet. Ellers er det ganske stille. Japansk musikk høres over høyttalerne.

– Det er ikke mange ordentlige, japanske steder i Oslo. Jeg husker vi besøkte Yokoso på Aker Brygge tidligere i år. Det var dessverre litt skuffende, sier Long.

De får raskt menyen foran seg og servitøren kommer med en karaffel med vann.

Mocktails og fulle bord

Menyen er overraskende stor. Sushi. Dumplings. Ramen. Japanske småretter. Retter fra grillen.

– Mange av rettene er jo typiske izakaya-retter. Det er et godt tegn, sier Long fornøyd.

Servitøren informerer om at alle rettene, bortsett fra ramen, er småretter. Han anbefaler dem to til tre per person. Lunsjkameratene er ikke vonde å be. De går for seks varianter på deling.

– Jeg lurer på om vi kanskje bestilte litt for mye, spør Long når servitøren har gått videre.

– Neida, men jeg ble imponert over at du greide å huske navnene på alle rettene du ramset opp til servitøren. Så kanskje, ja, ler lunsjkameraten.

– Vært i Japan før, vet du. Jeg vet hva vi skal spise, svarer Long.

Maten kommer usedvanlig raskt på bordet. Hvor en andre steder må belage seg på minst et kvarter med nipping til små drinker, var første runde med småretter servert på Kanpai etter knappe fem minutter ved bordet. Ikke dårlig.

– Maten kommer nesten for fort, sier Short.

Han nipper til en mocktail med aprikos og ingefær. Bordet er forøvrig overfylt med bestillingene allerede. Servitøren skjønner tegningen og flytter nabobordet nærmere for ekstra setteplass.

Før lunsjduoen har rukket å spise noe særlig av maten kommer resten av rettene.

– Det er jo litt synd. Det blir jo kaldt før vi rekker å smake på alt, sier Long.

Ribbe og scampi

Lunsjguiden hiver innpå. En stor scampi her. Ribbe med sprøstekt svor der. Fritert kylling med nudler. Masse mat.

– Jeg synes det smaker spennende i varierende grad, sier Short.

Long har tatt fatt på ribben, crispy pork belly, servert med kimchi og kålsalat. De får også fire gyoza, pannestekte dumplings, med kylling og ponzusaus.

– Svoren på ribben er sprø. Det er vel og bra. Men den er litt kjedelig. Ingen saus? Dumplingsene er gode, men kunne vært enda mer stekt, sier Long.

De bestilte også kyllingspyd, yakitori, servert med teriyakisaus i tillegg til en nudelrett, katsu soba, med fritert kylling og grønnsaker.

– Henholdsvis greit, greit og godt, kort oppsummert. Den friterte kyllingen var saftig og crispy, men resten var bare standard, overraskelser enten den ene eller andre veien. Jeg ønsker meg mer futt i rettene.

– Ja, kyllingen er veldig god. Men trøffelkremen smaker ikke trøffel. Dette minner meg mer om en tilfeldig wok enn en japansk soba, sier Long.

Long og Short bestilte også en av husets spesialiteter: Flambert wagyu med laksetartar, ris og ørretrogn. Surf and turf.

– Dette er dagens beste, sier Long fornøyd.

– Absolutt. Mørt og nydelig kjøtt. Deilig fisk, sier Short.

På den dyre siden

På Kanpai koster mange av smårettene opp mot 200 kroner. Lunsjen lander på 1200 kroner for to personer, inkludert noe å drikke hver.

– I overkant dyre småretter, når du trenger tre per person, sier Long.

– Oppsummert er maten god, men ikke noe å skrive hjem om. Jeg går heller på Izakaya på St. Olavs plass, istemmer Short.

– Lokalene her er fine og stemningen er god. Men dette når dessverre ikke opp til mer enn terningkast fire.