London

– Kom inn!

Iført Céline og et stort smil åpner hun døren til sitt townhouse i en stille gate nordvest i London. Her bor hun sammen med sin mann, manusforfatteren Enda Walsh, deres felles datter og hunden Alvin. Hjemmet kjennes forfriskende upretensiøst med bugnende bokhyller, en eklektisk kunstmiks på veggene og en viltvoksende, malerisk bakhage som brer seg ut fra kjøkkeninngangen.

Hun er født i Cambridge. Oppveksten ble splittet mellom London og Dubai. Ellison forteller at det kom som en overraskelse for mange at hun skulle ende opp som motejournalist.

– Jeg tror jeg falt inn i det. Hadde du spurt min tante, ville hun aldri beskrevet meg som hverken visuelt anlagt eller spesielt kreativ. Jeg følte meg veldig heldig da jeg helt uten relevant erfaring fikk jobbtilbud fra en nasjonal avis.

Ellisons jordnære og vennlige natur, som kommer til syne i hennes faste redaktørspalte, er like fullt til stede når hun serverer te i sitt klassisk engelske kjøkken med krukker, panner, frokostblandinger og gaveposer om hverandre. 

Gestikulerende forteller hun om hverdagen som motejournalist og redaktør, veien fra Edinburgh tilbake til London, syv år som redaksjonssjef i britiske Vogue og nå som sjefredaktør for livsstilsbilaget HTSI, tilhørende Financial Times.

– Det handler ikke om å fronte den dyreste eller mest ekstravagante gjenstanden eller opplevelsen. Vi søker kontinuerlig etter å formidle historier hvor forståelse, kvalitet og omsorg for detaljer er ivaretatt. Materialitet og varighet i produkter og autentiske opplevelser gjennomsyrer innholdet som forhåpentligvis skal gi leseren inspirasjon, et løft og lov til å drømme.

– Vi er bevisst på at vi har en tydelig konsumdrevet tittel og skriver vel så gjerne om en utsøkt vellaget penn, en florist med et kunstnerisk særpreg så vel som en bil, en whisky eller en reisedestinasjon, forteller hun.

Som 25-åring fikk hun sin første jobb i The Irish Examiner, og i møte med avisapparatet fikk hun en opplevelse som skulle anspore til en videre karriere som journalist. 

– Det inneholdt alt jeg elsker: ord, tilpasning av sider, grafiske layouts og historier som skulle settes sammen. Jeg bare visste det. Dette skal jeg jobbe med.

I de påfølgende år var stoppestedene flerfoldige, og hun fungerte blant annet i syv år som redaksjonssjef i britiske Vogue, senere som moteredaktør i Financial Times, før hun i 2014 overtok redaktørstolen i HTSI i 2019.

Observatøren

Historiefortelling er, og har alltid vært, en motor for Ellisons journalistiske entusiasme. 

– Å møte mennesker, se nye steder og samarbeide med fotografer og illustratører som gir liv til historiene våre, er energigivere i hverdagen min. I en redaksjon som teller 25 personer er dagene fylt med planlegging av intervjuer og fotoopptak, organisering av historier og alt som assosieres med magasinproduksjon. 

– Ingen dag er den andre lik, og jeg føler meg dypt privilegert som kan tillate meg å fordype meg i et bredt emnefelt, det gir meg mye tilbake. 

Ellison beskriver det å være en god redaktør, for henne, som en som er til stede i verden. 

– Jeg beveger meg til fots, tar undergrunnen, går på cafe og teater. Jeg er en detaljorientert person og elsker å observere mennesker; hva leser de, hva snakker de om, hvilke sko går de med? Jeg går aldri lei og synes mennesker er uendelig fascinerende. Det er en viktig del av mitt arbeid som gir meg uvurderlig informasjon og input, både profesjonelt og menneskelig. 

Hun fremholder at for å være en god journalist kan man ikke kuratere livet i en lukket boble, man må møte mennesker på tvers av samfunnslag, være oppsøkende og nysgjerrig, se ting som utfordrer ens tankesett samt søke forståelse.

Taktskifte

Store endringer og fremveksten av ny teknologi har eksplodert parallelt med Ellisons karriere. Konstante skift i utviklingen, ikke bare av tilgjengelig teknologi, men utfordringene som springer ut av publikums endrede vaner og prioriteringer, forteller henne at evnen til å tilpasse seg og følge med på nye innovatører er viktigere enn noen gang.

– Jeg følger annenhåndsmarkedet, som Vestiaire Collective og Depop (nettsteder for kjøp og salg av mote, red. anm.), tett, og synes det er interessant å observere hvordan den yngre generasjonen navigerer seg i et omskiftelig og produkttett marked. De kjenner til små ukjente merkevarer som har vært smarte og etablert seg sammen med ny teknologi og digitale flater, det har gitt dem et forsprang fra de tradisjonelle motehusene som er fastlåst i langt større og mer rigide strukturer. 

En annen stor utfordring for luksusmarkedet nå mener Ellison er den motsetningsfulle promoteringen av bærekraft kombinert med en nyhetsdrevet konsumkultur. 

– Det er på mange måter en uløselig ligning som vil kreve tid- og kostnadskrevende strukturelle endringer i bransjen. 

Hun fremholder at selv om bransjeutfordringene står i kø, er dialogen også blitt større. 

– Generasjon Z kjennes, til tross for de fryktede algoritmene, som mer selvstendig og organisk i sin forbrukstilnærming. I et større perspektiv er bransjen dessuten blitt langt mer inkluderende, variert, internasjonal og demokratisk. Nye stemmer blir hørt og deltar i den offentlige samtalen på en helt ny måte. Gulvet har åpnet seg.

Kunstig trussel

Særlig i kreative bransjer blir kunstig intelligens (KI) i større grad ansett som en utfordring heller enn et hjelpemiddel, og den voksende trusselen som henger i luften om å tilintetgjøre enhver kreatør er et mørkt fremtidsskue. Eller? 

– Vi har allerede sett endel av det i design, sier hun. 

– KI-assisterte print kan skapes omgående, og slik jeg ser det, er det utenkelig at ikke billigkjedene vil profitere på denne teknologien og erstatte tusenvis av ansatte som likevel kopierer eksisterende design.

– KI-utviklingen ikke kan holdes tilbake, men strategier for å jobbe med teknologien må utarbeides, sier hun.

Bildevurdering preger en stor del av hverdagen til redaktøren. 

– Jeg vil ikke kalle meg en kunstkjenner, men jeg jobber i et kompetent team, er bevisst på hva jeg liker og kjenner en dragning mot ulike perioder. Av klassikere kan jeg nevne favoritter som Caravaggio, Irving Penn og Barbara Hepworth. Jeg elsker fotografi og kjøper endel selv, dokumentarfotografen Tish Murtha og de følsomme portrettene til britiske Lynette Yiadom-Boakye er arbeider og kunstnerskap jeg setter høyt. 

Om kunstkjøp mener hun at det å bry seg om hvorvidt man elsker et verk bør overgå alskens populistiske markeds- og verdiprediksjoner. 

– La det snakke til deg. La det røre ved noe i sjelen din. Elsk det, lev med det og ta selvstendige valg.

Få ting speiler samtiden i større grad enn motebildet, det er en informasjonsbærer som avslører mye om hvordan det står til når det gjelder politikk, kulturelle fenomener, finansielle skift og global innflytelse. 

Siden oppstarten hos Financial Times og HTSI blir Ellison lest av langt flere menn i 50-årene enn tidligere i karrieren, da de er publikasjonens kjernepublikum.

– Jeg vil at leseren, om det er en velinformert kjerneleser eller en som tilfeldig har snublet over artikkelen, skal ha like mye utbytte og glede av lesingen.

Film og skreddersøm

Selv har hun aldri vært designerdrevet.

– Film, derimot, har i stor grad influert min visuelle interesse – og for den del, moteinteresse, forteller hun. 

– Filmhistorien kan vise til et sprekkeferdig spekter av fabelaktige stilikoner som jeg kan snakke til det kjedsommelige om. Jeg kan bli besatt av en karakter, å se en intelligent og chic kvinnelig filmkarakter som utstråler styrke og eleganse gir meg gåsehud av inspirasjon, og ideene myldrer. Det handler om en følelse og stemninger som stimulerer fantasien. Bra filmkostymer klistrer seg i hjernen min, og jeg liker å trekke parallell mellom karakterstudier og oppbyggingen av en garderobe. 

Selv foretrekker hun i sin egen garderobe en dempet fargepalett samt løse, androgyne silhuetter. 

– Jeg føler meg faktisk mer feminin i maskuline snitt og setter stor pris på skreddersøm. Mote er for meg en semafor for en ordløs kommunikasjon om hvem vi er.

Stilretningen quiet luxury har vært på alles lepper dette året, og Ellison forteller om sin fascinasjon for motehus som mestrer kunsten å levere en helhetlig livsstilsvisjon. En av retningens opphavskvinner, Phoebe Philo (tidligere kreativ direktør for det franske motehuset Céline), lanserte 30. oktober i år sin første kolleksjon i begrenset opplag under eget navn. Lanseringen skapte så mye trafikk at nettsiden krasjet første minuttet, og halve kolleksjonen var utsolgt innen en time. 

Hun forteller videre om en annen merkevare som skiller seg særlig ut.

– The Row er best i klassen til dette. Utsøkt kvalitet i alle ledd er ett aspekt, men gjennom det de skaper kan du lukke øynene og se for deg møblene, kunsten, kjenne lukten og høre musikken. Jeg har stor respekt for mekanismene og teften som kreves for å bygge merkevarer av dette kaliberet. Som forbruker føler jeg meg forstått og ivaretatt, det er veldig emosjonelt og selve epitomien av luksus.

Hva fremtiden angår er hun en god blanding av håpefull og skrekkslagen. 

– Gud, hvem vet. Først av alt gleder jeg meg til å feire jul med mine nærmeste. Dessuten er det jo fare for at KI gjør oss alle både arbeidsledige og overflødige snart. Så kanskje jeg skal skrive bok.