Long og Short tusler gjennom Hegdehaugsveien til de kommer til den karakteristiske fasaden til Lorry i Parkveien. Utenfor står en fargerik skulptur av en sjiraff. Lyslenker er dandert over uteserveringen og røde persienner henger over alle vinduene.

De to går gjennom inngangsdøren på hjørnet. En servitør møter dem og gir dem et av bordene innover i lokalet. Få andre gjester har tatt turen til Lorry denne onsdagen. Noen ser ut til å være på forretningslunsj. Andre sitter i telefonen.

Pinnekjøttet oser fra nabobordet. Det lukter salt og sau. Alle mennene – for det er nærmest bare menn i 50-årsalderen – er kledd i V-genser, skjorte og kanskje kordfløyelsbukse om man er heldig.

– Det er jo ikke bare maten man kommer for her. Man spiser på Lorry for å si at man har vært på Lorry denne uken, uttaler Short.

– Eller for å møte en politiker. Eller en og annen journalist, legger Long til.

Meny full av juleklassikere

I menyen blir julematen presentert som perler på en snor. Pinnekjøtt. Rakørret. Ribbe. Julepølse. Smalahove. Lutefisk. I tillegg har menyen noen andre klassikere, for dem som ikke er klare for å ringe julen inn, som burger, skagensmørbrød og fiskesuppe.

– Jeg får nesten julestemning av å lese dette her, sier Long.

Oppe under taket i restauranten henger det innpakkede gaver for å pynte opp det allerede lystige interiøret.

Lunsjkameratene bestiller hver sin lunsjrett. Naturligvis blant julematen. Samtidig går de for hver sin alkoholfrie variant fra drikkemenyen: Limonade og sprudlende bringebær fra Luscombe.

Gjennomsnittlig pinnekjøtt

Long bestilte ribbesmørbrød med rødbetsalat. En skive brød blir servert med to skiver ribbe, store mengder rødbetsalat og en grønn salat på siden. Ingen skjønnhet for øynene. Men det lukter nå ribbe.

– Jeg må si at dette brødet ser kjedelig ut, sier Long umiddelbart.

Og det hadde hun rett i.

– Brødet minner om et ferdigbrød fra Kiwi. Ikke noe de burde lage fancy sandwicher på. Men ribben smaker godt. Dog litt tørr. Og uten sprø svor. Men smaken er god. Den grønne salaten er dessverre litt intetsigende.

Short gikk for pinnekjøtt, servert med en liten snabb vossakorv og en dæsj kålrabistappe. Bare synet av retten utløser julestemning.

– Men smaken er gjennomsnittlig, at best. Pinnekjøttet tenderer mot tørt, og vossakorven er langt ifra noe å skrive hjem om. Jeg må si jeg er noe skuffet, sier Short, og skuffer innpå med kålrabistappe.

– Kjedelig. Man får heller la seg inspirere av den særegne innredningen her, uttaler han.

Lokalet er fullstappet av utstoppede dyr, byster, malerier og generelt mye kuriosa skråstrek dilldall.

Multekrem og regning

Servitøren, som virker å føle seg meget godt hjemme på arbeidsplassen, kommer tilbake med menyen. Men noe utbrodert service kan man ikke kalle det. Komfortabelt transaksjonelt. Ingen spørsmål om hvordan maten var. Men de blir tilbudt dessert.

– Er det noe passende til dessert, mon tro?

– Jeg er lysten på multekrem, altså, sier Short.

Long velger riskrem. Snart er det jo jul.

Desserten kommer lynraskt på bordet, og er tydeligvis noe som nærmest har stått klart på bakrommet. Porsjonene er store for mektig juleføde å være. 

– Søtt og mektig, sier Short om multekremen som er toppet med et blåbær i amerikansk størrelse.

– Hvordan er riskremen? spør han lunsjkameraten. 

– Kremete. God. Men heller ingenting å skrive hjem om.

Totalt endte regningen på nærmere 1.300 kroner.

– Ikke uhørt. Mange restauranter tar seg ekstra godt betalt i julestria. Men det er i sjiktet litt kostbart.

De fleste julerettene på lunsjmenyen koster rundt 500 kroner. Longs sandwich var av det rimeligere slaget til 232 kroner.

– Å betale 500 kroner for litt kjedelig og tørt pinnekjøtt er i overkant mye, sier Short.

– Lorry blir dessverre ikke førstevalget når jeg skal reise på sesongens neste julelunsj, sier Long.